Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.

 

Advertisements

Som kvinne blir det visst aldri riktig…

 

Det sies at kvinner idag, i alle fall kvinner i den vestlige verden, har alle muligheter. Vel, det er godt mulig, men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, så blir det kvinner gjør aldri helt riktig allikevel.

En kvinne som står på talerstolen og gestikulerer, som «hamrer» inn sitt budskap med sterke ord, vil etter all sannsynlighet stemples som aggressiv. En mannlig motpart som gjør det samme vil få betegnelsen handlekraftig og dynamisk.

En kvinne som spiller sine kort riktig, som klarer kunststykket å klatre til topps i sin bransje, vil fort beskyldes for å være slu, kald og beregnende. Hennes mannlige motstykke vil nok mest sannsynlig bare kalles for dyktig eller omtales som en med ambisjoner.

En kvinne som velger karriere vil ofte bli omtalt som en som setter seg selv foran familien. Underforstått, hun er sikkert en «dårlig» mor, som heller overlater barna sine til andre enn å ta seg av dem selv. Eller ganske enkelt, hun er egoistisk som tenker mer på egen karriere enn familien. Jeg tror aldri jeg har hørt noen beskylde en mann for det samme, selv om han knapt er å se ved middagsbordet fordi han jobber i tide og utide.

En kvinne som velger å være hjemme (i alle fall over en lengre periode enn normert permisjon) beskyldes av mange for å idealisere 50-tallets husmorideal. Feministene sloss for at kvinner skulle få innpass i arbeidslivet på lik linje med menn, og derfor er det regnet som «svik» når noen kvinner ønsker noe annet. En mann som velger hjemmetilværelsen vil nok av mange ses på som litt sær, kanskje til og med veik. Dette er i så fall det eneste punktet hvor jeg ser at en mann virkelig kan møte kritikk for sitt valg.

En kvinne som barberer legger og armhuler og bruker sminke er offer for skjønnhetstyranniet som pådyttes oss fra alle kanter.
En kvinne som ikke barberer legger og armhuler betegnes på den andre siden som «ekkel».
Menn kan stort sett gjøre som de vil. Skjegg eller ei, det handler mer om smak og mote enn om hva som er akseptabelt.

Dette er noen eksempler jeg kommer på i farten. Poenget er selvfølgelig at nær sagt uansett hva kvinner gjør, så står noen parat til å kritisere våre valg eller vår væremåte.

Selv i 2016 har vi ikke kommet lenger enn at de samme egenskapene og væremåtene hos kvinner og menn ofte gir minuspoeng til kvinnen og plusspoeng hos mannen (se de tre første punktene over).

Det forundrer meg faktisk at det fremdeles er sånn. Jeg ville trodd at i 2016 så hadde vi sluttet å være så opptatt av kjønn på denne måten.

Det som gjør meg mest opprørt, er at uansett hva kvinner velger, så blir det aldri «riktig». Vi er enten for mye eller for lite av noe uansett. Jeg lurer på om tiden en gang kommer, da vi bare kan få lov til å være mennesker vi også. Individer som innretter livene våre slik vi selv finner det best, uten å møte kritikk fra høyre og venstre til enhver tid.

 

Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂