Helt integrert på en regnværsdag

En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.

Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.

Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.

Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.

Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!

Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.

De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.

DSC_0010 (2)

Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.

Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!

Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂