Fransk (u)eleganse

Posted on February 9, 2015 by tessengebermond

Norske kvinner er vel ikke akkurat internasjonalt kjent for sin elegante stil. Om de er kjent for noe, må det være for den sporty og mer praktiske stilen. Ikke nødvendigvis veldig elegant, men så kler norske kvinner seg mer etter klimatiske forhold, enn de kler seg for å se “smashing” ut til enhver tid.

Franske kvinner er, som du sikkert vet, kjent for sin eleganse. Høye hæler, diskret smike og stilige antrekk. Dette stemmer også, for mange i alle fall. Jeg ser dem (nesten) hele tiden, og kan kjenne et stikk av misunnelse over at de kan virke så uanstrengte i sin eleganse, der de strener avgårde på de høye hælene i et selvsikkert og feminint ganglang.

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag… Foto:Team Peter Stigter

Men, for det er nesten alltd et men. Eller i alle fall “ingen regel uten unntak”. Like mye som franske kvinner kan oppvise en misunnelsesverdig eleganse, er det dem som er så uelegante at jeg lurer på om de har speil hjemme. Det handler ikke om kjedelig påkledning, neida, de er rett og slett så uelegante som du kan få dem. Skulle tro de har røsket de klærne som lå øverst i bunken ut av skapet, og kledd på seg uten tanke for om klærne passer dem, eller passer sammen for den sakens skyld. Uflidd hår, trøtte tryner og subbete ganglag hører med til denne stilen. Om det fortjener benevnelsen stil.

Faktisk så vil jeg påstå at selv om det kan være lengre mellom de virkelig elegante kvinnene du ser i norske gater, så er det få norske kvinner som er så til de grader uelegante som endel av de franske. Kanskje har det noe å gjøre med at selv om norske kvinner ofte går for en praktisk og litt sporty stil i hverdagen, så ser de i alle fall freshe og kvikke ut. Og spør du meg er det bedre å se folk som vet å holde seg varme på en hufsete vinterterdag, enn det er å se kvinner i stilletthæler, uten strømper(!) og trenchcoat, som ser ut som de holder på å fryse ihjel.

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen…

Så neste gang du føler deg uelegant der du trasker i vei godt innpakket i parkas eller allværsjakke og varme støvler, kan du tenke at det er tross alt bedre å være varm i en sporty stil, enn blå av kulde med forfrosne tær “the parisian way”. Og jeg kan love deg at du uansett ser 100 ganger bedre ut allikevel, enn de uelegante franske kvinnene, som hverken har stil eller varme.

PS! Dette kommer aldri til å bli noen moteblogg av noen sort. Men klær og påkledning er en viktig del av fransk kultur, så fra tid til annen blir det nødvendigvis et innlegg om akkurat det.

På autopilot

Posted on February 5, 2015 by tessengebermond

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂

Du skal ikke tåle så inderlig vel…

Posted on January 12, 2015 by tessengebermond

…den urett som ikke rammer deg selv.

Terroristene påberoper seg å ha hevnet profeten Muhammad, som de mener er fornærmet etter å ha blitt karikert av tegnere i Charlie Hebdo. Men hvem er det egentlig som er fornærmet her? Profeten eller noen ekstreme islamister? Jeg vil påstå det er sistnevnte.

Ekstreme islamister vil benytte enhver anledning til å angripe resten av verden fordi de føler seg utstøtt, latterliggjort og fornærmet. De vil stoppe alle kritiske røster, de vil at vi alle skal følge deres forkvaklede versjon av islam.

Det er ikke første gang noen ønsker å tvinge verden i kne og skape et nytt verdensrike. Dette handler egentlig ikke om å få verden til å følge en bestemt variant av en religion. Det handler om noen få maktsyke mennesker som ønsker å sette seg selv på toppen med resten av oss som lydige undersåtter.

Hitler drømte om det 3. rike. Han brukte bevisst splitt og hersk metoder og satte merkelapper på oss alle. Noen var bedre enn andre, og de minst ansette var det liten vits i å beholde. Vi ser at det samme gjentar seg i våre dager, og jeg tør påstå at det skjer både i øst og i vest.

Vi knuste Hitler og satte en stopper for det 3. rike. Dessverre knuste vi ikke ideene hans. De lever videre i beste velgående, og noen vil alltid komme i hans sted. Innpakningen endres litt fra gang til gang, men det vi ser at at noen til enhver tid ønsker et verdensherredømme med det ene aller andre fortegn. Felles for dem alle er at de forkaster demokratiet, ytringsfriheten og religionsfriheten, åpent eller i det skjulte.

Vi må verne om ytringsfriheten og demokratiet. Ikke bare her i Europa, men i hele verden. Hver dag blir noen arrestert, torturert og drept fordi de mener noe annet enn det et lands myndigheter eller religiøse ledere forfekter som sannheten.

Vi må si klart ifra at vi ikke tolererer en slik knebling av frie meninger. Uten en fri meningsutveksling vil verden stå stille. Vi må tåle uenighet. Vi må tåle å bli fornærmet fordi våre meningsmotstandere mener noe annet oss. Vi må møte ord med ord, ikke med våpen.

Vi må stå opp mot all urett, både hjemme og ute. Du og jeg er så heldige at vi fritt kan kritisere våre myndigheter og politikere uten å frykte annet enn at de tar til motmæle og svarer på kritikken – verbalt.

Vi må engasjere oss for at andre også skal få nyte godt av denne friheten og rettigheten. Regimer som knebler sine meningsmotstandere og kaller dem forædere og en trussel mot rikets sikkerhet gjør det jo fordi de ser sine egne maktposisjoner truet. Ikke fordi deres meningsmotstandere er landssvikere av noen sort. De som kritiserer ønsker et bedre samfunn. Det må være rom for debatt, det må være rom for å være uenige. Vi må tåle at vi har ulike syn på hva som er et godt samfunn.

Men vi skal ikke tåle at noen blir forfulgt, arrestert, tortuert og drept fordi de ikke er enige i det bestående system. Det gjelder uansett hvilket land i verden vi snakker om, og det gjelder selv om vi har lyst til å avfeie våre meningsmotstanderes meninger som tøv. De har like stor rett til å ytre seg som du og jeg.

Den retten skal vi sloss for til det siste. Til minne om alle dem som har gitt sitt liv i kampen for fri meningsutveksling og full ytringsfrihet.

Denne gangen slo terroristene til i hjertet av Europa, og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Det er på tide vi sender våre støtteerklæringer tilbake, særlig til dem som kjemper for ytringsfrihet i diktaturer verden over.

Vi skal nemlig ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Tilbake til hverdagen

Posted on January 12, 2015 by tessengebermond

Terrorangrepet i Paris 7. januar får konsekvenser i dagliglivet også for den helt vanlige franskmann. Beredskapsnivået er nå på topp, og ikke bare betyr det mer synlig politi i gatene. Det betyr også alarmberedskap ved alle landets skoler. Et oppslag på skolen, også gjengitt i meldingsboka elevene har med seg hjem hver fredag, forteller at det nå er tillatt å ransake veskene til alle besøkende ved skolen. Normalt er skoleportene låst i skoletiden, og det er bare inn- og utslipp 5-10 minutter ved skolestart om morgenen, og om ettermiddagen når skolen er slutt. Foreldre blir innstendig bedt om å overholde disse tidene i disse dager.

Det er kanskje å regne som bagateller. Jeg mener ikke å klage. Det er nytt for meg med en slik skjerpet sikkerhet, det er alt. Midt oppe i det hele er jeg selvfølgelig glad for at mine barns sikkerhet ivaretas på best mulig måte.

Hva jeg finner skremmende er at noen kanskje ønsker å angripe skoler. Skoler der tusenvis av helt uskyldige barn tilbringer dagen med å lære og leke. Det er et tankekors for meg, her jeg bor midt i hjertet av et fritt og demokratisk Europa.

Noen tanker fra dagene derpå…

Posted on January 9, 2015 by tessengebermond

Frankrike er i sjokk etter angrepet på Charlie Hebdo 7. januar. Franskmenn ser dette som et direkte angrep på de verdier landet står for, og ikke minst retten til fri ytring som er nedfelt i grunnloven.

Den vestlige verden er i sjokk over dette angrepet. Er det fordi det denne gangen var våre egne journalister som ble rammet? Hvorfor blir vi ikke like sjokkert, sinte og triste på vegne av alle de andre journalistene verden over som er fengslet, torturert og drept fordi de har ytret sin mening på tvers av “etablerte sannheter” i sitt samfunn?

Amnesty International og Human Rights Watch (for å nevne noen) rapporterer ustanselig om journalister og bloggere som fengles i sine hjemland fordi de tar bladet fra munnen og snakker imot myndigheter og religiøse ledere. Hvorfor demonstrerer vi ikke for dem? Hvorfor gråter vi ikke for dem?

Kanskje fordi vi er oss selv nærmest, her som i resten av verden. I lys av tragedien i Paris denne uken, har jeg lyst til å minne om alle disse andre som gir sitt liv for sine meninger. De har navn jeg knapt klarer å uttale, og noen kommer fra steder jeg sliter med å plassere på et kart. De er like fullt forkjempere for retten til frie ytringer.

Ordføreren sa under minnestunden igår at «vi er i krig». Det klang dårlig i mine ører. Krig betyr for meg våpen og flere blodsutgytelser. Det er det siste vi trenger. Vi trenger en verden der vi lytter til hverandres argumenter, en verden der vi i det minste kan enes om at det er lov å være uenige. Tenk om vi kunne klare det! Så må vi finne oss i at en meningsmotstander sier noe vi finner krenkende eller fornærmende. Ord dreper ikke, kuler gjør.

Noen tar til orde for at de ikke er «Charlie» fordi de ikke sparker til alle kanter slik journalistene i Charlie Hebdo gjorde. Jeg har ikke endret profilbildet mitt til «Je suis Charlie» fordi jeg er like modig som folkene i Charlie Hebdo. Ei heller fordi jeg sparker i alle retninger og setter søkelys på alt kritikkverdig her i verden. Det har jeg rett og slett ikke kapasitet til i kraft av å være et helt vanlig menneske.

For meg betyr det å si «Jeg er Charlie» at jeg aldri vil gi opp kampen for ytringsfriheten. Jeg påberoper meg retten til å kritisere maktmennesker og myndigheter når jeg finner det betimelig, uansett hvem de måtte være. Vi trenger ikke alle tøye strikken like langt som Charlie Hebdo. Det holder at noen gjør det. Resten av oss kan i det minste følge opp debatten og vise motstand hver gang noen prøver å innskrenke vår rett til å hevde våre meninger.

Det er mange tanker som raser rundt i hodet mitt akkurat nå. Mange flere enn jeg får plass til her og nå. Men jeg vil gjerne få legge til at jeg igjen har fått en påminnelse om at vi ikke skal ta våre demokratiske rettigheter og vår ytringsfrihet for gitt, for det er nok av dem som vil avskaffe dem.

Je suis Charlie

Posted on January 8, 2015 by tessengebermond

Jeg har idag deltatt på minnemarkeringen for de 12 som ble drept i et attentat mot magasinet Charlie Hebdo. Jeg gjorde det for å minnes de som ble brutalt slaktet ned i Paris igår, men også for å markere min avsky mot alle innskrenkninger av ytringsfriheten verden over, og alle arrestasjoner og henrettelser av journalister verden over.

Ytringsfriheten kan ikke drepes med skudd. Vi lar oss ikke stoppe, men skal fortsette å sette søkelys på verdens urett og urettferdighet.

RIP

Hverdagsluksus

Posted on January 5, 2015 by tessengebermond

Nei, dette er ikke et innlegg om anti-rynke kremer som koster en liten formue, designvesker eller spa-behandlinger, men om de helt enkle tingene i hverdagen som allikevel gir en særegen følelse av luksus. Bare du tenker litt etter.

For meg er hverdagsluksus å kunne nyte en varm dusj hver morgen. Tenk så fantastisk at vannet strømmer ut av krana når som helst, varmt eller kaldt, alt ettersom jeg ønsker det! Dusjen blir etterfulgt av en kopp nykokt kaffe, som jeg enkelt lager på min fjonge elektriske komfyr. På den kan jeg også trylle fram varme retter av alle slag! I den geniale innretningen kjøleskap oppbevarer jeg mat slik at den holder seg frisk og spiselig, dag etter dag.

Til å vaske klær har vi en super innretning som kalles vaskemaskin. Jeg er så utrolig glad for den! Tro meg, å vaske sengetøy for hånd i en diger bøtte er ikke mye moro. Jeg har faktisk gjort det opptil flere ganger.

Strømtilførselen er stabil, så vi har alltid et varmt hus når det er kaldt ute.

Jeg sovner hver kveld under en varm dyne, med hodet på en myk pute. Jeg sover rolig og uten redsel for at noe skal falle ned fra himmelen og treffe meg og mine i løpet av natten, eller for at noen skal bryte seg inn og bortføre meg eller de jeg er glad i.

Trofaste venner og familie er selvfølgelig også en luksus jeg setter stor pris på i hverdagen. Fra dem får jeg støtte og oppmuntring, og jeg har noen å dele gleder og sorger med.

Den aller beste luksusen jeg nyter hver dag er smilene og latteren til mine to små gutter og min kjære mann. Vissheten om at jeg har noen rundt meg som elsker meg, og som jeg får lov å elske tilbake, det er den største gaven noen kan få, og den ultimate luksus for meg.

Håper du også nyter godt av slik hverdagsluksus og ønsker deg et riktig godt nytt år!

Kall oss ikke helter

Posted on December 2, 2014 by tessengebermond

Om hjelpearbeidere og noen av livets paradokser.

Jeg er veldig stolt av mine kolleger i Leger uten grenser (MSF), om jeg fremdeles har lov til å kalle dem kolleger. Det er lenge siden jeg selv har vært i felt for samme organisasjon. Jeg synes det er veldig bra at de får oppmerksomhet for den innsatsen de gjør, for det betyr også at konfliktene og problemene de jobber med får oppmerksomhet. I det siste er det de som har jobbet med ebola-epidimien som har fått mye oppmerksomhet.

Helter blir de kalt. Og det er kanskje riktig å kalle dem det. Eller kanskje ikke. Ikke misforstå. De gjør en utrolig innsats, og de risikerer selv å bli smittet med ebola. Det har da også skjedd.

De står på døgnet rundt mens de er i felt. Ikke bare de som jobber med ebola-epidemien, men også deres kolleger som jobber med andre kriser. For eksempel de som jobbet med å sette opp sykehus og drifte disse i Syria (flere av dem måtte til slutt stenge som resultat av kamper), de som jobber i flyktningeleirene i Tyrkia, de som vaksinerer tusenvis av barn mot ulike sykdommer i flere andre land. For å nevne noe.

Ikke akkurat motorvei dit vi er på vei. Zimbabwe 2009.

Selv jobbet jeg for en tid tilbake med kolera-epidemien i Zimbabwe og senere i Etiopia, og med internt fordrevne flyktninger i Pakistan. Det var lange dager. Krevende, men også utrolig flott å få være med å hjelpe noen som virkelig trengte det.

I Addis Abeba, Etiopia, 2009.

Jeg har kolleger i MSF som har sett mye død, og møtt mange tragiske skjebner. Selv ankom jeg Zimbabwe etter at det aller verste var over (rundt 4000 mennesker mistet livet i denne kolera-epedimien). Behandlingssentre var allerede etablert, antall pasienter var på retur. Jeg slapp å se folk dø i en trillebår, mens klinikken ble satt opp.

Disse barna går på en skole i bushen. Her finnes hverken tilgang til drikkevann eller toaletter. Zimbabwe 2009.

Jeg så allikevel mye som gjorde sterkt inntrykk. Jeg møtte folk som ville dele det lille de hadde, for det er slik gjestfrihet fungerer, både i Zimbabwe og i Pakistan.

Jeg møtte flykninger i Pakistan som hadde mistet nære familiemedlemmer på veien bort fra krigen i Swat. De inviterte meg inn i teltet sitt og fortalte sine historier. De bød på te, kjeks hvis de hadde. De bodde opptil 16 mennesker i et telt. De delte toalett og dusj med ca 4000 andre. Allikevel klarte de å smile. De hadde håp om at de snart skulle de vende hjem.

Leir for internt fordrevne, Mardan i Pakistan 2009.

Vi jobber og jobber og gjør vårt ytterste for å hjelpe når vi er i felt. Vi jobber så mange timer i døgnet vi klarer, som regel 7 dager i uka. Er vi heldige har vi kanskje en halv eller en dag fri pr uke. Slikt bestemmes av situasjonen, ikke av bestemmelser om å jobbe et visst antall timer pr uke.

Sammen med oss jobber også lokalt ansatte. De har kanskje en litt mer definert arbeidstid enn oss, men vit at de står på de også, ofte 12 timer pr dag.

Men det er en viktig forskjell mellom ekspat-feltarbeidere, lokalt ansatte og de menneskene vi hjelper. For mens jeg og mine ekspat-kolleger kommer til landet og jobber døgnet rundt en periode, så har vi også en billett hjem i lomma. Blir vi syke får vi legetilsyn sporenstreks. Vi trenger ikke stille oss i køen på sykehuset. Blir vi alvorlig syke blir vi evakuert til vårt hjemland for behandlig og oppfølging. Det er faktisk forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Jeg ønsker ikke å trekke ned viktigheten av den innsats alle hjelpearbeidere gjør. Jeg ønsker ikke å stille spørsmål ved deres motivasjon for å hjelpe, for de de fleste er drevet av et genuint ønske om å bidra til å hjelpe mennesker i nød, gjøre deres liv bittelitt bedre.

Men jeg synes ikke vi fortjener å bli kalt helter. Faktisk ikke. Vi gjør det vi kan, drevet av nestekjærlighet, av ønsket om en bedre verden, av ønsket om å lindre smerten ørlittegrann der vi kan. Vi gjør det fordi vi vet at vi har alt der vi kommer fra. Vi gjør det fordi vi vet at de vi hjelper ikke har mye å stille opp med når katastrofen rammer.

De vi hjelper sitter fast der de er. Uansett hva som skjer videre. Rykker krigen nærmere må de fremdels bli, eller kanskje de har mulighet til å flykte videre til neste leir. Vi hjelpearbeidere blir satt på et fly og brakt i sikkerhet inntil situasjonen har roet seg. Kanskje kommer vi tilbake, kanskje ikke. Vi har uansett et hjem å vende tilbake til der vi kom fra. Et hjem som står som det sto da vi forlot det.

Det står stor respekt av dem som, til tider med livet som innsats, reiser ut for å hjelpe andre. Jeg vil gjerne at du støtter dem på alle måter du kan. Men kall oss ikke helter. De virkelige heltene er dem vi hjelper. For de har ikke annet valg enn å overleve som best de kan, der de er.

Vil du lese mer om Leger uten grensers arbeid kan du se her http://legerutengrenser.no/ eller her http://www.msf.org.uk/article/drc-an-ambitious-vaccination-campaign-in-war-torn-congo

Med hu’e under armen og armen i bind…

Posted on November 27, 2014 by tessengebermond

Sånn føltes det i alle fall. Men alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Tenk deg at du reiser til et land langt, langt borte. Et land der du ikke kjenner språket, og der ikke innbyggerne snakker engelsk. I alle fall ikke mer enn noen standardfraser som “god dag”, “tusen takk” og “ha det”. Tenk deg så at du blir syk og må til legen. Eller barnet ditt blir sykt og må til legen. Siden poden ikke snakker selv, og ikke kan forklare hvor det gjør vondt, så er det din oppgave å forsøke å formidle til legen hva som er galt. Det er bare det at du vet ikke hva du skal si. Joda, du kan forklare i det vide og det brede på norsk, kanskje til og med på et annet språk. Men ikke på det språket legen snakker. Du er fortvilet og du føler deg hjelpesløs.

Tenk deg at du sitter rundt et bord i hyggelig lag. Alle smiler og ler, skåler og forteller historier om stort og smått. Diskuterer litt politikk kanskje. Eller en god bok eller film. Du smiler og ler du også. Men du skjønner egentlig ikke et kvekk av hva de snakker om. Du vet ikke om de diskuterer kveldens nyhetssending, dagens avisforside, været eller om de bare snakker om løst og fast. Du prøver å få med deg noen ord her og der, prøver å pusle sammen i ditt eget hode hva samtalen dreier seg om. Du smiler tappert og ler en liten latter, mens du panisk tenker “ikke spør meg hva jeg mener! Ikke spør meg hva jeg mener!”

Tenk deg at du møter et hyggelig menneske, som spør deg hvordan det går. For så mye har du lært deg av det nye språket nå, at du skjønner enkle høflighetsfraser. Du får frem et standard svar a la “jo takk bare bra, og du?” Mennesket smiler og forteller, stiller spørsmål. Du smiler, men kjenner at smilet stivner. Du blir stående, men kjenner at du helst ser at asfalten åpner seg og du blir dratt ned i hullet. Du kjenner deg flau, du kjenner deg dum. Du har jo vært her en stund nå. Burde kunne svare på enkle spørsmål. Du forstår endel av hva vedkommende foran deg sier. Hjernen jobber frenetisk for å finne ord, sette dem sammen til fraser som gir mening. Du åpner munnen for å svare, men tungen henger liksom fast et sted det inne. Det kommer til slutt noen lyder. Ble de til ord? Gav det mening? Du finner en unnskyldning og vrir deg ut av situasjonen så fort du bare kan.

Dette er slik jeg opplevde å ha det da jeg kom hit til Frankrike. Med i bagasjen hadde jeg fransk fra norsk skole. Jeg skal ikke skryte på meg noen god karakter, og fransk gramatikk hadde jeg overhodet ikke peiling på. Jeg kunne noen ord, noen fraser. Jeg hadde i det miste lært at det er viktig å være høflig på fransk. Si pent “god dag”, “vær så snill”, “tusen takk”. Men man kommer jo ikke langt med det i en samtale.

Jeg tok et “krasjkurs” i fransk like etter at jeg kom. Fire uker på skolebenken hver dag uken gjennom. Det hjalp litt. Rotet fram en bok med franske verb og en ordbok tjukk som et år. Gikk på med stoisk mot og sneglet meg gjennom “Charlie og sjokoladefabrikken” på fransk. Det tok sin tid.

Jeg begynte å forstå litt mer av hva folk sa. Så på tv, alle mulige slags program. Skjønte litt mer hver dag. Men det var det å snakke da. Ordene ble borte på veien fra hjernen til munnen, hvis ordene i det hele tatt dukket opp i hodet. Jeg lette og gravde i alle kriker og kroker, men noen ganger var det bare helt blankt.

De jeg hadde mest kontakt med var tålmodige med meg. De snakket sakte og tydelig for å gjøre det lettere for meg. Hjalp meg når jeg strevde med å finne ord. Godtok at jeg slo over på engelsk når jeg gikk helt i stå. Eller jeg gestikulerte som en gal, pekte og forklarte etter beste evne med de ordene jeg hadde til rådighet.

Så var det alle andre da. De jeg ikke kjente, og som heller ikke kjente meg. Som snakket i rasende fart og kikket liksom surt på meg når jeg ikke forstod. Eller som tok på seg den oppgitte minen når jeg strevde med å forklare mitt ærend. Sjelden har jeg følt meg så sint, så liten, så hjelpeløs, så frustrert. Min hevntanke var ofte “jeg snakker i alle fall flere språk enn deg, din dust!”

Nå er det over fem år siden jeg kom for å bli. Ting går litt lettere nå. Jeg kan ha samtaler med folk, selv dem jeg ikke kjenner. Ikke om alle de store tingene i livet, men om dagliglivets trivialieter i det minste. Jeg kan fortelle litt om hvordan det er i Norge. Jeg har ikke lenger en søvnløs natt før jeg skal til legen, der jeg går gjennom hva jeg skal si i et håp om å gjøre meg forstått. Jeg kom meg gjennom det første foreldremøtet på skolen og fikk med meg 90% av hva som ble sagt. Tror jeg da…

Å være uten språk på denne måten har gjort meg mye mer bevisst språkets makt. Hvor viktig det er, ikke bare for å gjøre seg forstått, men for å kunne føle tilhørighet. I språket ligger også nøkkelen til å forstå en kultur. Hvordan man snakker til hverandre i ulike sammenhenger forteller mye om samfunnets struktur og oppbygning. Det er ikke noe man går å tenker på sånn i det daglige, men det er en liten oppdagelse jeg har gjort underveis.

Jeg vil enda ikke si at jeg snakker “flytende fransk”, for jeg har enda et langt lerret å bleke. Det hender fremdeles jeg faller ut i sosiale sammenhenger når praten går fort. Eller når det brukes mange ord jeg ikke kan, slik at jeg mister tråden i samtalen. Jeg har hatt noen “God dag mann. Økseskaft”- opplevelser, og flere vil det sikkert bli. Men jeg har også opplevd etterhvert at jeg av og til tenker på fransk, uten at jeg tvinger meg selv til å gjøre det. Jeg kvier meg ikke lenger for å snakke det høyt. Det kom den dagen jeg sluttet å være redd for å snakke feil, men tenkte at “folk sier vel ifra om de ikke skjønner hva jeg mener”. At gramatikken ikke alltid er korrekt har havnet i kategorien “minor details”. Det sklir nok på plass etterhvert. Jeg har skjønt at det er viktigere å snakke enn å snakke riktig, sånn i første omgang. Da faller resten av bitene på plass av seg selv litt etter litt.

Jeg følte virkelig at jeg hadde hu’e under armen og armen i bind da jeg kom hit. Men som sagt, alt går så meget bedre nu. For det meste i alle fall.

Regntid!

Posted on November 25, 2014 by tessengebermond

Det har blitt regntid på Rivieraen. Det er i alle fall det jeg kaller det. Sier jeg vinter, da tenker jeg på forventninger om snøflak som daler ned fra himmelen og gjør landskapet hvitt og vakkert. De forventningene har jeg pakket bort for lenge siden. Her faller bare regn hele vinteren gjennom. Når det ikke er sol da.

Men det er fint med regn. Slipper å måke. Og særlig Storebror er i ekstase når det regner! Han elsker regn. Idag morges, før vi gikk til skolen, forklarte jeg ham at jeg hadde lagt sko som han kunne ta på inne på skolen, i sekken hans. “Støvler! Jeg vil ha støvler!” Jada, støvler nå, sko inne på skolen. Hvis du vil. Tenk om alle barn var så glade og fornøyde over å få på seg regntøy og gummistøvler! Det er en fryd, rett og slett. Aldri en protest.

På vei til skolen er vi begge kledd for regnværet i regnjakker og støvler. Storebror plasker fornøyd innom hver eneste vanndam i vår vei. Når vi nærmer oss skolen ser vi som vanlig de andre elvene som kommer rennende fra alle kanter. De fleste i sko og jakke, bærende på paraply. Det ser jo unektelig litt søtt ut, der de tripper avgårde med de små paraplyene sine. Så slår de norske genene inn for fullt. Herregud så upraktisk! Søtt, men helt borti natta spør du meg. Kan jo ikke løpe rundt og plaske i søledammer med småsko og paraply! Eller, selvfølgelig kan man det, hvis man har lyst til å være våt og kald resten av dagen… (med påfølgende forkjølelse…)

Vel fremme på skolen tar læreren imot oss som vanlig. Storebror har virkelig en praktisk sekk, sier hun, og trekker av regntrekket som følger med. “Hvordan funker dette her?” Jeg viser henne hvordan trekket er festet til sekken, og den lille lommen i lokket hvor det har sin plass. Han har sko i sekken, sier jeg. Hun ser ut i skolegården, på regnet som plasker ned. “Vi tar på ham skoene om vi ikke går ut i pausen idag, ellers er det jo praktisk med de støvlene”.

Det slår meg igjen. Her vi bor leker ikke barna ute i regnet. Jeg vet de gjør det av og til på skolen, om det ikke regner veldig. Men det er jo ikke noe særlig å trekke ungene ut når de alle må skiftes fra ytterst til innerst etterpå fordi de ikke er kledd for å være ute i regn.

Jeg husker første dagen jeg kom til barnehagen med Storebror. Alle barna var ute og lekte, men så begynte det å regne. Alle inn i full fart. Det minnet meg på å spørre om han skulle ha med regntøy og støvler, tøfler til å ha inne. Sånt som jeg husket fra jeg engang jobbet i barnehage en bitteliten periode.

Nei, det er ikke nødvendig fikk jeg til svar. Når det regner er vi inne. Når det er kaldt også. Kaldt?! Når blir det egentlig kaldt her? Joda, 4 grader kan føles kaldt, jeg bestrider ikke det (selv er jeg en skikkelig frysepinn), men det er jo bare å kle seg deretter. Nei, her får jeg nesten ikke ungene ut når gradene kryper under 10, fortalte styreren meg. Vi så på hverandre. Hadde det vært sånn i Norge, sa jeg, så hadde vi ikke vært mye utenfor døra i løpet av året. Hun smilte tilbake. Jeg vet, svarte hun. “Selv er jeg belgisk, så jeg tåler regn, men her er det annerledes.”

Derfor har det blitt sånn at Lillebror sendes i barnehagen på en regnværsdag som idag, iført sko og jakke. Han skal jo ikke utenfor døra allikevel om det drypper fra himmelen. Storebror får på seg regnjakke og støvler, og får lekt seg frydefult i vanndammene på vei til og fra skolen. Kanskje får han plaske litt i løpet av skoledagen også. Kanskje.

Når han kommer hjem, vil han rope ut “Leke i hagen, mamma! Splisj, splasj, splosj! Lage varm sjokolade!” (Det siste betyr å fylle lekebøttene med brunt sølevann, ikke nødvendigvis at han vil ha kakao.) Jeg lurer på hvor mange av klassekameratene hans som roper det?

The Phoenix

…on politics, feminism, books and life…