Jeg leste en gang en liten anekdote om noen små frosker som skulle klarte til topps i noen høye stolper. De satte i vei, mens de større froskene heiet og oppmuntret dem. Da de små froskene var kommet et stykke opp på stolpene begynte imidlertid de store froskene å si ting som «oi oi, dette blir tungt», «nå sliter de», «de når nok ikke toppen»… En etter en gav de små froskene opp og kom glidende ned stolpene igjen. Alle bortsett fra en. Denne lille frosken klatret og klatret, og til slutt nådde han toppen av stangen. Da han kom ned på bakken igjen viste det seg at han var døv! Han hadde ikke hørt et ord av det de andre froskene hadde sagt om hvor vanskelig det var å klatre til topps.

Det er jo alltid hyggelig med oppmuntring og heiarop underveis når man setter igang med et prosjekt, men min erfaring er at om de rundt deg ikke deler dine interesser og ambisjoner, eller forstår hvorfor akkurat dette er viktig for deg, da er de ikke særlig til heiagjeng heller. Da gjelder det å stole på egne evner og ambisjoner, og mobilisere viljen for å komme dit en vil.

Jeg er en drømmer, en evig drømmer. Noen drømmer vet jeg vil forbli drømmer, andre drømmer har jeg realisert. Ikkke over natten, ikke alltid uten betenkligheter, men om en drøm har vært virkelig viktig for meg har jeg strukket meg langt for å realisere den når muligheten har dukket opp. Det er ikke alltid de rundt meg har heiet og applaudert, og det har ikke alltid gått helt etter planen heller. For meg har ikke det vært viktig. Det viktigste er at jeg har forsøkt å nå toppen av stolpen. Jeg har klatret så langt som jeg  har kunnet. Noen ganger har jeg nådd til topps, andre ganger har jeg sklidd ned igjen (tryna vil kanskje noen si…), og noen prosjekter «henger» fremdeles der i luften, mens andre ikke er satt ut i livet enda.

Jeg har nemlig ikke sluttet å drømme. Jeg har ikke gitt opp tanken på å klatre til topps på stolpen flere ganger, selv om jeg har ramlet ned noen ganger. Jeg børster støvet av buksene, tenker over hva som gikk galt og prøver igjen. Det er jo ingen som blir OL-mester sånn i en fei, underveis er det prøving og feiling, eller sagt på en annen måte, jeg samler erfaring. Og det er jo uansett kjekt å ta med seg videre.

For meg er det viktig å holde fast på drømmene sine, og realisere dem man kan, selv om man møter motstand eller manglende forståelse fra omverdenen. Hva som er viktig for meg her i livet er kanskje ikke viktig for deg, og omvendt. Vi har alle ulike drømmer og ulike behov. Det er lov å heie på noen som streber etter å realisere drømmene sine, selv om du ikke selv deler den samme drømmen. I grunnen er det jo helt greit at vi ikke alle ønsker å bestige det samme fjellet.

Jeg har hatt denne historien i bakhodet helt siden jeg leste den, for noen ganger er det slik at vi ikke får den oppmuntringen vi ønsker oss på veien for å nå dit vi vil. Istedet kommer det «velmente råd» fra omgivelsene om hvorfor vi bør skrinlegge et prosjekt vi er i gang med. Da kan det være en fordel å gjøre seg døv for andres meninger og negative kommentarer, rette fokuset mot toppen av stolpen og klatre i vei.

Intet er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

Ha en fortsatt fin dag!

PS! Jeg har lyst til å legge til at det har vært tilfeller der jeg har hørt på “de store froskene” og det skulle jeg ønske jeg ikke hadde gjort….(Dette ps er lagt til dagen etter første publisering av dette innlegget)