What can we learn from the American election?

Yes, I freely admit it. I was one of them who didn’t believe Trump would run off with the victory in this election. He was too much of a bully, a misogynist and not really consequent (except for criticizing Hillary to the detail). That there exist resistance against immigration in USA was neither shocking nor surprising. We have seen too much of the same in Europe the recent years.

Maybe the Americans are not ready for a female president yet? That was more surprising to me at first, but looking to whom she lost against, it’s a natural conclusion.

Because what is most shocking, is that one who evidently looks upon women as objects he can treat as he likes, one who is degrading women, invalids and immigrants to second rate people, still gets enough votes to embark on the position as the world’s most powerful president.

It is obvious that we are many who hasn’t understood what it is that is going on in the American population. Perhaps it is not so strange, because our impression of USA is shaped most of all by what (political) news that reach us, films and tv-series. They clearly tell us next to nothing about the average American everyday life of people in like the Mid-West. As a matter of fact we know hardly anything about the actual living conditions in the USA. Now and then we read about how people have two or three jobs to make ends meet, we read every so often about shootings and murders. But most of all are we fed with “happy” political news from the country where everything is supposedly possible, if you just dream hard enough about it, and films and tv-series where love conquers everything or where the hero always beats the bad guy. What we do know about USA is in other words very superficial.

Perhaps we shouldn’t be so overly surprised about the outcome of this election. At least not if we take a closer look to our “near surroundings”. If you dear take a dive into the comments section in the internet newspapers, you’ll soon realize it’s a rather “muddy business”. Females engaged in debate are told they should be gang raped and beaten the shit out of. And what they write about is not even controversial.

There’s a strong resent against immigration in the comment sections, to put it mildly. The view on women is shocking as we write 2016. I would have thought and hoped for, that these views were thrown out the window long time ago, but evidently we are many being proved wrong about this.

The day after, we clearly see that masses of voters, previously not mobilized, this time finally left their sofas to cast their vote. Masses of voters who long have found themselves overseen and neglected. This is something we should learn from, even in little Norway. Because even if the turnout of the election is higher in Norway than in USA, there’s still plenty of people out there who feels invisible and neglected by the establishment, and the despise against politicians is blooming as the apple trees in Norwegian gardens in May.

I do hope, that also the French political establishment, takes a lesson from this as we are soon to enter into the presidential election campaign here. Marine Le Penn was the first, French politician to congratulate Trump with his victory, honouring the American people for “taking their country back”. The contrast to the rather coldly congratulations from President Holland could not have been more clear.

Le Penn has renewed her inspiration in front of the 2017 elections, and I guess it’s needless to say that I fear she will rise to power.

The European political establishment has to put a finger in the ground, or better still, get grounded. They have to open their eyes and see what is actually going on out there in their own countries. They have to remove their well-polished shoes, and stroll around in the dust trod by normal people. They need to understand why the average man and woman is angry and frustrated.

There’s no use in hanging around in their empowered offices and corridors, fiddling with their ties and wonder about what went wrong. It’s no longer enough to make some visits to construction sites or factories, shake peoples’ hands and think you earned their vote.

Let the average man and woman scream out why they are angry and frustrated, and meet them wih constructive ideas in a language they get.

The rhetoric might be nasty for some time, but at least, words kill nobody.

It would be a shame if we didn’t take any lessons from the American election, but keep shutting our eyes and ears to what concerns most people. If we insist on continuing down that path, we risk ending up with political leaders (I hope at least) the majority of us would rather not see in office.

 

Hva kan vi lære av det amerikanske valgresultatet?

Jada, jeg innrømmer det. Jeg var en av dem som ikke trodde Trump ville stikke av med seieren i dette valget. Til det var han for ubehøvlet, kvinnefiendtlig og for lite konsekvent (bortsett fra i å kritisere Hillary ned til minste detalj). At det finnes strømninger i USA som er motstandere av innvandring er ikke hverken sjokkerende eller overraskende. Til det har vi sett for mye av det samme i Europa de senere årene.

Kanskje er ikke amerikanerne modne for en kvinnelig president enda? Det er i så fall noe som i utgangspunktet overrasket meg, men som blir en naturlig slutning når man ser hvem hun tapte mot.

For det som sjokkerer mest, er at en som tydeligvis ser på kvinner som objekter han kan behandle som han vil, en som degraderer det kvinnelige kjønn, funksjonshemmede og immigranter til annenrangs mennesker, får nok stemmer til å innta posisjonen som verdens mektigste president.

Det er helt tydelig at vi er mange som ikke har forstått hva som rører seg i den amerikanske befolkningen. Og det er kanskje ikke så rart, for vårt inntrykk av USA formes jo selvfølgelig av det vi leser av politiske nyheter derfra, filmer og tv-serier. De forteller oss helt klart veldig lite om hvordan den gjennomsnittelige amerikaner i f eks Midtvesten lever. Vi vet faktisk forsvinnende lite om de faktiske forhold i USA. Nå og da leser vi om at folk har to og tre jobber for å få det til å gå rundt, vi leser til stadighet om skyteepisoder og drap. Men mest av alt fores vi med «lykkelige» politiske nyheter fra landet der alt visstnok går an hvis man bare drømmer hardt nok om det, og filmer og tv-serier der kjærligheten vinner til slutt eller der helten alltid overvinner skurken. Det vi vet om USA er med andre ord særdeles overflatisk.

Kanskje burde vi ikke være så overrasket over utfallet av valget. I alle fall ikke om vi tar en titt rundt i vårt eget «nærmiljø». Den som våger seg ned i kommentarfeltet i nettavisene vil fort se at det er mye grums som rører seg. Kvinnelige samfunnsdebattanter blir ønsket gjenvoldtatt og banket opp, og man skal ikke ha skrevet om veldig kontroversielle temaer for å få slike meldinger tilbake.

Det er en sterk skepsis til innvandring i disse kommentarfeltene, for å si det mildt. Kvinnesynet som kommer til overflaten er sjokkerende lesning i 2016. Jeg hadde trodd og håpet at et slikt kvinnesyn for lengst var havnet på skraphaugen, men vi er mange som har tatt skammelig feil der.

Dagen derpå ser vi tydelig at en tidligere umobilisert velgermasse denne gangen forlot sofaen og gikk for å stemme. En velgermasse som lenge har følt seg oversett og neglisjert. Dette er noe vi bør ta lærdom av, selv i lille Norge. For selv om valgoppslutningen i Norge er bedre enn den amerikanske, så finnes det mange mennesker der ute som føler seg oversett og neglisjert av dem som styrer, og politikerforakten blomstrer som epletrærne i norske hager i mai.

Også i Frankrike håper jeg virkelig det politiske establissement tar lærdom av dette når vi snart går inn i presidentvalgkampen her. Marine Le Penn var den første franske politiker til å gratulere Trump med seieren, og det var en ubetinget hyllest til det amerikanske folket som «nå har tatt sitt land tilbake». Sånn sett kunne ikke kontrasten til Hollandes heller kjølige gratulasjon vært tydeligere.

Le Penn har fått fornyet inspirasjon i forkant av valget i 2017, og jeg tror ikke jeg trenger å si at jeg er engstelig for at hun skal komme til makten.

Topp-politikere Europa over må nå stikke fingeren i jorda, eller aller helst faktisk komme seg ned på bakken. De må åpne øynene og se hva som faktisk rører seg blant folk. De må ta av seg lakkskoene og tråkke rundt i støvet som vanlige folk tråkker i, forstå hvorfor mannen i gata er sint og frustrert.

Det nytter ikke lenger å sitte i maktens korridorer og tvinne sitt slips og lure på hva som gikk galt. Det holder ikke lenger å besøke noen byggeplasser og ta arbeiderne der i hånda, og tro at det gjør at de stemmer på deg.

La mannen og kvinnen i gata få rope høyt ut hvorfor de er frustrert, og kom dem i møte med kontruktive forslag, fremlagt på et språk de forstår.

Det kan bli hard retorikk en periode, men ord dreper i alle fall ingen.

Det er for galt om vi ikke skal lære noe av det amerikanske valget, men fortsetter å holde oss for øyne og ører for hva som faktisk opptar folk flest. For da ender vi selv snart opp med statsledere som (håper jeg i alle fall) de fleste av oss innerst inne ikke vil se ved makten.

As a woman, you can never get it right…

It’s said that women of today, at least in the western world, has all possibilities at hand. Well, it might be right, but no matter how we twist and bend it, the way women do it is still never just right.

A woman gesticulating and shouting while giving a public speech, will most likely be branded aggressive. A man on the other hand, will be conceived as vigorous and dynamic.

A woman who plays her cards well, and who manages the feat of climbing to the top in her domain, easily risks being labelled cunning, cold and calculating. Her male counterpart will most likely be called clever, or be spoken of as a man with ambitions.

A woman who chose a professional career will be blamed for putting herself before the wellbeing of the family. Also implying she is a “bad” mother, who rather leaves her children to other people rather than caring for them herself. Or simply, she’s egoistic as she prefers a career rather than happy family life at home. I don’t think I have ever heard a man accused of the same, even if he’s hardly present at dinner table as he is working all the time.

A woman who chose to be home (at least for a longer period than the normal maternity leave), is accused by many to idolize the ideal of a housewife from the 1950’s. Feminists fought for the rights of women to work at the same terms as men, and choosing differently makes you a “traitor”. A man choosing to be taking care of the house and the children might be perceived as a bit weird, maybe even a bit weak. If so, this is the only circumstance I can think of that men really might face negative critics for their choice.

A women who shaves her legs and armpits, and puts make up is a victim of the cruel beauty tyranny which is pushed upon us from all sides.
A woman who does not shave her legs and armpits, are on the other hand said to be “disgusting”.
Men can more or less do as they like. Beard or no beard, it’s more about taste and fashion than about what’s acceptable.

This is just some examples that came to my mind. The point is of course, that no matter what women do, there are always someone at hand to give critics about our choices or our manners.

Even in 2016, the same characteristics and manners of women and men, most often give negative points for the woman, and plus points for the man (see the first three paragraphs above).

It actually amazes me that we are we still there. I would have believed that in 2016, we were no longer so obsessed with gender in this way.

What makes me most upset, is that no matter what women chose, it’s never really “right”. We are too much or too little no matter what. I do wonder, if the time will ever come, when we as well will be allowed to be just human beings. Individuals who lives our lives the way that suits us best, without having to face critics from right to left at all times.

Som kvinne blir det visst aldri riktig…

 

Det sies at kvinner idag, i alle fall kvinner i den vestlige verden, har alle muligheter. Vel, det er godt mulig, men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, så blir det kvinner gjør aldri helt riktig allikevel.

En kvinne som står på talerstolen og gestikulerer, som «hamrer» inn sitt budskap med sterke ord, vil etter all sannsynlighet stemples som aggressiv. En mannlig motpart som gjør det samme vil få betegnelsen handlekraftig og dynamisk.

En kvinne som spiller sine kort riktig, som klarer kunststykket å klatre til topps i sin bransje, vil fort beskyldes for å være slu, kald og beregnende. Hennes mannlige motstykke vil nok mest sannsynlig bare kalles for dyktig eller omtales som en med ambisjoner.

En kvinne som velger karriere vil ofte bli omtalt som en som setter seg selv foran familien. Underforstått, hun er sikkert en «dårlig» mor, som heller overlater barna sine til andre enn å ta seg av dem selv. Eller ganske enkelt, hun er egoistisk som tenker mer på egen karriere enn familien. Jeg tror aldri jeg har hørt noen beskylde en mann for det samme, selv om han knapt er å se ved middagsbordet fordi han jobber i tide og utide.

En kvinne som velger å være hjemme (i alle fall over en lengre periode enn normert permisjon) beskyldes av mange for å idealisere 50-tallets husmorideal. Feministene sloss for at kvinner skulle få innpass i arbeidslivet på lik linje med menn, og derfor er det regnet som «svik» når noen kvinner ønsker noe annet. En mann som velger hjemmetilværelsen vil nok av mange ses på som litt sær, kanskje til og med veik. Dette er i så fall det eneste punktet hvor jeg ser at en mann virkelig kan møte kritikk for sitt valg.

En kvinne som barberer legger og armhuler og bruker sminke er offer for skjønnhetstyranniet som pådyttes oss fra alle kanter.
En kvinne som ikke barberer legger og armhuler betegnes på den andre siden som «ekkel».
Menn kan stort sett gjøre som de vil. Skjegg eller ei, det handler mer om smak og mote enn om hva som er akseptabelt.

Dette er noen eksempler jeg kommer på i farten. Poenget er selvfølgelig at nær sagt uansett hva kvinner gjør, så står noen parat til å kritisere våre valg eller vår væremåte.

Selv i 2016 har vi ikke kommet lenger enn at de samme egenskapene og væremåtene hos kvinner og menn ofte gir minuspoeng til kvinnen og plusspoeng hos mannen (se de tre første punktene over).

Det forundrer meg faktisk at det fremdeles er sånn. Jeg ville trodd at i 2016 så hadde vi sluttet å være så opptatt av kjønn på denne måten.

Det som gjør meg mest opprørt, er at uansett hva kvinner velger, så blir det aldri «riktig». Vi er enten for mye eller for lite av noe uansett. Jeg lurer på om tiden en gang kommer, da vi bare kan få lov til å være mennesker vi også. Individer som innretter livene våre slik vi selv finner det best, uten å møte kritikk fra høyre og venstre til enhver tid.

 

Balansen mellom ja og nei

Det er dette med å finne balansen mellom ja og nei. Christine Otterstad har noen fine tanker om det.
Selv er jeg en av dem som stadig strever litt med å finne denne balansen, og særlig det å si nei uten å sitte igjen med dårlig samvittighet. Som et ledd i den prosessen har jeg lært meg å akseptere et “nei” fra andre, uten å mase videre om hvorfor de ikke kan/vil denne gangen. Det er nemlig ikke alle som gjør det, og det gjør det strevsomt å si nei, fordi man hele tiden blir avkrevd en forklaring på hvorfor svaret er nei. Nå har jeg kommet dit at jeg kjenner jeg går litt i vranglås overfor sånne mennesker, og det er ingen god følelse det heller. Men det er vel noe å lære av det også…
Ha en fin dag alle sammen 🙂

ChristineOtterstad - også kalt Otters

“Når du sier nei til andre, sier du ja til deg selv.”

Denne setningen hørte jeg for noen dager siden da jeg var på boklanseringen for boken “Hverdagspsyk”” på CappelenDamm. Ingen ny oppdagelse, for øvrig, men likevel tar jeg meg i å oppdage alvoret i den igjen og igjen.

På løpeturen i dag oppdaget jeg at jeg var glad for første gang på flere uker. Ikke at jeg har gått rundt og vært deppa eller noe, men jeg har heller ikke vært særlig glad. Jeg hadde glemt at det er et alternativ,å være glad.

Misforstå meg rett, jeg er ikke tilhenger av å løpe rundt og være så forbanna lykkelig hele tiden. Det er ikke mulig å være kronisklykkelig, da er du enten i enmanisk tilstand ellerstormende nyforelsket. Jeg er ingen av delene. Men jeg må innrømme at jeg hadde satt pris på å være glad sånn innimellom. I hvert…

View original post 308 more words

Livet i en flerspråklig familie

Som innvandrer i Frankrike, så har det vært en selvfølge for meg at jeg skulle lære meg fransk skikkelig. Jeg hadde fransk på timeplanen både på ungdomsskolen og videregående, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg snakket særlig mye fransk av den grunn da jeg landet her i 2009. Et veldig begrenset vokabular og manglende innsikt i fransk grammatikk var det som fulgte med i kofferten fra gamlelandet.

Etter fire uker på intensivkurs, hadde jeg fått noen gramatikalske åpenbaringer. Men å tro at det franske språket liksom rant inn i hodet mens jeg sov om natten, for så å trille ut av munnen om morgenen, det er en utopisk drøm.

Det skulle vise seg at det var både en fordel og en bakdel at min franske mann snakker godt engelsk. Da vi traff hverandre var engelsk språket vi kommuniserte på, siden det var det eneste språket vi hadde felles på det tidspunktet.

Etterhvert som jeg lærte meg noen nye fraser, gjorde vi noen forsøk på å snakke fransk i heimen. Men når man er en litt utålmodig sjel som meg, med masse på hjertet, så går det bare for tregt å stotre og fomle på et språk man ikke behersker. Så hvorfor skulle jeg bruke en halvtime på å gjøre meg forstått på fransk, når jeg kunne få sagt det jeg ville på engelsk i løpet av noen få minutter? Engelsken ble rett og slett en sovepute, og fransk var noe jeg snakket når jeg ikke hadde annet valg.

På den tiden jobbet mannen min off shore, og jeg var mye alene. Jeg jobbet ikke, og hadde ikke utstrakt kontakt med noen jeg kunne praktisere fransk med til daglig.

dsc_0147_ed

Jeg forsøkte å lese litt fransk. Kjøpte noen enkle bøker, og satt der med boken i hendene og ordlisten ved siden. Det tar tid og det krever tålmodighet.

Fra det øyeblikket vår første sønn var født, var jeg som de fleste andre nybakte mødre, travelt opptatt med å ta meg av babyen min. Fransk grammatikk og ordforråd var det siste jeg tenkte på.

Sytten måneder etter den første, ankom den neste babyen. Med en mann som fremdeles jobbet off shore, og var borte i over seks uker av gangen, hadde jeg mer enn nok å ta meg av. Igjen var språklæring noe som kom i siste rekke.

Såvidt jeg vet, er det ikke noe tilbud om kjernetid i barnehage for fremmedspråkelige barn her i Frankrike. Jeg kjenner heller ikke til offentlig tilbud om språkopplæring for nyankomne innvandrere.

Snarere er det sånn, at er du ikke i full jobb, så kan du være så heldig at du har to-tre halve dager i barnehage pr uke. Det er ikke mer enn at man får et lite pusterom i hverdagen, når man er mye alene med små barn. De fikk høre og snakke fransk, mens jeg fremdeles strevde med språket på egenhånd.

Så, hvor vil jeg hen med å fortelle alt dette?

Jeg vil rette oppmerksomheten mot det faktum at selv om jeg vil lære meg et nytt språk, selv om det er helt avgjørende for å integreres i et nytt land, så betyr det ikke at språket er lært over natten.

Å lære seg et nytt språk tar faktisk tid (i alle fall for de fleste av oss). Det hjelper lite å sitte hjemme med ordliste og håndbok i grammatikk, om du ikke får praktisert det du lærer.

Barna mine vokser opp som to-språklige, med de plusser og minuser det har i en periode (på sikt tror jeg det er bare positivt). De kan synes å henge litt etter i den språklige utviklingen i forhold til sine jevnaldrene og de blander selvfølgelig språkene fra tid til annen.

Nå går de i før-skolen, og enn så lenge handler det mest om å lære alfabetet og tallene, men snart starter lese- og skriveopplæringen for fullt.

Da kommer en ny utfordring for meg som fremmedspråklig mamma. For selv om jeg nå snakker mye fransk med dem i løpet av dagen, så er ikke fransken min perfekt. Den inneholder både feil uttale av ord og ikke minst grammatikalske feil. Det gjør at ungene mine plukker opp de samme feilene, og snart skal skolen plukke dem bort igjen. At barna mine snart kommer hjem og korrigerer fransken min, det kan jeg leve fint med. Det kommer til å bli mer sårt om de anklager meg for at jeg lærer dem å snakke «feil» og at det er min feil at de har flere skrivefeil enn klassekameratene.

For her er vi ved en side av saken få snakker om når det gjelder språkopplæring av innvandrere. Det handler om at vårt nye språk ikke strekker til når vi skal forklare barna våre ting.

Som når 5-åringen lurer på dette med vulkaner eller hvorfor fugler kan fly. Skal jeg begi meg ut i dette på fransk, så blir forklaringen både mangelfull og kaotisk, fordi jeg ikke har det fulle vokabularet. Det handler ikke om at jeg ikke vil, men jeg strekker faktisk ikke til på fransk. Så skal det hele bli forståelig, ja, så må det bli på norsk.

Jeg synes alle innvandrere plikter å lære seg sitt nye lands språk. Men det betyr ikke at vi plikter å kvitte oss med det gamle. Et språkkurs gjør oss heller ikke i stand til, på kort sikt, å lære bort vårt nye språk til våre barn. Det lærer de faktisk best av dem som selv har det som morsmål.

I vår familie er vi heldige i så måte, siden min manns morsmål er fransk. Men jeg tenker på alle de familier der ingen i utgangspunktet har landets språk som sitt morsmål. Da tar det tid å lære det nye språket for både liten og stor. Sånn er det bare.

Kanskje man burde ha det i bakhodet når man snakker om språktesting av små barn, eller manglende norskkunnskaper når barna begynneri skolen? For det handler faktisk ikke bare om foreldrenes vilje her, den tror jeg faktisk er tilstede hos de fleste. Det handler også om personlige forutsetninger for å lære seg et nytt språk, og ikke minst om man har muligheten til å praktisere det nye språket med noen som snakker det flytende.

Jeg heier derfor på alle tiltak fra språkopplæring til språkcafeer. Og man skal ikke «gi slakk» til barn som begynner på skolen med manglende norskkunnskaper, men jobbe tålmodig med dem som med de andre, for å få dem inn på riktig «språkspor».  Det vil være til gjensidig glede for foreldre og barn, og samfunnet med. Men det krever en god porsjon tålmodighet, fra alle involverte.

Burkini vs bikini

 

Det har vært mye skriverier og mange reaksjoner på Frankrikes burkini forbud i sommer. Særlig reaksjoner vakte bildet av en burkinikledd kvinne, som med fire bevæpnede politifolk rundt seg, ble bedt om å kle av seg på stranden i Nice.

Det er forståelig at et slikt bilde vekker reaksjoner. En enslig kvinne mot fire bevæpnede politimenn. Misforholdet er umiskjennelig.

At flere franske byer i det hele tatt innførte et forbud mot burkini har avstedkommet mange spørsmål om hvorfor. De franske ordførerne som innførte forbudet i sine respektive byer har påberopt seg ymse sikkerhetsgrunner i kjølevannet av terroraksjonene som har rammet Frankrike de siste par årene, inkludert to terroraksjoner bare nå i sommer. De hevder også at bruk av burkini strider mot det franske prinsippet om sekularitet.

Samtidig så har Frankrike religionsfrihet. Det er riktig at den franske stat er en sekulær replublikk, og det er ingen statsreligion i landet. Alle har lov til å tro eller ikke tro på hva de vil. Det er ikke tillatt å forfekte private religiøse eller politiske meninger i skolen, og elevenes religion er en privatsak. Videre er det ikke tillatt med noen form for religiøse symboler eller klesplagg i skolen (jødisk kippa, hijab osv).

Religion er altså en privatsak. Greit nok. Men det er ikke forbudt å kle seg som man vil på fritiden sin, så lenge man ikke ifører seg burka.

Å forby bruken av burkini på offentlige strender er nødt til å avstedkomme reaksjoner. For det første fordi det rammer en bestemt del av befolkningen, nemlig først og fremst muslimske kvinner.

Når noen bedyrer at tiltaket er ment å frigjøre tildekkede kvinner, så mener jeg at å forby burkini er å starte i feil ende.

Når det gjelder sikkerhetsargumentet i forbudet er det heller syltynt. Å forby muslimske kvinner å bade i en heldekkende drakt fordi noen mannlige, islamske ekstremister har utført terrorhandlinger henger ikke på greip. Å bade med klær er ingen forbrytelse.

Dessuten, som flere har pekt på, er det ikke et forbud mot våtdrakter på franske strender. Skal man forby heldekkende badetøy må man også forby våtdrakter. Eller blir det religiøs forfølgelse og diskriminering.

Hvis målet er å frigjøre muslimske kvinner fra mannlig dominans og undertrykkelse, så foreslår jeg istedet at man straffer menn som nekter sine kvinner å kle seg som de vil, og menn som nekter sine kvinner å forlate huset på egenhånd.

Endel folk har ytret i diverse kommentarfelt jeg har lest (under artikler om burkiniforbudet) at vi som er imot forbudet jo kan ta turen til Iran eller Saudi Arabia og legge oss på stranda i bikini der og se hva som skjer. «Hvis vi er heldige så slipper vi fra det med livet i behold».

Skal dette virkelig være et motiv for å innføre forbud mot burkini i europeiske land? Dette er jo land vi slett ikke har lyst til å havne i samme bås som.

Poenget er jo nettopp at i land som Iran og Saudi Arabia er det myndighetene som bestemmer hvordan folk, og især kvinner skal kle seg. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt en magisk formel eller tryllestav for å oppheve disse påbudene på sekundet, men det har jeg selvfølgelig ikke. Det betyr ikke at jeg synes det er greit at kvinner i mange land ikke får bestemme selv hvordan de vil gå kledd. Jeg synes det står stor respekt av alle de kvinner og menn som taler disse regimene imot, som kjemper for at kvinner skal få like rettigheter som menn, og for at folk kan få mene og tro hva de vil. Dessverre er det ikke en kamp som utkjempes og vinnes over natten.

Å gå inn for ulike former for restriksjoner i hvordan folk kler seg i Europa synes derfor å være et steg i feil retning. Det strider imot prinsippet om retten om å fritt velge hvordan man vil leve, det strider mot prinsippet om religions- og ytringsfrihet.

Jeg er ingen tilhenger av religiøse klesdrakter eller religiøse hodeplagg. Men jeg er tilhenger av friheten til å velge. Dersom jeg av personlige overbevisninger ønsker å kle meg kun i lange skjørt, så burde jeg få lov til det. Om min overbevisning tilsier at jeg skal gå med caps hver gang jeg beveger meg utendørs, så meg om det. Dersom min mann eller staten hadde krevet det samme av meg, mot min vilje, så er det ikke greit.

Om jeg vil kle meg i burkini eller bikini på stranden skal være mitt valg, og mitt alene. Og det burde det være enten jeg bor i Norge, Frankrike eller Saudi Arabia.

Nowegian summer night

 

DSC_0218

Photo: T. Bermond

Vi skal ikkje sove bort sumarnatta
Aslaug L Lygre & Geirr Tveitt

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

DSC_0223

Photo: T. Bermond

 

I feel numbed…. #JeSuisNice

Yesterday evening it happened again. A terror attack in France. Last time it happened in France, it was in Paris, more than one hour flight away from my home. Last night it happened 8 km away from my own entrance door. You might say 8 km is far away. It is, and it is not. My mother-in-law lives maybe 2 km away from the scene of the terror.This is my territory.

Promenade des Anglais is one of my favourite places in Nice, like it is for so many others. Here we walk, bicycle, run, swim, have coffee or just sit and enjoy the view of Baie des Anges in one of the many blue chairs. It is also the site to watch the fireworks on special occasions, like 14th July.

I feel numbed, sad, angry, heartbroken.

When looking for tickets for this year’s summer holiday in Norway, I decided to go for the cheaper flight. It was the day before 14th July. After I regretted a bit. Last year we had such a nice time taking the kids to see the fireworks. Not in Nice, but in the nearest town where we live. This year, had we still been at home, we would probably have gone to “our” beach, not to Promenade des Anglais. We would still have been at a safe distance from the horror that took place in Nice. Still our boys, aged 4 and 5, would have experienced an immediate evacuation. They would have seen the horror on peoples’ faces, sensed the sudden fear.

My boys woke up this morning in a sleepy, little town in southern Norway. They still know nothing about what happened on the beach where we have had so many nice walks. I have no intention to tell them anything.

I put them to bed this evening, in a safe place, with their innocence intact. Not all parents did that.

Ever since the terror attacks in Paris on November 13, we have been facing the highest level of terror threat. It implicates our daily lives. We were hoping it would be better now, after the European championship went without incidents, and after the soon to come end of Tour de France. How mistaken we were.

Let me give you a couple of examples of how this affects our daily lives. We are not allowed to enter the school premises at any time during school hours. For the ones who has their first day of school in September, it means that parents are not allowed to accompany their children into the classroom for their first day in school. Already, before the summer holiday, school trips were cancelled, the annual summer concert was cancelled. Our children are delivered at one entrance in the morning, collected at another in the afternoon.

I still wonder how the teachers explained the cancelled school concert that the children had been rehearsing for for months.

Having my bag examined like at the airport security check has become a habit when I enter into big shopping malls. Heavily armed guards became a common sight in the train station, just like it has been in the airport for years.

Still things seemed to be a bit more relaxed as time went by after 13th November. Until the bombs went off in Brussels. And now in Nice.

Still, I refuse to leave. This has been my home for the past 7 years. I’ll probably take my precautions, whether I like it or not, but I’m not giving in to these crazy people.

I read a heading today, that we have to stop saying it has nothing to do with Islam. I hesitate. I hesitate because I think it has more to do with some completely insane peoples’ interpretation of Islam. Like I know some Christians still have pretty insane interpretations of the Bible. Fortunately, the last ones doesn’t have a habit to blow themselves up. It’s what differs between the two. I can’t see an end to the blood shed if more groups started blowing themselves up in markets, airports or just any big crowd having a good time. Turkey seems to have it from two fronts. It can serve as an example. And it’s not a good one.

I have received touching messages from Brazil to India today. Dear friends asking about my whereabouts, sending their love and expressing their concern. I have sent messages to ask about the whereabouts of our friends. Fortunately they are all unharmed and safe. It’s the good news I have to appreciate on a day like this, and I can’t even express how good it felt to establish contact with the ones we know.

I beg your pardon if this became too long and too emotional or confusing. There are so many feelings to handle at the same time.

I’m happy that my dear boys were so far away from their daily surroundings and that they will be for the next couple of weeks to come. I’m devastated about what happened. I’m immensely sad thinking about all the dead and their grieving families. I’m angry because there are people out there who enjoy planting seeds of fear and hatred among us. And I’m happy that family and friends are unharmed and safe.

I do not intend to let fear rule my life. Nor anger or hate. The world has seen enough of that. What we need is more love. And my love is going to be bigger and stronger than my fear and my anger.

#JeSuisNice

cropped-hagen-vc3a5r-007_ed.jpg

Feriedrømmer….

Jeg er en drømmer, bare å innrømme det først som sist. Jeg er en av de (håpløse?) som stadig drømmer om fred på jord og at alle mennesker skal leve i fred og fordragelighet med hverandre. Nå har vel vi mennesker i grunnen aldri helt lykkes med det siden tidenes morgen, men dog. Det har alltid vært familiekonflikter, nabokonflikter og kriger mellom ymse småkonger og etterhvert nasjonalstater. Men det er jo lov å drømme.

Så var det allikevel ikke de store tingene det skulle handle om her idag, men de litt mindre, personlige drømmene. Mer presist, feriedrømmer.

20140706_103855

Noen drømmer, særlig i disse ferietider som står for døren, om flotte resorter med fine basseng og spa avdeling. Jeg synes alltid bildene ser suverene ut, men det er allikevel ikke det som står for meg som drømmeferien. Altså, en deilig massasje er aldri å forakte, men utover det har jeg aldri falt for spa-greia. (Vi er alle forskjellige.)

Nei, jeg drømmer i disse dager om å sove telt sånn omtrent «midt ute i ødemarka et sted», eller «in the middle of nowwhere» som det heter på godt nynorsk. Et eller annet sted i en fin dal, kanskje ved en elv eller et lite fjellvann. Bare lyden av naturen; vinden, vannet som renner, fugler og dyr. Og helt sikkert en unge som hyler fordi han slo kneet i en stein eller stakk seg på et eller annet… Sånn er det med nysgjerringe barn 🙂

20140706_103903

Jeg drømmer om å padle dovent av sted i den norske skjærgården mens jeg lytter til måkeskrik og hører vannet skvulpe langs siden av kajakken. Helst på ganske flatt vann, for jeg er ingen veldig erfaren padler. Bare skli sakte fremover over vannet, litt sånn uten mål og mening.

DSC_0042

Jeg drømmer om å gjøre en baklengs rulle over båtripa, for så å la meg synke ned i vannet på jakt etter fine formasjoner og morsomme fisk. Eller gjerne noen flotte, fargerike anemoner. En deilig, duvende tareskog og spennende landskaper der nede i havet.

Anemonestar

Jeg drømmer om å sitte ved et lite vann med fiskestanga, og kontemplere over livet mens jeg kikker på duppen for å se om det kommer en fisk eller to innom. Det kan godt være litt lav kveldssol og lange skygger. Stillhet, men helst ikke så mye mygg. Jeg legger meg gjerne på ryggen i gresset der ved innsjøen og lar blikket hvile på små lette skyer som svever forbi.

20140706_163407

Jeg drømmer om å fiske krabber med de to ikke lenger helt små krabatene mine. Se dem forsøke å få krabbene fra vannet og over i bøtta. Det høres enklere ut enn det er. Det vet alle som har fisket noen småkrabber i barndommen.

Jeg drømmer om å sitte ved et bål som er i ferd med å slukne, tett inntil ham jeg er så glad i. Vite at ungene sover søtt i teltet. Bare sitte der uten å si noe, godt inni armkroken hans.

solnedgang

Jeg drømmer om å sitte på en veranda med tak mens jeg ser ut på sommerregnet som siler stille ned. Ha en bok i fanget. Lese litt, lytte til regnet. Kjenne lukten av våt jord og vått gress. Kanskje løper ungene glade og fornøyde rundt i regnet, hopper i hver eneste vanndam som er å oppdrive.

DSC_0296

Det er helt greit for meg om du drømmer om en resort på en nydelig palmeøy. Eller et criuise i Karibien. Det er det som er så fint med drømmer. Dine drømmer er ikke i veien for mine drømmer og omvendt. Vi er alle forskjellige.

Jeg er heldig og har reist litt før. Bodd bra og bodd veldig enkelt. Det jeg har gjort lite av er å sove i telt. Kanskje er det nettopp derfor jeg drømmer om det nå. Jeg har badet og solt meg på hvite sandstrender omkranset av palmer. Det er fint det også. Men det er liksom noen med det at det er gjort. Og litt det at en «palmestrand» er en palmestrand. De er ikke så forskjellige egentlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men å våkne i et telt et sted i fjellheimen, det har jeg aldri gjort. Selv om jeg (selvfølgelig) har vært på fjelltur før.

20140706_131853

Så det er nok det jeg drømmer mest om akkurat nå som ferien straks står for døra. En fin telttur med mine kjære. Med eller uten mygg (mest sannsynlig med). Ganske sikkert med et eller annet gnagsår og et skrubbsår eller to. Litt for tung sekk og unger som lurer på hvor doen er.

Ha en riktig god sommer alle sammen!
Og del gjerne noen av dine drømmer i kommentarfeltet 🙂