Kall oss ikke helter

Om hjelpearbeidere og noen av livets paradokser. 

Jeg er veldig stolt av mine kolleger i Leger uten grenser (MSF), om jeg fremdeles har lov til å kalle dem kolleger. Det er lenge siden jeg selv har vært i felt for samme organisasjon. Jeg synes det er veldig bra at de får oppmerksomhet for den innsatsen de gjør, for det betyr også at konfliktene og problemene de jobber med får oppmerksomhet. I det siste er det de som har jobbet med ebola-epidimien som har fått mye oppmerksomhet.

Helter blir de kalt. Og det er kanskje riktig å kalle dem det. Eller kanskje ikke. Ikke misforstå. De gjør en utrolig innsats, og de risikerer selv å bli smittet med ebola. Det har da også skjedd.

De står på døgnet rundt mens de er i felt. Ikke bare de som jobber med ebola-epidemien, men også deres kolleger som jobber med andre kriser. For eksempel de som jobbet med å sette opp sykehus og drifte disse i Syria (flere av dem måtte til slutt stenge som resultat av kamper), de som jobber i flyktningeleirene i Tyrkia, de som vaksinerer tusenvis av barn mot ulike sykdommer i flere andre land. For å nevne noe.

Ikke akkurat motorvei dit vi er på vei. Zimbabwe 2009.

Ikke akkurat motorvei dit vi er på vei. Zimbabwe 2009.

Selv jobbet jeg for en tid tilbake med kolera-epidemien i Zimbabwe og senere i Etiopia, og med internt fordrevne flyktninger i Pakistan. Det var lange dager. Krevende, men også utrolig flott å få være med å hjelpe noen som virkelig trengte det.

I Addis Abeba, Etiopia, 2009.

I Addis Abeba, Etiopia, 2009.

 

Jeg har kolleger i MSF som har sett mye død, og møtt mange tragiske skjebner. Selv ankom jeg Zimbabwe etter at det aller verste var over (rundt 4000 mennesker mistet livet i denne kolera-epedimien). Behandlingssentre var allerede etablert, antall pasienter var på retur. Jeg slapp å se folk dø i en trillebår, mens klinikken ble satt opp.

Disse barna går på en skole i bushen. Her finnes hverken tilgang til drikkevann eller toaletter.

Disse barna går på en skole i bushen. Her finnes hverken tilgang til drikkevann eller toaletter. Zimbabwe 2009.

Jeg så allikevel mye som gjorde sterkt inntrykk. Jeg møtte folk som ville dele det lille de hadde, for det er slik gjestfrihet fungerer, både i Zimbabwe og i Pakistan.

Jeg møtte flykninger i Pakistan som hadde mistet nære familiemedlemmer på veien bort fra krigen i Swat. De inviterte meg inn i teltet sitt og fortalte sine historier. De bød på te, kjeks hvis de hadde. De bodde opptil 16 mennesker i et telt. De delte toalett og dusj med ca 4000 andre. Allikevel klarte de å smile. De hadde håp om at de snart skulle de vende hjem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Leir for internt fordrevne, Mardan i Pakistan 2009.

Leir for internt fordrevne, Mardan i Pakistan 2009.

Vi jobber og jobber og gjør vårt ytterste for å hjelpe når vi er i felt. Vi jobber så mange timer i døgnet vi klarer, som regel 7 dager i uka. Er vi heldige har vi kanskje en halv eller en dag fri pr uke. Slikt bestemmes av situasjonen, ikke av bestemmelser om å jobbe et visst antall timer pr uke.

Sammen med oss jobber også lokalt ansatte. De har kanskje en litt mer definert arbeidstid enn oss, men vit at de står på de også, ofte 12 timer pr dag.

Men det er en viktig forskjell mellom ekspat-feltarbeidere, lokalt ansatte og de menneskene vi hjelper. For mens jeg og mine ekspat-kolleger kommer til landet og jobber døgnet rundt en periode, så har vi også en billett hjem i lomma. Blir vi syke får vi legetilsyn sporenstreks. Vi trenger ikke stille oss i køen på sykehuset. Blir vi alvorlig syke blir vi evakuert til vårt hjemland for behandlig og oppfølging. Det er faktisk forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Jeg ønsker ikke å trekke ned viktigheten av den innsats alle hjelpearbeidere gjør. Jeg ønsker ikke å stille spørsmål ved deres motivasjon for å hjelpe, for de de fleste er drevet av et genuint ønske om å bidra til å hjelpe mennesker i nød, gjøre deres liv bittelitt bedre.

Men jeg synes ikke vi fortjener å bli kalt helter. Faktisk ikke. Vi gjør det vi kan, drevet av nestekjærlighet, av ønsket om en bedre verden, av ønsket om å lindre smerten ørlittegrann der vi kan. Vi gjør det fordi vi vet at vi har alt der vi kommer fra. Vi gjør det fordi vi vet at de vi hjelper ikke har mye å stille opp med når katastrofen rammer.

De vi hjelper sitter fast der de er. Uansett hva som skjer videre. Rykker krigen nærmere må de fremdels bli, eller kanskje de har mulighet til å flykte videre til neste leir. Vi hjelpearbeidere blir satt på et fly og brakt i sikkerhet inntil situasjonen har roet seg. Kanskje kommer vi tilbake, kanskje ikke. Vi har uansett et hjem å vende tilbake til der vi kom fra. Et hjem som står som det sto da vi forlot det.

Det står stor respekt av dem som, til tider med livet som innsats, reiser ut for å hjelpe andre. Jeg vil gjerne at du støtter dem på alle måter du kan. Men kall oss ikke helter. De virkelige heltene er dem vi hjelper. For de har ikke annet valg enn å overleve som best de kan, der de er.

Vil du lese mer om Leger uten grensers arbeid kan du se her http://legerutengrenser.no/ eller her http://www.msf.org.uk/article/drc-an-ambitious-vaccination-campaign-in-war-torn-congo

Advertisements

Intet nytt under solen, dessverre

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

Så er vi der nok en gang

Image

Så er vi der nok en gang, ved inngangen til et nytt år. Det er tid for nyttårsforsetter som skal settes ut i livet, store taler fra verdens ledere er avholdt og vi håper alle på bedre tider på den ene eller andre måten. Selv har jeg i grunnen ikke de store forsettene for 2014. Jeg skal gjøre mitt beste for å være rausere med mine medmennesker og stresse meg selv mindre. Det er vel egentlig alt som står på listen. Ellers planlegger jeg å fortsette mer eller mindre som før, drømme masse og holde meg oppdatert på verdens elendighet. Det siste er jeg jo ganske flink til å plage mine venner på facebook med. Ikke at jeg har inntrykk av at det utgjør noen stor forskjell. For mens all verdens søte og morsomme statusmeldinger og videosnutter får haugevis med «likes» og kommentarer ser jeg at mine delinger av nyhetsartikler går relativt ubemerket hen, i alle fall om jeg skal dømme etter antall «likes» og kommentarer (eller snarere mangelen på sådanne). Kanskje skyldes det at mine venner er lei av verdens krig og elendighet, kanskje bryr de seg egentlig ikke så mye. Jeg skal ikke dømme noen, det er ikke det som er poenget her. Jeg synes bare det er litt trist at så mange synes å gi en god dag når det er så mye der ute å ta tak i. Vi lever i varme hus og i en trygg tilværelse, og allikevel ser det ut til at vi er oss selv nok i de fleste sammenhenger.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å sende et sleivspark til mediene som jeg synes bruker altfor mye spalteplass på kjendiser og «digg deg sjøl» journalistikk. Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri leser kjendissladder, for det gjør jeg, men jeg synes allikevel at det tar opp alt for mye plass som burde vært brukt på andre hendelser i verden.

Leger uten grenser publiserer hvert år en liste med verdens glemte kriser. Når de gjør dette får de bittelitt oppmerksomhet noen dager, og så er krisene glemt – igjen. Om jeg skulle ønske meg noe på vegne av andre for det nye året må det være at vi tar oss tid til å stikke hodet ut døren vår litt oftere og faktisk bryr oss om det som skjer rundt oss, både lokalt og globalt. Det finnes alltid noen der ute som trenger noen oppmuntrende ord eller en hjelpeorganisasjon som har bruk for deg, og da snakker jeg ikke bare om pengene dine. Snakk om urett som opptar deg, meld deg til tjeneste ved en frivillighetssentral, still opp på tiltak organisert i nærmiljøet, gi litt penger til en organisasjon om du vil. Kort sagt bry deg om dine medmennesker på den ene eller andre måten.

Jeg skal bry meg mer, inspirert av andre store mennesker der ute, som Malala, Nelson Mandela, alle feltarbeiderne til Leger uten grenser (og alle andre som jobber der ute i felt for ulike organisasjoner), Pussy Riot, Nasrin Sotoudeh, Abid Q. Raja, Amnesty International og Anna Politkovskaya for å nevne noen. Jeg kan ikke redde alle eller hele verden, men jeg kan kanskje utgjøre en forskjell for noen.

De beste ønsker for 2014, med håp om at verden en dag skal bli et bedre sted å leve for alle.