Har du tenkt på det?

 

Jeg registrerer med en smule forundring opphisselsen folk viser når noen flyktninger klager over boforholdene de må leve under etter ankomst til Norge. Jeg tror de forstår veldig godt at de ikke blir innlosjert i rekkehus med garasje og hage ved ankomst. Det er allikevel ikke et urimelig krav at de får bo under forhold som sikrer i det minste et minimum av verdighet og mulighet for ørlittegrann privatliv for en familie.

Mitt inntrykk er at mange tror at disse flyktningene som kommer, alle som en, kommer fra slumliknende tilstander. Alt hva de tilbys i Norge må ergo være bedre enn det de kom fra. Det er nok en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem som kommer, hadde en gang et skikkelig hjem. Et eget hus eller leilighet, en bil, barna gikk på skolen, foreldrene jobbet. Det var før krigen kom.

Det er nok av bilder fra Syria som viser et land som er bombet sønder og sammen. Byer som en gang var fulle av liv, med butikker og kjøpesentre, parker og cafeer, ligger nå i ruiner. Knapt et hus eller en bygning synes å være inntakt. De menneskene som levde her, levde liv ikke så ulike de du og jeg lever. De bodde ikke så ulikt sånn du og jeg bor. Ikke i overdreven luksus, men i helt vanlige hjem med møbler, senger, kjøkken og bad. De var opptatt med sitt enkle hverdagsliv, akkurat som du og jeg er det.

Prøv et øyeblikk å forestille deg at det er du som opplever at byen din bombes. Hver dag. Torget der du liker å spise en is om sommeren er utrygt fordi snikskyttere har inntatt hustakene rundt. Du ser naboen din sprengt i filler en dag han våger seg ut for å finne mat til familien sin. Forestill deg ditt eget hus som en ruinhaug.

Så flykter du. Du ankommer et nytt land, og du blir plassert i en stor bygning med hundrevis av fremmede mennesker. Dusj og toalett på gangen. Mat, som sikkert er god, men for deg helt ukjent. Du er ikke vant til å spise ris og karri til frokost. Du vil heller ha brød med ost og syltetøy. Eller havregrøt.

Du er ikke vant til å spise ris og karri til middag heller. Hva er galt med kjøttkaker eller fiskeboller i hvit saus? Og hvorfor er det så vanskelig å få tak i en lege når du har så vondt i hele kroppen? For ikke å snakke om alle bildene som hjemsøker deg. Bildene av krigen, av døde mennesker, redselen fra turen over havet som ikke vil slippe taket.

Når livet snus på hodet griper vi ofte til det som er kjent og kjært i et forsøk på å holde oss selv på rett kjøl. Når alt som omgir deg er fremmed, på toppen av at du har mistet alt du eide og hadde, er det da så rart at mange ønsker å i det minste smake mat som de kjenner? Eller at de ber en bønn på språket som er deres morsmål?

Vis flyktningene respekt og la dem beholde sin verdighet. Det er det eneste mange av dem har igjen, og mange har ikke engang det, fornedret og misbrukt som de er blitt av kyniske mennesker underveis på flukten.

Jeg er ikke en flyktning, og jeg håper jeg slipper å noen gang måtte utsette mine barn for en farefull ferd gjennom ukjent land og over åpent hav i en liten båt med altfor mange mennesker ombord. Ankomme et land der jeg blir kalt for lykkejeger og parasitt. Når alt jeg faktisk ønsker er at mine barn skal få vokse opp uten bomber som hagler rundt dem. Når alt jeg ønsker er at de skal få leve normale liv, få en utdannelse og bli samfunnsnyttige borgere.

Du og jeg er født i Norge. Det er helt tilfeldig. Vi kunne like gjerne vært født i Syria eller Somalia. Da ville dete vært du og jeg som var på flukt. Har du tenkt på det?

Image024

 

Advertisements

Intet nytt under solen, dessverre

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

En bokanmeldelse fra en som henger litt etter…

Jeg leste nylig boken “Dialog – Om vold, undertrykkelse og ekstremisme” av Abid Q, Raja, og det var en bok som gav meg mye. I boken forteller han om dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009, og jeg syntes det var veldig interessant å se hvilke personer han fikk til å stille og ikke minst temaene for møtene som blant annet var kvinneundertrykkelse, hat og homofili. Opptakten til det hele var de voldelige demonstrasjonene som fant sted i Oslo 8. januar 2009. Selv var jeg med på den fredelige demonstrasjonen mot krigen i Gaza, en demonstrasjon som ble holdt på Youngstorget og hvor Abid Raja var en av talerne.

Da Abid Raja senere leste i avisen om de voldelige demonstrasjonene som hadde funnet sted et annet sted i byen samme kveld tenkte han at noe måtte gjøres for å forstå raseriet disse ungdommene hadde vist. Var det bare krigen i Gaza som provoserte dem så kraftig eller lå det andre ting under? Resultatet av dette tankespinnet ble dialogmøtene og her fikk flere av disse ungdommene taletid. I dialogmøtene fikk både ekstreme og moderate meninger plass, nettopp fordi målet var dialog, ikke belæring. Abid Raja siterer den buddhistiske munken, forfatteren, poeten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh i sin epilog, “In true dialog, both sides are willing to change”, og nettopp dette skjer faktisk med noen av dem som deltar, de endrer mening etter å ha blitt konfrontert med sine egne, ekstreme meninger, og ansikt til ansikt med andre forstår at det ikke har støtte for sitt syn slik de har trodd.

Om flere torde si høyt hva de mener ansikt til ansikt med andre så er det min personlige mening at vi trolig ville hatt færre ekstremister (av alle slag) blant oss, og mer dialog og mellommenneskelig forståelse. Jeg synes det står stor respekt av Abid Rajas initiativ og utholdenhet for å arrangere dialogmøtene, og jeg håper med det han la en grunnsten for en positiv endring i samfunnet generelt og for den enkelte spesielt.

Blant temaene Abid Raja skriver om i boken kan nevnes tvangsekteskap og forbudt kjærlighet, understrykkelse av kvinner og barn i den muslimske familien, hat og islamistisk radikalisering. Boken retter seg mot alle, både ikke-muslimer og muslimer, og jeg tror vi alle kan lære noe både om oss selv og andre ved å lese den.

Boken fikk gode kritikker da den kom ut i 2010 og Abid Raja ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2010.

Jeg på min side beklager at jeg ikke fikk med meg boken da den kom ut i 2010, da hadde jeg allerede flyttet fra Norge. Nå i høst var jeg derimot så heldig at jeg helt tilfeldig kom over den i en bokhandel under et besøk i Oslo. Til deg som ikke har lest den enda, god bok! Denne er vel verd å bruke tid på.

Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, Abid Q. Raja, Cappelen Damm AS 2010