It’s women’s right to make safe choises

We’re still in the middle of the pandemic, and most of us are probably more concerned about what we can do or not do these days, than we are concerned about things not directly related to our lives. I’m no exception, really, but in the end all I can do is live day by day and make the best of it.
But even if we are not so concerned about people far away these days, or concerned about other topics than the pandemic, things do happen around the world every day.

One of those things are unsafe abortions. Each year there’s an estimated 25 million unsafe abortions. That’s 68 493 abortions per day. 68 493 women and girls risking their lives.

As a matter of fact, unsafe abortions is one of the top five reasons why pregnant women die. And things haven’t become any better during the covid-pandemic. Estimates adds another 3 million unsafe abortions to the already high number, thereby adding several thousand women risking their lives because of an unwanted pregnancy.

The official number of girls and women who die from unsafe abortions is approximately 22 000 each year, but the number is probably larger. 7 million get complications after going through an unsafe abortion, many of these complications have severe impact on the women for the rest of their lives, and many will never be able to conceive again.

In the year of 2018, Doctors without Borders/Médecins sans Frontières treated 24 000 women for complications after unsafe abortions.

But what is an unsafe abortion? It is defined as an abortion without qualified, medical assistance, and/or in unhygienic and unsafe surroundings.

Some of the means used to end the pregnancies are herbs meant to provoke the body to reject the foetus, long and sharp objects, and chemicals injected into vagina to kill the foetus.

Why do women put themselves through this?

There’s no simple answer to be given, but most women seeking unsafe abortions are poor women. This should come as no surprise. Poor women do not have the means to seek professional help, or to go somewhere where abortion is legal and safe, if they live in a country where abortion is illegal. Neither are they given crucial and educative information about alternatives, family planning and prevention. As a consequence these women go through more unwanted pregnancies, and therefore more unsafe abortions.

In countries guided by strict religious legislation regarding abortion, but where abortion is still legal, many doctors refuse to perform abortions as they find it morally unacceptable.

In some countries, like El Salvador, abortion is illegal by law, even if the mother’s life is in danger. Women are given prison sentences, up to 50 years, if they are caught having had an abortion. Even if they lose their baby involuntarily after complications during the pregnancy, they risk several years in prison.

Another reason, is that professional medical aid is simply not available. In many countries, health clinics and hospitals are far away from where the women live, and when they do have access to them, the facilities are poorly structured. Having a safe abortion might seem impossible.

There is also the question of financing. Each time there’s a republican president elected in the USA, they usually impose the global gag rule, which means they cut of financial support to all organisations that informs, guides women and perform safe abortions. This has a huge impact of women’s reproductive health. The rule is usually reversed when there’s a democratic president elected. The global gag rule was last imposed by Trump, and then reversed as soon as Biden took office.

A lot of countries have very strict laws regarding abortion, making it practically impossible to have a safe and legal abortion, even if the pregnancy is the result of rape or incest, or even if the girl is minor. But the thing is that strict laws do not prevent abortions! And these laws more often than not, go hand in hand with a lack of information about family planning and reproductive health in general. In the same countries we often also see high levels of gender based discrimination and violence against women. So the combination of lack of information, lack of access to prevention, lack of access to safe abortions and gender discrimination is a deadly cocktail for the women living here. It is also why the countries with the strictest laws regarding abortion have the highest abortion rates.

So what can we do about this?

First of all, we must never stop addressing the issue, and put pressure to grant women access to adequate information regarding their own reproductive health and family planning.

We must ensure that organisations and health facilities have the sufficient financial support to inform women, educate them and provide a safe environment to perform abortions.

We must support groups and organisations that work to improve women’s status, and to end gender based discrimination.

As individuals we often feel powerless, but we can raise our voices and speak up about this. And we can support various organisations financially. There are many organisations working within this area, and I’m sure you can find one that you see worthy of your support, whether it is UN supported organisations, or independent ones as Doctors without borders, Amnesty International, Red Cross etc.

Doctors without borders runs clinics and work with the issue on site in the field. Amnesty International puts pressure on governments to end unjust laws and to stop putting women in prison for a miscarriage or an abortion.

I have given just a very few examples of the organisations dealing with these problems, you are welcome to add to the list.


A huge step backwards

I just finished reading Ken Follett’s second volume in the trilogy “The pillars of the earth”, “World without end”. It takes place from the1320’s to the 1360’s, in other words in the Middle Ages.

In this period, women were seen as the property of men, their fathers, their husbands. An aristocratic widow could be ordered by the king to remarry someone chosen by him, the king. Women were seen as inferior, creatures with no brains, or at least not capable of coping with matters such as theology and medicine. These were subjects studied my men only, and more, only by monks and priests. Nuns were acting as nurses, but with no authority to even question the “cures” prescribed by the priests. And the priests were clinging to the old methods, refusing any change, so they could keep their power and stay superior.

We like to believe that we have come so much more forward these days. We’re living in 2020, and women are working as doctors, lawyers, scientists. They are even astronauts!

Women, in the western part of the world at least, marry a man of their own choice, or a woman of their own choice. We decide whether we would like to have babies, or not. Or do we?

I follow the news on the subject of a candidate for the US Supreme Court. And I become astonished, and disgusted, even if there is probably no reason to be so, looking to the bunch of conservative, old men having a say over there these days. Not to mention the one guy that only do what benefits him and his family, because he has no scruples, no moral and no other goal than enriching himself. Well, enough about him.

What I did want to say, is that looking to the country, which motto is “Land of hope and glory”, I find no hope and no glory at all.

I find Christian conservatives, who live by (extreme) double standards. I find they want to reverse the right to free abortion and the clinics offering family planning advice. I find they want to make it harder by the day to be anything but a white, heterosexual Christian. Preferably a male…

Their whole society is constructed in a way that gives women not many opportunities but to quit her job when she gets pregnant, because the cost of kindergarten is so high. Unless she’s a single mum, of course, who has to take on three jobs to feed her kid(s).

I read Ken Follett, and I see that we are still living in the Middle Ages in many respects. So I mentioned USA. We can take a look to some Asian and Middle Eastern countries, where women are STILL viewed as the property of their fathers and husbands. Where a woman’s testimonial is not worth anything, and where she can’t even leave the house without male escort. Where girls are deprived systematically of education, and only given the last scraps of food after the males of the family have finished their meal.

But even in Europe, who likes to think of themselves as progressive and modern, we find that women are systematically paid less for doing the same work as men. We find that they work more part-time to find room to take care of their family, or they stay at home for a longer period of time for the same reason.

I wonder when, if ever, women will be valued at the same terms as men? When will we be considered equal?

I read a story on a Norwegian news site about a conservative priest, a protestant priest even, that refused to worked with a female priest! There have been female priests in Norway for several decades! There’s even female bishops… And this was not recycled news from the 1960’s, it was like a week ago. In September 2020. In Norway, where mothers and fathers take equal leave to take care of their baby its first year, male priests still refuse to work side by side with a female colleague.

We might have come a long way in many respects, but we’re not done, by far.

It might seems odd that I, a Norwegian living in France, takes such an interest in the nominee for the Supreme Court in the US, but it’s quite simple. The US is, or at least wants to be, an example to the world. They want to export their democracy (which is not very democratic, and which is about to crumble to pieces if the sitting president is re-elected), they want to export their values. But right now they risk taking on something that will legitimize the suppression of women worldwide.

Why would conservative countries improve the lives and opportunities for their girls and women, or allow abortion, if the leading state of the world is going backwards? It will rather support the status quo.

Too many women risk their lives every day because they have to go through illegal abortions, performed by people with no or little medical training. Or they risk lifetime in prison if discovered. Making abortions illegal is not going to stop women from having them. Reversing the right to free abortions is not the way to go.

Choosing a religious fanatic to replace Ruth Bader Ginsburg on the Supreme Court is an insult to all women, not only in the US, but to the rest of us as well.

Den usynlige kvinnen

Jeg leste nylig en artikkel i britiske The Guardian, om hvilke alvorlige konsekvenser det har for kvinner at så mange ting her i verden er konstruert med utgangspunkt i menns fysiologi. Fra før har jeg lest flere artikler som tar for seg hvordan mange kvinner dør, helt unødvendig, av f eks hjerteinfarkt, fordi symtomene arter seg ulikt for kvinner og menn. Legene ser dermed ikke hva som er i ferd med å skje, og kvinner dør fordi legene ikke forstår at de har hjerteinfarkt.

Vi vet også at den medisinske forskerstanden er generelt mer opptatt av å forske på sykdommer som rammer menn, og mindre på såkalte «typiske kvinnesykdommer». Det gjelder også når det kommer til arbeidsrelaterte skader som kan spores tilbake til løsemidler og andre farlige stoffer. Alle undersøkelser, og alle anbefaler i forhold til eksponering, tar utgangspunkt i mannens fysiologi. Og hovedfokuset er, ikke overraskende, typiske maskuline yrker som industrien. Hva kvinner utsettes for i jobber som renholdere osv er ikke interessant.

Men artikkelen i The Guardian tar ikke bare for seg dette, men også hvordan blant annet bilseter er konstrukert etter mannens idealkropp (jada, jeg vet at ikke alle menn faller inn i den malen), og hvordan dette gjør at kvinner har 47% større risiko for å bli alvorlig skadet i trafikkulykker, og 17% større risiko for å bli drept i trafikkulykker. Det viser seg også at i de tilfeller hvor dummies utformet som kvinner blir brukt i kollisjonstester, så er det enten en nedskalert versjon av den mannlige, eller den blir testet kun i passasjersetet! Akkurat som om vi ikke sitter like mye bak rattet som menn.

Det jobber også stadig flere kvinner i politiet, og de utgjør også en andel av forsvaret vårt. Så skulle man jo tro at de fikk utstyr som passet dem og deres kvinnelige fysiologi. Men nok engang er det nedslående å slå fast at utstyr som kevlarvest (allment kjent som skuddsikker vest) er utformet med mannens kropp som modell. Så vil en kvinnelig politi eller soldat ha best mulig beskyttelse bør hun derfor ikke ha bryster eller hofter, da disse ikke passer med utformingen av vesten…

Listen i The Guardian er lang. Jeg skal ikke ta for meg alt her. Men jeg kjenner at jeg blir provosert. Vi lever i 2019, og allikevel har alt fra bilseter, verktøy og medisinsk forskning mannen som sitt dreiepunkt. Akkurat som om halvparten av verdens befolkning er høyst irrelevant, ja nærmest ikke-eksisterende! Jeg burde sikkert ikke blitt overrasket da jeg leste nevnte artikkel, men jeg ble faktisk det. Jeg trodde rett og slett vi hadde kommet lenger enn som så.


Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?


Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.





Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.


Vil vi virkelig ha et samfunn hvor vi sier oss fornøyd med en femmer fordi det er «bra nok»?

Dette er overskriften på et innlegg i Aftenpostens SiD spalte, skrevet av en 19 åring, som synes dagens ungdom skal slutte å syte over presset og heller organisere tiden sin bedre.

Sant å si så ble jeg ganske forferdet over å lese innlegget hans. Joda, jeg er enig i at det er mye syting i diverse fora. Presset etter å lykkes på skolen er sikkert større enn da jeg gikk der (for det begynner jo å bli lenge siden). Men når det er sagt, så kjenner jeg at jeg får lyst til å «syte» litt selv.

For hvorfor i all verden har det seg at alle synes å hige etter å være perfekt i alle sammenhenger? Vi har alle våre sterke og svake sider, ulike talenter og interesser.

Jeg var dårlig i matte og i realfag generelt på videregående. Og så? Jeg var god i andre fag. Og det var primært andre fag jeg hadde interesse for, og som jeg hadde lyst til å studere videre. Siden jeg syntes matte var rett ut pyton, så sa det seg jo selv at jeg ikke hadde blinket meg ut en karriere som professor i faget.

Den unge forfatteren av innlegget jeg referer til bruker visst omtrent 60 timer i uka på skolen, i tillegg har han fritidsaktiviteter. Det er mulig fritidsaktivitetene også dekker behovet hans for sosialt samvær med andre utenfor skolen, men jeg lurer på når han egentlig lever?

For livet handler om mer enn å være god på skolen og god i idrett. Det handler om å være sammen med mennesker som betyr noe for deg. Det handler om å kunne være spontan, gjøre noe på impuls, uten å måtte tilbringe etterfølgende natt med dårlig samvittighet, bøyd over leksene.

Jeg tenker at når du som nittenåring er så oppsatt på å lykkes med alt du gjør, at du skreller bort alt som, i alle fall for meg, hører med til det å leve, da har du et dårlig utgangspunkt som voksen.

For jeg tror sannsynligheten er stor for at du fortsetter det løpet videre. Hvis ditt eneste fokus er å prestere deg ihjel på jobb, hvor skal du da presse inn tid til å være sammen med familien din? Vennene dine? Eller er det bare snakk om å organisere tiden slik at du får den berømte «kvalitetstiden» med barna mellom middag og legging?

Barn driter langt i kvalitet. De vil ha kvantitet. De skjønner ikke poenget med at mamma eller pappa jobber 18 timer i døgnet fordi de så gjerne vil være best på jobben. For barna er det viktigere at foreldrene er der for dem.

Jeg lurer også på om ungdom som strever så hardt for å tilpasse seg presset forstår at de bare bygger enda mer oppunder det? Har de noen gang tid til å tenke en eneste rebelsk tanke? Har det i det hele tatt slått dem at de kan tenke rebelske tanker og gjøre opprør mot dette sinnsyke kappløpet i perfekthet?

Derfor vil jeg svare et rungende JA!!! til at vi vil ha et samfunn der fem er bra nok! Fire, tre, to og en også, for den sakens skyld. For alt trenger ikke være så forbannet perfekt hele tiden.

Mennesker er ikke perfekte. Det er ikke meningen at vi skal være det, for da hadde vi vært klin like alle sammen. Bygget over en og samme lest alle som en. Sånn er det ikke.


De er alle perfekte, på sin måte

Så kjære ungdom, eller voksne, senk skuldrene litt, pust dypt inn. Alt trenger ikke være perfekt, ingenting trenger faktisk være helt perfekt. Det holder lenge med godt nok i forhold til den du er og de talenter du har.

Mens vi venter på våren…


Om at vandre 

Den eneste fejl ved at vandre en tur
er, at vejene altid forgrenes,
og alle de skæbner, som ligger på lur,
umuligt vil kunne forenes.

Så går man en tur, bør man slittes i to,
så ofte Ens vejbane kløftes, –
og senere mødes et sted, hvor i ro
Ens splittede skæbner kan drøftes.

Gruk – av Piet Hein




Mennesker jorden over
skilles av mange ting,
lukket i hver sin verdens
mikrokosmiske ring.
Men hele planetens runding
er kun et enkelt spring,
og spurvene sir det samme
hele kloden omkring.

Gruk – av Piet Hein




Til tider forsvinder en ting eller to –
de kan ikke selv gøre for for det.
Hvor ville det være en hvile og ro,
hvis det var en selv som blev borte!

Så ville man vandre så sagte omkring
og lede med lys og lygte
og finde sig selv mellom bortkomne ting,
når man hade glemt hvad man søgte.

Gruk – av Piet Hein


God helg!

Alle foto: ©Tess Bermond

Storebror og Lillebror motiverer mamma’n sin (uten å vite det selv)

Idag klarte jeg å forsere dørstokk-mila. Det føles godt. Jeg la frem treningstøy allerede i går kveld, så var det bare å hoppe i det idag tidlig. På med løpeskoene og legge i vei.

Men jeg skal ikke kjede deg med distanser og tider. Ei heller personlige mål.  Men jeg har lyst til å nevne det som inspirerte meg til å stikke føttene i løpeskoene og legge i vei.

Det er nemlig hverken nyttårsforsetter eller tanken på nok en bikinisesong.

Igår ble det endelig en etterlengtet tur i skogen med Storebror og Lillebor. Etter flere helger med mistrøsting vær og kansellerte skogsturer, kom vi oss endelig avgårde igår. Vi hadde med matpakke og sykler, og de syklet og løp, hoppet og spratt, så det var en fryd å se.


I skogen vår er det en treningsløype, som jeg tidligere har benyttet meg litt av. Der er det ulike «apparater» underveis, slik at man kan legge inn styrkeøvelser underveis. På vår ferd gjennom skogen stoppet vi ved et par av disse, og guttene demonstrerte for sin «stakkars, uvitende» mamma hvordan ting skulle gjøres. De er 4 ½ og 6 år gamle… Så måtte jeg bare prøve om armene holdt til å forsere «stigen», og det gjorde de jammen!

Ruset på frisk luft og glade barn, og fornøyd med at armene mine ikke var så «visne» som jeg fryktet, ble avgjørelsen tatt. Imorgen skal jeg ut og løpe!

Nå må du ikke tro at jeg fra denne dag av er heltent treningsfreak. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for eget vedkommende er trening noe som skjer litt i rykk og napp.

Men jeg tenker på sommeren som om noen måneder vil melde sin ankomst, og med det vokser lengselen etter deilige fjellturer. Og de vil jeg gjerne ha styrke nok i beina til å orke med masse godt humør. Skader jo ikke med litt god kondis heller, for terrenget her er ganske bratt.


Så det er min motivasjon for å slite litt på løpeskoene i tiden fremover. Høye tinder i sikte, muligheter for å se murmeldyr, fjellgeiter og ørn. Lange dager i frisk luft med mann og barn.

Å trene fordi det snart er bikinisesong har aldri motivert meg. Snarere tvert i mot. Men trening som jeg vet kommer meg til gode i form av overskudd og energi til lek og fine turer med familien er noe annet.


Det skal jeg tenke på hver gang det butter og jeg har lyst til å la løpeskoene stå. Jeg skal ikke løpe hver dag, men ofte nok til at jeg kan løpe om kapp med de to «rakettene» mine og å komme meg opp lia uten å føle at atmosfæren har gått tom for luft 🙂

Takk for motivasjonen, kjære Storebror og Lillebror ❤



Noen ganger trenger jeg rett og slett en liten pustepause fra alle verdens begivenheter. Noen minutter til å tømme hodet, eller til å samle tankene, eller rett og slett bare la tankene fly dit de vil.

Noen ganger er det godt å ha noe fint å hvile øynene på i slike stunder, noe fint som gir meg ro i sjela og fornyet inspirasjon.
Jeg håper du også finner ro og inspirasjon i bildene under. God pustepause!













Nikon onsdagstur 044

Alle foto: © Tess Bermond