De farlige flyktningene?

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

Advertisements

Har du tenkt på det?

 

Jeg registrerer med en smule forundring opphisselsen folk viser når noen flyktninger klager over boforholdene de må leve under etter ankomst til Norge. Jeg tror de forstår veldig godt at de ikke blir innlosjert i rekkehus med garasje og hage ved ankomst. Det er allikevel ikke et urimelig krav at de får bo under forhold som sikrer i det minste et minimum av verdighet og mulighet for ørlittegrann privatliv for en familie.

Mitt inntrykk er at mange tror at disse flyktningene som kommer, alle som en, kommer fra slumliknende tilstander. Alt hva de tilbys i Norge må ergo være bedre enn det de kom fra. Det er nok en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem som kommer, hadde en gang et skikkelig hjem. Et eget hus eller leilighet, en bil, barna gikk på skolen, foreldrene jobbet. Det var før krigen kom.

Det er nok av bilder fra Syria som viser et land som er bombet sønder og sammen. Byer som en gang var fulle av liv, med butikker og kjøpesentre, parker og cafeer, ligger nå i ruiner. Knapt et hus eller en bygning synes å være inntakt. De menneskene som levde her, levde liv ikke så ulike de du og jeg lever. De bodde ikke så ulikt sånn du og jeg bor. Ikke i overdreven luksus, men i helt vanlige hjem med møbler, senger, kjøkken og bad. De var opptatt med sitt enkle hverdagsliv, akkurat som du og jeg er det.

Prøv et øyeblikk å forestille deg at det er du som opplever at byen din bombes. Hver dag. Torget der du liker å spise en is om sommeren er utrygt fordi snikskyttere har inntatt hustakene rundt. Du ser naboen din sprengt i filler en dag han våger seg ut for å finne mat til familien sin. Forestill deg ditt eget hus som en ruinhaug.

Så flykter du. Du ankommer et nytt land, og du blir plassert i en stor bygning med hundrevis av fremmede mennesker. Dusj og toalett på gangen. Mat, som sikkert er god, men for deg helt ukjent. Du er ikke vant til å spise ris og karri til frokost. Du vil heller ha brød med ost og syltetøy. Eller havregrøt.

Du er ikke vant til å spise ris og karri til middag heller. Hva er galt med kjøttkaker eller fiskeboller i hvit saus? Og hvorfor er det så vanskelig å få tak i en lege når du har så vondt i hele kroppen? For ikke å snakke om alle bildene som hjemsøker deg. Bildene av krigen, av døde mennesker, redselen fra turen over havet som ikke vil slippe taket.

Når livet snus på hodet griper vi ofte til det som er kjent og kjært i et forsøk på å holde oss selv på rett kjøl. Når alt som omgir deg er fremmed, på toppen av at du har mistet alt du eide og hadde, er det da så rart at mange ønsker å i det minste smake mat som de kjenner? Eller at de ber en bønn på språket som er deres morsmål?

Vis flyktningene respekt og la dem beholde sin verdighet. Det er det eneste mange av dem har igjen, og mange har ikke engang det, fornedret og misbrukt som de er blitt av kyniske mennesker underveis på flukten.

Jeg er ikke en flyktning, og jeg håper jeg slipper å noen gang måtte utsette mine barn for en farefull ferd gjennom ukjent land og over åpent hav i en liten båt med altfor mange mennesker ombord. Ankomme et land der jeg blir kalt for lykkejeger og parasitt. Når alt jeg faktisk ønsker er at mine barn skal få vokse opp uten bomber som hagler rundt dem. Når alt jeg ønsker er at de skal få leve normale liv, få en utdannelse og bli samfunnsnyttige borgere.

Du og jeg er født i Norge. Det er helt tilfeldig. Vi kunne like gjerne vært født i Syria eller Somalia. Da ville dete vært du og jeg som var på flukt. Har du tenkt på det?

Image024