Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.

Advertisements

Eller kanskje ikke?

“Thinking you’re changing the world by incessantly posting political stuff on facebook is like thinking you’re getting laid when you jerk off to porn.”

Jeg fant dette sitatet på facebook, og synes faktisk det fortjener en liten kommentar.

Nei, jeg tror ikke jeg forandrer verden ved å poste politisk relaterte saker på facebooksiden min. Så naiv er jeg ikke. Men jeg synes det er viktig å spre nyheter om saker jeg bryr meg om, enten det er væpnede konflikter rundt omkring i verden, kvinners rettigheter (eller som regel mangelen på sådanne), brudd på ytringsfriheten og historiene om alle dem som forfølges fordi de tør å motsi en statsmakt de er uenig med.

Å la humla suse og late som om verden er et fredelig og rolig sted der alle lever i harmoni og velstand har i alle fall ingenting for seg. Min mening er at når flere vet, så er det flere som engasjerer seg og legger press på både egne og andre myndigheter for at de skal endre kurs.

Jeg tror også at mange av oss som legger ut politisk relatert stoff på våre facebooksider har et sosialt og politisk engasjement utover dette, enten det er lokalpolitikk, organisasjonsarbeid eller veldedighetsarbeid. Vi ønsker å åpne øynene til våre medmennesker, få dem til å se at ikke alle har det like fredelig og lever i en velstand som vår egen. Vi ønsker at alle skal få muligheten til å leve sitt liv i fred og fordragelighet uansett hvor i verden de bor, og vi ønsker at alle vi som allerede gjør det setter pris på det og ikke tar det for gitt.

For meg er det også viktig å få og evt videreformidle informasjon om hvorfor konflikter oppstår og hvordan de håndteres. Vestlige land er tungt inne i flere av disse konfliktene både militært og diplomatisk, på godt og vondt. Når vi sender avgårde egne soldater til en konflikt på andre siden av kloden, vil jeg gjerne vite hvorfor vi gjør det og hva det er meningen de skal bidra med der.

Når mennesker strømmer i hopetall til Europa i skrøpelige farkoster og med livet som innsats, så synes jeg vi skylder dem å sette oss inn i forholdene der de kommer fra. Ikke bare hva som skjer akkurat idag, men også hvordan situasjonen har oppstått. Om vi ikke setter oss inn i faktiske forhold har vi svært liten forutsetning for å hjelpe dem, enten det er her eller der.

Jeg tror ikke jeg forandrer verden med facebookpostene mine. Ikke jeg alene. Men jeg tror at når flere vet, så er det mer fokus på verdens urett og flere kritiske øyne rettet mot både egne og andres mydigheter.

Når mange krever at ens egen utenriksminister skal ta opp barbariske straffemetoder i møter med ministre fra land som bedriver dette, da er det vanskelig å la dette temaet ligge uten å få stempel som svekling eller feig. Når man i ulike internasjonale fora setter søkelyset på ytringsfrihetens kår i land med streng sensur, så er ikke dette bare fordi det er «politisk korrekt» å gjøre det av demokratiske ledere. Det er også en forventning fra de menneskene som har valgt dem og som følger med på hva de gjør.

Sist, men ikke minst, ved å poste politisk relaterte saker på facebook, kan jeg håpe å inspirere andre til å engasjere seg i en sak eller fler. Jo flere engasjerte mennesker som finnes der ute, jo større er sjansen for at vi faktisk klarer å jobbe mot en bedre verden med færre konflikter, bedre vern om den enkelte borger og mindre fattigdom og sult.

Foreldreansvar

Fredag 15. august, på Indias uavhengighetsdag, talte statsminister Narendra Modi til folket. Blant de emnene han berørte i talen sin var vold mot kvinner og det enorme antallet voldtekter som finner sted i India hver dag. Modi oppfordret sine landsmenn til å ta ansvar for sine sønner og deres handlinger, istedet for å legge skylden på ofrene. Det er et viktig punkt Modi berører her. I et land som India, der menn for forrang fremfor kvinner, der sønner har alle rettigheter mens døtre har få, sitter tradisjonell tankegang godt fast. En voldtatt kvinne er selv skyldig, fordi hun må ha villedet mannen til å begå denne handlingen. En voldtatt kvinne er en skam for familien, en sosialt utsøtt. For en mann som begår en voldtekt er det lite sannsynlig at han rammes hverken av sosial fordømmelse eller av en rettskraftig dom. Familien beksytter sine døtre som best de kan, for selv bare et dårlig rykte (sant eller usant) kan gjøre det vanskelig å få dem giftet bort. Den sosiale kontrollen med kvinner er nærmest total, og de har liten mulighet til å bevege seg fritt, bortsett fra mellom hjem og skole og evt jobb. Få av dem er ute etter mørkets frembrudd uten følge av et eller flere familiemedlemmer, fortrinnsvis en far eller bror. Sønner kan bevege seg fritt og kommer og går når det passer dem.

Jeg synes det er modig og flott av Modi å ta opp disse emnene. Seksuell trakassering er et tabu emne i India, selv om det rammer nesten alle landets kvinner. De trakasseres på gaten, på bussen, på arbeidsplassen, selv i sitt eget hjem. Det er flott at det tas skritt for å bevisstgjøre landets politi og rettsvesen om kvinners rettigheter, ikke minst rettighetene til egen kropp. Til dags dato er indiske kvinner mer å regne for en manns eiendom (først tilhører hun farem, deretter ektemannen) enn selvstendige individer. I noen familier og samfunnsklasser er dette i endring, men dette er en prosess som tar tid, og det er bra at myndighetene nå tar noen grep i håp om å få fortgang i prosessen.

Hva som er spesielt med Modis tale er at han sier rett ut av foreldrene må ta ansvar for sine sønner. I det ligger at de må oppdra sønnene til å respektere kvinner, både kvinner i egen familie, men også ukjente kvinner de møter. Og her er vi ved sakens kjerne. Vi som er foreldre, uansett hvor vi bor i verden, har alle et ansvar for å lære våre barn respekt for andre mennesker, både kvinner og menn. Voldtekt er ikke et ukjent eller ikke-eksisterende problem selv i vårt samfunn. Vi har også sønner som voldtar og døtre som lider på grunn av dette. Selv i vårt samfunn følger skammen en kvinne etter en voldtekt. Mange er de som mener at en kvinne ikke er helt uten skyld om hun er offer for en voldtekt. Selv i vårt rettssystem hører vi at kvinner må bevise sin uskyld i en voldtektssak, mer enn jeg har inntrykk av at overgriperen må. Spørsmål om kvinnens bekledning og oppførsel stilles for å frita mannen for ansvaret for overgrepet. Her er vi på like ville veier som India. Et offer for en voldtekt har aldri “delt skyld”. Kort skjørt, påvirket av alkohol, flørtende oppførsel, ja vel. Det legitimerer aldri at en mann kan ta seg til rette og ta henne med makt. Om kvinnen sier nei, da sier hun nei. Dette er noe vi må lære våre barn, både jenter og gutter. Om det er noe som i fremtiden vil få meg til å føle meg totalt mislykket som forelder, så er det om en av mine sønner skulle begå en voldtekt. Da har jeg totalt mislykkes i å lære ham respekt for andre mennesker. Etter min mening er noe av det viktigste vi kan lære våre barn at alle mennesker har krav på å bli behandlet med verdighet og respekt, uansett kjønn, opprinnelse eller religion.

Intet nytt under solen, dessverre

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

En bokanmeldelse fra en som henger litt etter…

Jeg leste nylig boken “Dialog – Om vold, undertrykkelse og ekstremisme” av Abid Q, Raja, og det var en bok som gav meg mye. I boken forteller han om dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009, og jeg syntes det var veldig interessant å se hvilke personer han fikk til å stille og ikke minst temaene for møtene som blant annet var kvinneundertrykkelse, hat og homofili. Opptakten til det hele var de voldelige demonstrasjonene som fant sted i Oslo 8. januar 2009. Selv var jeg med på den fredelige demonstrasjonen mot krigen i Gaza, en demonstrasjon som ble holdt på Youngstorget og hvor Abid Raja var en av talerne.

Da Abid Raja senere leste i avisen om de voldelige demonstrasjonene som hadde funnet sted et annet sted i byen samme kveld tenkte han at noe måtte gjøres for å forstå raseriet disse ungdommene hadde vist. Var det bare krigen i Gaza som provoserte dem så kraftig eller lå det andre ting under? Resultatet av dette tankespinnet ble dialogmøtene og her fikk flere av disse ungdommene taletid. I dialogmøtene fikk både ekstreme og moderate meninger plass, nettopp fordi målet var dialog, ikke belæring. Abid Raja siterer den buddhistiske munken, forfatteren, poeten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh i sin epilog, “In true dialog, both sides are willing to change”, og nettopp dette skjer faktisk med noen av dem som deltar, de endrer mening etter å ha blitt konfrontert med sine egne, ekstreme meninger, og ansikt til ansikt med andre forstår at det ikke har støtte for sitt syn slik de har trodd.

Om flere torde si høyt hva de mener ansikt til ansikt med andre så er det min personlige mening at vi trolig ville hatt færre ekstremister (av alle slag) blant oss, og mer dialog og mellommenneskelig forståelse. Jeg synes det står stor respekt av Abid Rajas initiativ og utholdenhet for å arrangere dialogmøtene, og jeg håper med det han la en grunnsten for en positiv endring i samfunnet generelt og for den enkelte spesielt.

Blant temaene Abid Raja skriver om i boken kan nevnes tvangsekteskap og forbudt kjærlighet, understrykkelse av kvinner og barn i den muslimske familien, hat og islamistisk radikalisering. Boken retter seg mot alle, både ikke-muslimer og muslimer, og jeg tror vi alle kan lære noe både om oss selv og andre ved å lese den.

Boken fikk gode kritikker da den kom ut i 2010 og Abid Raja ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2010.

Jeg på min side beklager at jeg ikke fikk med meg boken da den kom ut i 2010, da hadde jeg allerede flyttet fra Norge. Nå i høst var jeg derimot så heldig at jeg helt tilfeldig kom over den i en bokhandel under et besøk i Oslo. Til deg som ikke har lest den enda, god bok! Denne er vel verd å bruke tid på.

Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, Abid Q. Raja, Cappelen Damm AS 2010