Om hjelpearbeidere og noen av livets paradokser. 

Jeg er veldig stolt av mine kolleger i Leger uten grenser (MSF), om jeg fremdeles har lov til å kalle dem kolleger. Det er lenge siden jeg selv har vært i felt for samme organisasjon. Jeg synes det er veldig bra at de får oppmerksomhet for den innsatsen de gjør, for det betyr også at konfliktene og problemene de jobber med får oppmerksomhet. I det siste er det de som har jobbet med ebola-epidimien som har fått mye oppmerksomhet.

Helter blir de kalt. Og det er kanskje riktig å kalle dem det. Eller kanskje ikke. Ikke misforstå. De gjør en utrolig innsats, og de risikerer selv å bli smittet med ebola. Det har da også skjedd.

De står på døgnet rundt mens de er i felt. Ikke bare de som jobber med ebola-epidemien, men også deres kolleger som jobber med andre kriser. For eksempel de som jobbet med å sette opp sykehus og drifte disse i Syria (flere av dem måtte til slutt stenge som resultat av kamper), de som jobber i flyktningeleirene i Tyrkia, de som vaksinerer tusenvis av barn mot ulike sykdommer i flere andre land. For å nevne noe.

Ikke akkurat motorvei dit vi er på vei. Zimbabwe 2009.

Selv jobbet jeg for en tid tilbake med kolera-epidemien i Zimbabwe og senere i Etiopia, og med internt fordrevne flyktninger i Pakistan. Det var lange dager. Krevende, men også utrolig flott å få være med å hjelpe noen som virkelig trengte det.

I Addis Abeba, Etiopia, 2009.

Jeg har kolleger i MSF som har sett mye død, og møtt mange tragiske skjebner. Selv ankom jeg Zimbabwe etter at det aller verste var over (rundt 4000 mennesker mistet livet i denne kolera-epedimien). Behandlingssentre var allerede etablert, antall pasienter var på retur. Jeg slapp å se folk dø i en trillebår, mens klinikken ble satt opp.

Disse barna går på en skole i bushen. Her finnes hverken tilgang til drikkevann eller toaletter. Zimbabwe 2009.

Jeg så allikevel mye som gjorde sterkt inntrykk. Jeg møtte folk som ville dele det lille de hadde, for det er slik gjestfrihet fungerer, både i Zimbabwe og i Pakistan.

Jeg møtte flykninger i Pakistan som hadde mistet nære familiemedlemmer på veien bort fra krigen i Swat. De inviterte meg inn i teltet sitt og fortalte sine historier. De bød på te, kjeks hvis de hadde. De bodde opptil 16 mennesker i et telt. De delte toalett og dusj med ca 4000 andre. Allikevel klarte de å smile. De hadde håp om at de snart skulle de vende hjem.

Leir for internt fordrevne, Mardan i Pakistan 2009.

Vi jobber og jobber og gjør vårt ytterste for å hjelpe når vi er i felt. Vi jobber så mange timer i døgnet vi klarer, som regel 7 dager i uka. Er vi heldige har vi kanskje en halv eller en dag fri pr uke. Slikt bestemmes av situasjonen, ikke av bestemmelser om å jobbe et visst antall timer pr uke.

Sammen med oss jobber også lokalt ansatte. De har kanskje en litt mer definert arbeidstid enn oss, men vit at de står på de også, ofte 12 timer pr dag.

Men det er en viktig forskjell mellom ekspat-feltarbeidere, lokalt ansatte og de menneskene vi hjelper. For mens jeg og mine ekspat-kolleger kommer til landet og jobber døgnet rundt en periode, så har vi også en billett hjem i lomma. Blir vi syke får vi legetilsyn sporenstreks. Vi trenger ikke stille oss i køen på sykehuset. Blir vi alvorlig syke blir vi evakuert til vårt hjemland for behandlig og oppfølging. Det er faktisk forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Jeg ønsker ikke å trekke ned viktigheten av den innsats alle hjelpearbeidere gjør. Jeg ønsker ikke å stille spørsmål ved deres motivasjon for å hjelpe, for de de fleste er drevet av et genuint ønske om å bidra til å hjelpe mennesker i nød, gjøre deres liv bittelitt bedre.

Men jeg synes ikke vi fortjener å bli kalt helter. Faktisk ikke. Vi gjør det vi kan, drevet av nestekjærlighet, av ønsket om en bedre verden, av ønsket om å lindre smerten ørlittegrann der vi kan. Vi gjør det fordi vi vet at vi har alt der vi kommer fra. Vi gjør det fordi vi vet at de vi hjelper ikke har mye å stille opp med når katastrofen rammer.

De vi hjelper sitter fast der de er. Uansett hva som skjer videre. Rykker krigen nærmere må de fremdels bli, eller kanskje de har mulighet til å flykte videre til neste leir. Vi hjelpearbeidere blir satt på et fly og brakt i sikkerhet inntil situasjonen har roet seg. Kanskje kommer vi tilbake, kanskje ikke. Vi har uansett et hjem å vende tilbake til der vi kom fra. Et hjem som står som det sto da vi forlot det.

Det står stor respekt av dem som, til tider med livet som innsats, reiser ut for å hjelpe andre. Jeg vil gjerne at du støtter dem på alle måter du kan. Men kall oss ikke helter. De virkelige heltene er dem vi hjelper. For de har ikke annet valg enn å overleve som best de kan, der de er.

Vil du lese mer om Leger uten grensers arbeid kan du se her http://legerutengrenser.no/ eller her http://www.msf.org.uk/article/drc-an-ambitious-vaccination-campaign-in-war-torn-congo