Bikinisesong

Det er snart tid for bikini igjen, og jeg har allerede over lengre tid observert ukebladforsider og nettartikler som reklamerer med ymse slankekurer og treningsopplegg for å forberede meg og alle andre kvinner til denne lettkledde perioden av året.

Faktisk så blir jeg litt provosert av det.

Hvorfor skal vi slite og streve i forkant av sommeren, bare fordi vi har lyst til å ta på bikini og få litt farge på en vinterblek skrott? Jeg tror vi alle har dager der vi ser oss i speilet og sier oss ganske fornøyd med det vi ser. Så har vi andre dager da ingenting er bra nok, og vi helst skulle byttet ut hver eneste kroppsdel fra topp til tå. Jeg har kommet frem til at det er helt normalt og at det er lite poeng å bruke energi på å irritere meg, for jeg har nå engang den kroppen jeg har.

Istedet fant jeg en veldig enkel løsning på dette “perfekt kropp”-syndromet som herjer vår tid, og jeg deler den gjerne med deg her: Slutt å les alle disse dustete sakene som publiseres i ukeblader, på nett og i aviser. Bare hopp over dem! Blås i hva “ekspertene” mener, eller hva rosabloggerne skryter av å ha oppnådd med den ene eller andre metoden.

Har du lyst til å kle deg i bikini, i kort skjørt, shorts eller hva som helst, så gjør det! Vi har alle våre skavanker, merker på kroppen etter levd liv. Jeg har lest om en kvinne som har blitt ledd av og gjort narr av på stranden av en gjeng fjortiser, fordi hun hadde strekkmerker på magen. Vel, jeg kan fortelle dere en ting fjortisberter (og –gutter), at en dag har dere kanskje slike merker på magen selv (eller kjæresten din har det)! Så tørk av dere fliret, for dere vil ikke ha en plettfri kropp etterhvert som årene drar seg på. Like greit å innse det først som sist.

Selv har jeg ikke så mye strekkmerker, men jeg har “skjemmende” blodårer på beina. Pent er det ikke, og småguttene mine spør av og til om hva det er, men jeg nekter plent å la denne skavanken hinder meg i å gå i shorts og skjørt om sommeren, eller bikini for den del.

For ærlig talt, hvem bryr seg egentlig? Jeg tror vi ser oss selv med et mye mer kritisk blikk enn de rundt oss. Kan vi se oss selv i speilet og være fornøyd med den vi er, da tror jeg vi ser med mindre kritiske øyne på kroppene til dem rundt oss også. Når vi går over andre med lupe, så er det kanskje for å finne feil og mangler som kan rettferdiggjøre at vi selv ikke er perfekte? Er det ikke?

Så jeg synes vi skal være fornøyd med den kroppen vi har, enten den er stor eller liten, og heller ha fokus på å nyte sommeren (og resten av året!) sammen med dem vi er glade i. Å sitte der på stranden og irritere seg over den valken på magen, eller de strekkmerkene, eller de skjemmende blodårene på beina tar bare så altfor mye energi, og så er det jo i tillegg helt bortkastet!

Nei, jeg vil heller bruke den energien på noe helt annet! For eksempel lek og sprell med go’ guttene mine! Hva med deg?

Tanker en sensommerdag

Vi skriver midten av august og sommeren er på hell. Mer i Norge enn her i Frankrike, men jeg er jo fremdeles skandinav i blodet og kjenner at nå skal det bli deilig med høst snart. Jeg ser i grunnen meg selv som et sommer-menneske, men det stemmer nok ikke helt. Jeg liker sommeren, med bading og uteliv, lette klær og sandaler på foten. Men jeg elsker høsten med trærne kledd i gylne farger og løv som blåser i vinden.

Siden det enda er litt sommer, skal jeg ikke dvele for mye ved høsten dagen idag. Jeg skal nyte det som er igjen av sommeren med alle dens gleder, men om noen uker skal jeg fryde meg over en ny årstid. I mellomtiden deler jeg denne lille teksten jeg skrev på en annen blogg for noen år siden.

Høsten kommer tidsnok

Det er tidlig august. Sommeren er på hell. Varmen har vært heftig en stund nå. Heftig til å være Norge. Varmt nok til å være nær Middelhavet eller et sted i Asia. Men nå er det snart over. Luften vil ikke lenger være het, men få et skarpt drag. Vinden vil ikke lenger komme med bud om varme dager, men bærer snart med seg beskjed om kaldere, klarere tider. Himmelen vil bli høyere og solen lavere. Gresset vil ikke lenger være vått av dugg om morgenen, men av regnet som falt om natten. Jeg vil ikke lenger lese lette bøker på stranden eller i solveggen, men krype under teppet i sofaen med mer krevende lektyre. Det vil ikke lenger være sval hvitvin i glass som dugger, men en rykende kopp med te som dufter av krydder fra fjerne himmelstrøk. Det er ikke lenger sommerens lyse netter som skinner, men levende lys i hver en krok av min stue. På føttene har jeg ikke lenger sandaler, men gummistøvler for å holde meg tørr på beina. Blomster i alle regnbuens farger må vike plass for gyllent løv som drysser av trærne i høstens milde, klare bris. Men enda sitter jeg her og nyter de siste kveldene med sommerlys fra himmelen selv, og fremdeles er det hvitvin i glasset og føttene skal være kledd i sandaler noen dager til. I fanget ligger en bok som hverken er lett eller tung, men sånn midt i mellom. Akkurat som dagene i august. Og høsten? Ja, høsten kommer tidsnok. (publisert på Forfatterbloggen 5. august 2008)