Du kan bli hva du vil – 2

En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.

Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.

Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe? 

Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.

Vi trenger dem alle.

I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.

Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.

Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?

Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?

Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).

Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.

Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.

Du kan bli hva du vil!

Kjære Storebror og Lillebror,

Dere er ennå to små barn som løper rundt og leker, nysgjerrige på livet, nysgjerrige på å lære og ikke minst entusiastiske over det å bare være til i denne verden. Det skal dere få lov til å fortsette å være en lang stund til.

Men det kommer en dag i fremtiden, hvor dere må tenke fremover. En dag når dere skal velge en yrkesvei, eller en karriere som mange liker å kalle det i disse dager.

DSC_0001 (2)_ed

Et ørlige utvalg yrker… 

Jeg har ikke tenkt til å råde dere til å bli hverken det ene eller det andre. Som en mamma som vil det beste for dere, har jeg faktisk bare tenkt til å gi dere et eneste råd når det gjelder å velge yrke.

Kjenn godt etter hva dere trives med å gjøre, og se det i sammenheng med hvilke evner og ferdigheter dere har.

Det finnes tusenvis av ulike jobber der ute i verden. Den ene kan være vel så interessant som den andre, det kommer an på hvilke interesser du har. Noen liker å jobbe med mennesker, andre med tall. Noen liker å jobbe med dyr, andre med tekniske ting. Noen liker å skape, andre liker å vedlikeholde. Noen liker å lede, andre synes det er greit å bli fortalt hva de skal gjøre.

DSC_0011_ed

Arkitekt, dyrepasser eller ingeniør? 

Det ene er ikke noe bedre, eller mer verdifullt enn det andre.

Samfunnet trenger alle slags folk, alt fra ministere til renovasjonsarbeidere. Vi trenger lærere, leger, sykepleiere, brannfolk, butikkmedarbeidere, førskolelærere, snekkere, rørleggere og bakere. Vi trenger forskere og vi trenger journalister. For å nevne noen få. Forfattere, kunstnere og skuespillere gir oss både underholdning og noe å tenke over.

DSC_0004 (2)_ed

Mang en liten gutt har nok drømt om å bli brannmann, men nå håper jeg det er mang en liten jentes drøm også… 

Dessverre er det slik i dag at mange er mest opptatt av status og penger. Det første bør ikke være avgjørende for hvilken yrkesvei dere velger. Det andre er nødvendig for å overleve. Likevel er det ikke «utsikten til å bli rik» som burde være avgjørende for hva dere velger. Dere skal bare ha i bakhodet at i dagens samfunn er det ingen som kan leve av luft og kjærlighet alene. Så skulle en av dere velge å bli f eks forfatter eller skuespiller, så må dere nok finne dere i å ta noen strøjobber utenom for å ha inntekt å betale regningene med, til dere kan leve av det dere liker best å gjøre.

DSC_0012_ed

Ingen blir en prisbelønnet forfatter over natten, men den som gir opp før han har begynt vinner i alle fall ingen ting… 

Uansett hva dere velger å bli en gang i fremtiden, så er det viktigste for meg at dere føler at dere er havnet på rett hylle. At dere får bruke de evner og ferdigheter dere har. At dere føler at dere kan utvikle dere videre, både faglig og personlig. Man trenger ikke bli administrerende direktør i en internasjonal bedrift for å gjøre det.

Selv skulle jeg ønske at jeg hadde visst hvor mange muligheter det faktisk fantes der ute, den gang jeg sto på terskelen og skulle velge en vei.

På den annen side, så er det kanskje nettopp de «uendelige valgmulighetene» som gjør det så vanskelig å velge? For du vet jo aldri om det hadde vært bedre om du hadde valgt noe annet.

Vel, det er aldri for sent å velge på nytt.

DSC_0008_ed

Mang en halvstudert “røver” har endt opp som journalist.

Men som sagt, når dere velger første gangen, velg ikke bare med fornuften, men også med hjertet. Slå inn på en vei som føles riktig for dere. For hva hjelper det om safunnet «skriker etter» snekkere, hvis dere synes det er dørgende kjedelig å jobbe med hammer og spiker? Og hvilke studenter ville like å bli undervist av dere om dere synes lærerjobben er helt uinteressant? Likeså, ingen børsmekler har suksess med mindre han synes aksjemarkedet er et spennende fenomen. Og ingen medarbeidere blir inspirert til å yte om sjefen bare sitter og ser på klokka fra han kommer om morgenen til han går om ettermiddagen.

Så bli hva dere vil, men bli det fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Da vil dere oppleve både arbeidsglede og livsglede, og dere vil blomstre som mennesker. Og det er mye viktigere enn status, makt og penger.

Kjærlig hilsen mamma’n deres

Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.

Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂

De farlige flyktningene?

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

På autopilot

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Nice 13112014 127

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂

Med hu’e under armen og armen i bind…

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.