Tag Archives: hverdagsliv

Hverdagsluksus

Posted on by
Reply

Nei, dette er ikke et innlegg om anti-rynke kremer som koster en liten formue, designvesker eller spa-behandlinger, men om de helt enkle tingene i hverdagen som allikevel gir en særegen følelse av luksus. Bare du tenker litt etter.

For meg er hverdagsluksus å kunne nyte en varm dusj hver morgen. Tenk så fantastisk at vannet strømmer ut av krana når som helst, varmt eller kaldt, alt ettersom jeg ønsker det! Dusjen blir etterfulgt av en kopp nykokt kaffe, som jeg enkelt lager på min fjonge elektriske komfyr. På den kan jeg også trylle fram varme retter av alle slag! I den geniale innretningen kjøleskap oppbevarer jeg mat slik at den holder seg frisk og spiselig, dag etter dag.

Til å vaske klær har vi en super innretning som kalles vaskemaskin. Jeg er så utrolig glad for den! Tro meg, å vaske sengetøy for hånd i en diger bøtte er ikke mye moro. Jeg har faktisk gjort det opptil flere ganger.

Strømtilførselen er stabil, så vi har alltid et varmt hus når det er kaldt ute.

Jeg sovner hver kveld under en varm dyne, med hodet på en myk pute. Jeg sover rolig og uten redsel for at noe skal falle ned fra himmelen og treffe meg og mine i løpet av natten, eller for at noen skal bryte seg inn og bortføre meg eller de jeg er glad i.

Trofaste venner og familie er selvfølgelig også en luksus jeg setter stor pris på i hverdagen. Fra dem får jeg støtte og oppmuntring, og jeg har noen å dele gleder og sorger med.

Den aller beste luksusen jeg nyter hver dag er smilene og latteren til mine to små gutter og min kjære mann. Vissheten om at jeg har noen rundt meg som elsker meg, og som jeg får lov å elske tilbake, det er den største gaven noen kan få, og den ultimate luksus for meg.

Håper du også nyter godt av slik hverdagsluksus og ønsker deg et riktig godt nytt år!

Med hu’e under armen og armen i bind…

Posted on by
Reply

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Balansekunst II

Posted on by
Reply

Om hybelkaniner, en støvklut på ferie og rene kaffekopper,

Jeg har ikke støv på hjernen, langt ifra. Faktisk så er jeg ikke engang sikker på hvor jeg har støvkluten hen, hvis jeg fremdeles har en. Kanskje har den tatt ferie på ukjent sted. Det ser i alle fall sånn ut når jeg drar fingeren over toppen på pianoet, eller over kommoden på Storebrors rom, eller i bokhylla. Men litt skitt er da bare sunt, er det ikke?

Godt er det også at jeg har to små gutter som elsker dyr, for til tider er det nok av hybelkaniner som hopper rundt i huset. De biter jo ikke, så jeg ser ingen grunn til bekymring. Men jeg kan fastslå at de er som andre kaniner; de formerer seg fort.

En ting jeg ikke orker derimot, er skitne kaffekopper. Forstå det den som kan. Jeg klarer bare ikke å drikke av en skitten kopp. Nærmere bestemt en sånn kaffekopp med brunt belegg innvending, sånn som de blir etter en lang dags bruk uten en tur under vann og såpe.

Jeg er ikke så flink til å lage mat i et kjøkken som flyter over av oppvask og rot på benken heller. Det er bare å innse det. Etter å ha jobbet på storkjøkken i feriene, for gudene vet hvor mange år siden, klarer jeg det bare ikke. Når det er sagt, så bryr det meg ikke om kjøkkengulvet ikke er helt rent, eller om det flyter av leker. Bare jeg har tom oppvaskkum (jeg er en av de få som ikke har oppvaskmaskin) og plass på benken er jeg strålende fornøyd.

Uvasket og rotete hus, helt greit. Skitne kaffekopper og rot på kjøkkenbenken, absolutt ikke greit. Men det blir balanse av det, gjør det ikke?

Kulturmiks

Posted on by
Reply

– Takk for invitasjonen, vi kommer gjerne, men vi blir nok ikke så lenge.
– ???
– Ungene våre legger seg i halv ni-tiden, men vi prøver og ser hvordan det går. Vi går bare hjem når de blir trøtte.
– Legger de seg virkelig klokka halv ni?? Da har vi ikke engang rukket å spise middag! Hvordan får du det til?

Ja, hvordan får jeg til å legge ungene mine klokka halv ni en ukedag? Det er lurer mine franske venner på. For dem er dagen langt fra over på denne tiden. Familien er jo ofte ikke samlet hjemme engang før klokka sju om kvelden. Så skal det lages middag og spises, prates og koses. Når den prosessen er over og ungene er klare for sengen er klokka sen kveld, i alle fall fra et barns perspektiv. Dagen etter må mange av dem hales ut av sengen for å komme seg på skolen/i barnehagen i tide.

Når jeg forteller mine norske venner at ungene mine legger seg etter klokka åtte om kvelden, da får jeg blikk eller en liten kommentar om at “oi, er ikke det litt sent for en 2 åring?” Nå har jeg aldri bodd i Norge med barna mine, men jeg har inntrykk av at de fleste barn der legger seg i sju-tiden, så ja, mine barn legger seg sent, men altså ikke sent i forhold til sine venner her.

Jeg forstår forundringen både fra franske og norske venner og familie. Vi er vokst opp med ulike måter å organisere dagen på, og det gjelder alt fra arbeidstider til måltider og leggetider. Selv om det heter “when in Rome, do as the romans” så er det ikke alltid det føles helt naturlig, i alle fall ikke for meg. Jeg er nok temmelig indoktrinert med den “norske” måten å gjøre en del ting på, men jeg ser at jeg kan ikke tviholde på alt. Særlig ikke når det rett og slett ikke passer inn i det samfunnet jeg er en del av. Når ungene mine, selv han som har begynt på (før)skolen, sover 2 timer midt på dagen er det liten vits i å putte dem i seng kl sju bare for å bli ropt etter annethvert minutt i minst en time. Samtidig trenger jeg et pusterom før jeg selv tar kveld, og da ønsker jeg ikke at ungene mine skal være oppe til kl ti hver kveld.

Etter å ha prøvd litt ulike måter å organisere dagen på har vi kommet frem til vår måte, som er en miks av to kulturer. Jeg har tenkt som så at det ene ikke er mer riktig enn det andre, vi må bare finne det som funker for oss. Sånn er det jo med så mye her i livet. Det som passer deg, passer ikke meg og omvendt. Det handler om å innrette seg slik at man trives i sin egen hverdag. Jeg føler det som et privilegium å være del av to ulike kulturer i daglivlivet fordi det gir så mange muligheter til å sette selvfølgeligheter i et nytt perspektiv. Noen ganger har jeg nok lyst til å gå litt i vranglås og si at “dette synes jeg er helt teit, det er jeg ikke med på”. Men jeg prøver å stille med åpent sinn og ender ofte opp med et kompromiss, og det som regel uten å svelge en eneste kamel! At folk på “begge sider” opplever vår måte å gjøre det på som litt sær kan jeg fint leve med. Og jeg deler gjerne mine “hemmeligheter” med franske venner som godt kunne tenke seg litt mer egentid før klokka elleve om kvelden…

Frykten er mitt våpen

Posted on by
Reply

Det er så lett å være redd for det som er fremmed og ukjent. Hvem har vel ikke følt seg usikker i en ny by eller i møter med fremmede mennesker. Som regel er frykten helt ubegrunnet, og det skjønner vi straks vi blir kjent med våre nye omgivelser og de mennesker vi møter på vår vei. Men av og til biter frykten for det ukjente seg fast i oss. Det kan være at det vi er redd for ikke er helt håndgripelig, at det er noe abstrakt, noe fremmed som føles stort og uoversiktelig. Noen ganger har vi en iboende frykt for mennesker fra andre land og kulturer basert på stereotypier og ekstreme eksempler på hendelser i deres land. Vi ønsker ikke kontakt, vi reiser ikke dit, vi snakker nedsettende og lite flatterende om det eller dem vi frykter. Vi dyrker frykten og lar den få vokse seg større og mer skremmende, gjerne godt hjulpet av at vi til stadighet nører oppunder våre (vrang)forestillinger om “de andre”, enten de befinner seg nær eller fjern.

Hvordan kan vi så få bukt med denne frykten for det ukjente? Jeg tenker at ingenting er en bedre unnskyldning for å sette seg inn i noe man vet lite om enn frykt. Som barn var jeg ganske mørkredd, men vi vet jo alle at når lyset kommer på, ja da finnes det ingen skumle monstre under sengen eller bak døren. Noen ganger må vi gå noen skritt for å komme til lysbryteren, og det kan føles skummelt å famle seg frem langs kjellerveggen på leting etter den. Men så snart hånden har funnet den og lyset er tent, ja da er selv kjelleren fri for monstre og andre mørkemenn.

Om vi tar oss bryet med å sette oss bedre inn i hva det er vi frykter, da vil vi som regel oppleve at frykten vår er irrasjonell og totalt ubegrunnet. Når vi streber etter å se helheten heller en fragmentene vil se at “de andre” er ganske like oss selv, og at de også besitter en frykt for det fremmede basert på stereotypier og ekstreme eksempler fra ukjente kulturer.

Jeg har oppholdt meg i lengre tid i land med kulturer som er veldig ulike Norge og Europa (India, Pakistan og Thailand for å nevne noen) og i starten føles det litt skremmende. Det tar tid å forstå de sosiale kodene, det er kommunikasjonsproblemer med tilhørende misforståelser og frustrasjon, det er andre religioner som dominierer, andre kleskoder… Alt dette er lett å overse som turist, men når en skal bo og jobbe i en annen kultur kan man ganske enkelt ikke overse noe av det. Med en dose nysgjerrighet og vennlig innstilling kommer man veldig langt, og den frykten man kjente på før man forlot trygge Norge svinner fort hen i møtet med mennesker som viser seg å være ganske så like som deg og meg når det kommer til stykket.

Det er ikke strengt nødvendig å bevege seg langt unna sin egen stue eller komfortsone for å få bukt med frykten for det ukjente. Du kan rett og slett gå på biblioteket og låne en bok om emnet og lese den i ro og mak et sted du føler deg helt trygg. For deg som er litt mer vågal kan du jo starte med å slå av en prat med naboene nede i gata. Du vetm de med det rare navnet du ikke aner hvordan du skal uttale.

Jeg utfordrer deg herved til å la frykten for det ukjente bli ditt våpen mot dine egne fordommer, og som en bonus for hver gang du “trigger våpnet” får du ny kunnskp og innsikt, og hvem vet, kanskje nye venner også med på kjøpet.

Balansekunst

Posted on by
Reply

Vi lever i en verden der alt går så fort, der vi pådyttes informasjon fra alle hold og der vi forventes å løpe fra det ene til det andre uten stans. Selv er jeg en mester i å stresse meg selv i det daglige, selv når jeg ikke har noen som helst grunn til å stresse med noe som helst.

For mange handler det om den berømte tidsklemma, men jeg er en av de heldige som ikke er nevneverdig berørt av den. Eller? Det må jo være en grunn til at jeg stresser?

For tiden er det barn som gjelder mer enn karriere, allikevel skulle jeg gjerne få jobbet litt i de timene de er i barnehagen. Som de timene flyr! Det er så mye som skulle vært utrettet på de timene, og jeg får det bare ikke til.

Når det er sagt, så har jeg jobbet litt med en strategi, om jeg kan kalle det det. Fra å være en kontrollfrik som synes ryddig og rent hus er å foretrekke fremfor kaos og støv, så har jeg lært meg til å la vaskebøtta stå mens ungene er ute av huset. Ikke rydder jeg manisk heller, bare der det er aller mest nødvendig (er noe dritt å skli bortover kjøkkengulvet på en barnebok eller lekebil. Jeg var aldri god på skateboard.) En gang i uken må det likevel litt husvask til, men det blir med det mest nødvendige (alle med småbarn vet at etter en uke må kjøkkengulvet vaskes enten man liker det eller ei, om man ikke skal bli hengende fast).

Så var det det med trening da. Huff og huff, alt tar tid. Organisert trening har aldri helt vært min greie, så nå sporter jeg når jeg har anledning til det. Har i grunnen sluttet å kalle det trening, høres mer avslappende og morsomt ut å sporte litt når jeg har tid. En joggetur, en runde på sykkelen, eller bare en gåtur. Alt ettersom jeg føler for. På den måten får jeg litt trim, men jeg trenger ikke bli stressa om jeg har gått glipp av en treningsøkt.

Ellers er det mye jeg kan gjøre i hverdagen som i sum bidrar til å holde meg i form. Jeg tar med ungene på tur, jeg går til fots til nærbutikken, jeg pusler i hagen. Storhandel er for meg et mareritt, Jeg synes rett og slett det er dørgende kjedelig, men mat og bleier må vi nå en gang ha. Derfor raser jeg en gang i blant avgårde til en diiiiiger butikk, og med handlelista klar i hånda og penn for avkryssing raser jeg på kryss og tvers. Etter en time med handlevogna har jeg fått litt trim på kjøpet, så var det ikke helt bortkastet allikevel.

Så var det dette med mat da. Et sunt og balansert kosthold. Jammen ikke lett å følge alltid, når kroppen skriker etter sjokolade og fornuften sier “spis et eple”. Da sier jeg ofte som Ole Brumm, ja takk begge deler! For jeg blir i dårlig humør av å presse meg selv til å spise noe jeg ikke har lyst på, og enda mer i dårlig humør om jeg konstant skal bekjempe ethvert søtsug som dukker opp. Jeg er nå engang glad i både kaker og godis, og har funnet ut at det handler om å finne balansen mellom “fornuft og følelser” her som i alt annet.

Jeg strever, som så mange andre, med en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over det som skulle vært gjort eller burde vært gjort, og en følelse av at jeg ofte ikke strekker til i hverdagen. Men en dag våknet jeg og tenkte at jeg orker ikke lenger en gang late som om jeg er “little miss perfect”, dette går bare ikke lenger. Selvsagt var det ikke gjort på minutter og endre vaner og innstilling. Det har vært en prosess å løsrive seg fra en forestilling om et skinnende rent og ryddig hus til enhver tid, en sunn sjel i et sunt legeme osv. Litt etter litt har jeg lempet på kravene til meg selv, og sakte men sikkert har følelsen av å løpe med hodet først mot veggen avtatt. Jeg stresser meg fortsatt opp over både det ene og det andre, men jeg jobber med den saken også. I det miste stresser jeg ikke lenger med å vaske og rydde, eller har dårlig samvittighet for at jeg burde ha trent.

Under mottoet “noe er bedre enn ingenting” har vi det helt fint i vårt stadig noe kaotiske hus, som i alle fall er litt rent og ikke bare skittent. Jeg har det fint med meg selv når jeg finner tid til å sporte for meg selv, eller jeg drar med familien ut på tur. Har jeg lyst på et eple, spiser jeg et eple, og har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg litt sjokolade.

Alt i alt så handler det om å kunne balansere de ulike kravene vi møter i hverdagen på en måte vi kan leve med. Jeg har ingen oppskrift på det gode liv, men jeg har skjønt at det blir bedre av å trene balansekunst regelmessig 🙂