Tag Archives: dialog

Islamske ekstremister + høyreekstreme = sant

Posted on by
2

Ja, jeg tør påstå det. For det ene ser vanskelig ut til å kunne eksistere uten det andre. Jo mer debatten om innvandring polariseres, jo sterkere skyts får disse to motpolene.

Deeyah Khan skrev et innlegg i The Guardian i juni 2015 at ekstremister liker å ha en demonisert fiende. Både islamske ekstremister og høyreekstremister konstruerer fiendebilder som spiller på frykt, hat og avsky, og de skaper et bilde av «oss og dem».

Når det nærmest ensidig fokuseres på problemene ved integrering og i særdeleshet muslimers motstand mot å integreres i det norske (eller et annet europeisk) samfunn, så gir det næring til den motviljen, kanskje til og med hatet, som finnes på begge ytterfløyer. Muslimer generelt risikerer å  føle seg uglesett og utstøtt, mens ethvert tilfelle av en «mistilpasset» muslim gir bensin på bålet til høyresidens propaganda om at her har vi å gjøre med «folk som ikke vil inrette seg etter norske forhold».

Faktum er at de fleste muslimer i Norge er godt integrert og mange av dem er aktive samfunnsborgere som engasjerer seg i styre og stell både lokalt og nasjonalt. Men dette synes ikke å være interessant for ytterste høyre. De snakker heller om at dette er en måte å «snikislamisere» Norge på.

Faktum er at det i Norge idag knapt finnes islamske ekstremister. Det er en håndfull individer som gjør så godt de kan for å få medias oppmerksomhet. Og de får den. Grunnen til at de er så få, er at blant andre Yousef Assidiq og hans organisasjon JustUnity har gjort en fantastisk jobb med å motarbeide dette miljøet de siste par årene.  Assidiq ble selv trukket inn i miljøet rundt Profetens Ummah den første tiden etter at han hadde konvertert til islam, men han innså snart at hva dette mijøet står for, som å hylle 11. september, Al-Qaida og å oppfordre til voldelige aksjoner, ikke var noe han kunne stå inne for. Istedet bestemte han seg for å bli en muslimsk motvekt mot dette miljøet, vise hva vanlige, moderate muslimer står for. Og samtidig jobbe for en åpen kritikk av islam og tolkningen av Koranen.

I november 2013 offentliggjorde Dagbladet en oversikt over de 30 mest ekstreme islamistene i Norge. 30 stykker. Det er ikke særlig mange.

Når gruppen Profetens Ummah, men blant andre Arfan Bhatti i spissen, stadig får store mediaoppslag, så ser det ut til at dette er en gruppe som utgjør en stor og alvorlig trussel mot fredelige, lille Norge. De faktiske forhold er derimot at de ikke teller mange personer, de sliter med å rekruttere nye tilhengere og de få aktive i denne gruppen blir tett fulgt av PST. I tillegg har en av gruppens sentrale ledere, Ubaydullah Hussain, trukket seg som talsperson og medlem.

Ytre høyre har også fått endel oppmerksomhet i det siste, ved opprettelsen av den såkalte borgervernsgruppa Soldiers of Odin. Disse har nok vist seg å ha flere sofatilhengere enn aktive medlemmer, og det er splittelse innad i miljøet – allerede. Også endel av disse personene blir fulgt opp av PST og gruppens nattpatruljer i enkelte byer blir tett fulgt av lokalt politi.

Noe annet dises gruppene på hver sin ende av skalaen har til felles, er at de for det meste består av folk med kriminelt rulleblad. Både Profetens Ummah og Soldiers of Odin har straffedømte i sine rekker. Sistnevnte har NRK gått etter sømmene, og hva de fant kan du lese mer om her. Her er Dagbladets oversikt over islamske ekstremister i Norge. Jeg gjør oppmerksom på at denne oversikten er fra 2013, så dette bildet har mest sannsynlig forandret seg noe.
På begge sider finner vi altså folk som er straffedømt, noen opptil flere ganger, for alt fra tyveri og vinningskriminalitet, til trusler og vold og brudd på våpenloven. Dette er altså menneskene som vil vise resten av oss «den rette vei».

Det bekymringsverdige er at en trussel fra ytterste høyre kanskje er mer reell enn trusselen fra radikale, muslimske ekstremister. Breivik jobbet i det stille da han forberedte det verste attentatet som noen gang har rammet Norge. Han tok seg god tid og gikk under PSTs radar. Bhatti og hans folk skriker og roper i media og har konstant PSTs søkelys rettet mot seg.

Noe annet jeg har lyst til å rette søkelyset mot er hvem som faktisk blir radikalisert, på begge sider. Dette er som oftest unge, sinte menn og kvinner som føler seg misforstått av storsamfunnet. Unge mennesker som av en eller annen grunn føler seg fremmedgjort og utestengt.

De er på søken etter et fellesskap og en tilhørighet i en gruppe som forstår dem og deres frustrasjon. Noen ender opp i høyreekstreme miljøer, andre lar seg forføre av jihad-retorikk, mens atter andre trekkes mot venstreradikale miljøer.

Felles for dem alle er at de søker en flokk de kan være en del av og der de føler seg sett og respektert.

Nøkkelen til å løse opp disse (lukkede) miljøene ligger i dialog; respekt for at vi kan være uenige, men at vi alle snakker sammen.

Vi reagerer ofte med frykt når vi møter på noe vi ikke forstår. Ved å snakke sammen, knytte ansikter til stemmen eller uttalelsene vi har lest i media, så er det verste som kan skje (tror jeg i alle fall) at vi forlater rommet like uenige som da vi kom inn. Vi har allikevel startet en prosess for å bli bedre kjent med «den andre siden». En samtale vil ikke endre alt. Men kontinuerlig dialog kan føre oss nærmere gjensidig forståelse og etterhvert også enighet på noen områder. Det er lett å demonisere det ukjente. Vanskeligere er det å demonisere sine meningsmotstandere om de sitter rundt samme bord som en selv. Den beste medisinen mot frykt er å gjøre seg kjent med det som er fremmed. Da ser vi at vi er ikke så forskjellige allikevel.

Advertisement

Frykten er mitt våpen

Posted on by
Reply

Det er så lett å være redd for det som er fremmed og ukjent. Hvem har vel ikke følt seg usikker i en ny by eller i møter med fremmede mennesker. Som regel er frykten helt ubegrunnet, og det skjønner vi straks vi blir kjent med våre nye omgivelser og de mennesker vi møter på vår vei. Men av og til biter frykten for det ukjente seg fast i oss. Det kan være at det vi er redd for ikke er helt håndgripelig, at det er noe abstrakt, noe fremmed som føles stort og uoversiktelig. Noen ganger har vi en iboende frykt for mennesker fra andre land og kulturer basert på stereotypier og ekstreme eksempler på hendelser i deres land. Vi ønsker ikke kontakt, vi reiser ikke dit, vi snakker nedsettende og lite flatterende om det eller dem vi frykter. Vi dyrker frykten og lar den få vokse seg større og mer skremmende, gjerne godt hjulpet av at vi til stadighet nører oppunder våre (vrang)forestillinger om “de andre”, enten de befinner seg nær eller fjern.

Hvordan kan vi så få bukt med denne frykten for det ukjente? Jeg tenker at ingenting er en bedre unnskyldning for å sette seg inn i noe man vet lite om enn frykt. Som barn var jeg ganske mørkredd, men vi vet jo alle at når lyset kommer på, ja da finnes det ingen skumle monstre under sengen eller bak døren. Noen ganger må vi gå noen skritt for å komme til lysbryteren, og det kan føles skummelt å famle seg frem langs kjellerveggen på leting etter den. Men så snart hånden har funnet den og lyset er tent, ja da er selv kjelleren fri for monstre og andre mørkemenn.

Om vi tar oss bryet med å sette oss bedre inn i hva det er vi frykter, da vil vi som regel oppleve at frykten vår er irrasjonell og totalt ubegrunnet. Når vi streber etter å se helheten heller en fragmentene vil se at “de andre” er ganske like oss selv, og at de også besitter en frykt for det fremmede basert på stereotypier og ekstreme eksempler fra ukjente kulturer.

Jeg har oppholdt meg i lengre tid i land med kulturer som er veldig ulike Norge og Europa (India, Pakistan og Thailand for å nevne noen) og i starten føles det litt skremmende. Det tar tid å forstå de sosiale kodene, det er kommunikasjonsproblemer med tilhørende misforståelser og frustrasjon, det er andre religioner som dominierer, andre kleskoder… Alt dette er lett å overse som turist, men når en skal bo og jobbe i en annen kultur kan man ganske enkelt ikke overse noe av det. Med en dose nysgjerrighet og vennlig innstilling kommer man veldig langt, og den frykten man kjente på før man forlot trygge Norge svinner fort hen i møtet med mennesker som viser seg å være ganske så like som deg og meg når det kommer til stykket.

Det er ikke strengt nødvendig å bevege seg langt unna sin egen stue eller komfortsone for å få bukt med frykten for det ukjente. Du kan rett og slett gå på biblioteket og låne en bok om emnet og lese den i ro og mak et sted du føler deg helt trygg. For deg som er litt mer vågal kan du jo starte med å slå av en prat med naboene nede i gata. Du vetm de med det rare navnet du ikke aner hvordan du skal uttale.

Jeg utfordrer deg herved til å la frykten for det ukjente bli ditt våpen mot dine egne fordommer, og som en bonus for hver gang du “trigger våpnet” får du ny kunnskp og innsikt, og hvem vet, kanskje nye venner også med på kjøpet.

Intet nytt under solen, dessverre

Posted on by
Reply

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

En bokanmeldelse fra en som henger litt etter…

Posted on by
Reply

Jeg leste nylig boken “Dialog – Om vold, undertrykkelse og ekstremisme” av Abid Q, Raja, og det var en bok som gav meg mye. I boken forteller han om dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009, og jeg syntes det var veldig interessant å se hvilke personer han fikk til å stille og ikke minst temaene for møtene som blant annet var kvinneundertrykkelse, hat og homofili. Opptakten til det hele var de voldelige demonstrasjonene som fant sted i Oslo 8. januar 2009. Selv var jeg med på den fredelige demonstrasjonen mot krigen i Gaza, en demonstrasjon som ble holdt på Youngstorget og hvor Abid Raja var en av talerne.

Da Abid Raja senere leste i avisen om de voldelige demonstrasjonene som hadde funnet sted et annet sted i byen samme kveld tenkte han at noe måtte gjøres for å forstå raseriet disse ungdommene hadde vist. Var det bare krigen i Gaza som provoserte dem så kraftig eller lå det andre ting under? Resultatet av dette tankespinnet ble dialogmøtene og her fikk flere av disse ungdommene taletid. I dialogmøtene fikk både ekstreme og moderate meninger plass, nettopp fordi målet var dialog, ikke belæring. Abid Raja siterer den buddhistiske munken, forfatteren, poeten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh i sin epilog, “In true dialog, both sides are willing to change”, og nettopp dette skjer faktisk med noen av dem som deltar, de endrer mening etter å ha blitt konfrontert med sine egne, ekstreme meninger, og ansikt til ansikt med andre forstår at det ikke har støtte for sitt syn slik de har trodd.

Om flere torde si høyt hva de mener ansikt til ansikt med andre så er det min personlige mening at vi trolig ville hatt færre ekstremister (av alle slag) blant oss, og mer dialog og mellommenneskelig forståelse. Jeg synes det står stor respekt av Abid Rajas initiativ og utholdenhet for å arrangere dialogmøtene, og jeg håper med det han la en grunnsten for en positiv endring i samfunnet generelt og for den enkelte spesielt.

Blant temaene Abid Raja skriver om i boken kan nevnes tvangsekteskap og forbudt kjærlighet, understrykkelse av kvinner og barn i den muslimske familien, hat og islamistisk radikalisering. Boken retter seg mot alle, både ikke-muslimer og muslimer, og jeg tror vi alle kan lære noe både om oss selv og andre ved å lese den.

Boken fikk gode kritikker da den kom ut i 2010 og Abid Raja ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2010.

Jeg på min side beklager at jeg ikke fikk med meg boken da den kom ut i 2010, da hadde jeg allerede flyttet fra Norge. Nå i høst var jeg derimot så heldig at jeg helt tilfeldig kom over den i en bokhandel under et besøk i Oslo. Til deg som ikke har lest den enda, god bok! Denne er vel verd å bruke tid på.

Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, Abid Q. Raja, Cappelen Damm AS 2010