Burkini vs bikini

 

Det har vært mye skriverier og mange reaksjoner på Frankrikes burkini forbud i sommer. Særlig reaksjoner vakte bildet av en burkinikledd kvinne, som med fire bevæpnede politifolk rundt seg, ble bedt om å kle av seg på stranden i Nice.

Det er forståelig at et slikt bilde vekker reaksjoner. En enslig kvinne mot fire bevæpnede politimenn. Misforholdet er umiskjennelig.

At flere franske byer i det hele tatt innførte et forbud mot burkini har avstedkommet mange spørsmål om hvorfor. De franske ordførerne som innførte forbudet i sine respektive byer har påberopt seg ymse sikkerhetsgrunner i kjølevannet av terroraksjonene som har rammet Frankrike de siste par årene, inkludert to terroraksjoner bare nå i sommer. De hevder også at bruk av burkini strider mot det franske prinsippet om sekularitet.

Samtidig så har Frankrike religionsfrihet. Det er riktig at den franske stat er en sekulær replublikk, og det er ingen statsreligion i landet. Alle har lov til å tro eller ikke tro på hva de vil. Det er ikke tillatt å forfekte private religiøse eller politiske meninger i skolen, og elevenes religion er en privatsak. Videre er det ikke tillatt med noen form for religiøse symboler eller klesplagg i skolen (jødisk kippa, hijab osv).

Religion er altså en privatsak. Greit nok. Men det er ikke forbudt å kle seg som man vil på fritiden sin, så lenge man ikke ifører seg burka.

Å forby bruken av burkini på offentlige strender er nødt til å avstedkomme reaksjoner. For det første fordi det rammer en bestemt del av befolkningen, nemlig først og fremst muslimske kvinner.

Når noen bedyrer at tiltaket er ment å frigjøre tildekkede kvinner, så mener jeg at å forby burkini er å starte i feil ende.

Når det gjelder sikkerhetsargumentet i forbudet er det heller syltynt. Å forby muslimske kvinner å bade i en heldekkende drakt fordi noen mannlige, islamske ekstremister har utført terrorhandlinger henger ikke på greip. Å bade med klær er ingen forbrytelse.

Dessuten, som flere har pekt på, er det ikke et forbud mot våtdrakter på franske strender. Skal man forby heldekkende badetøy må man også forby våtdrakter. Eller blir det religiøs forfølgelse og diskriminering.

Hvis målet er å frigjøre muslimske kvinner fra mannlig dominans og undertrykkelse, så foreslår jeg istedet at man straffer menn som nekter sine kvinner å kle seg som de vil, og menn som nekter sine kvinner å forlate huset på egenhånd.

Endel folk har ytret i diverse kommentarfelt jeg har lest (under artikler om burkiniforbudet) at vi som er imot forbudet jo kan ta turen til Iran eller Saudi Arabia og legge oss på stranda i bikini der og se hva som skjer. «Hvis vi er heldige så slipper vi fra det med livet i behold».

Skal dette virkelig være et motiv for å innføre forbud mot burkini i europeiske land? Dette er jo land vi slett ikke har lyst til å havne i samme bås som.

Poenget er jo nettopp at i land som Iran og Saudi Arabia er det myndighetene som bestemmer hvordan folk, og især kvinner skal kle seg. Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt en magisk formel eller tryllestav for å oppheve disse påbudene på sekundet, men det har jeg selvfølgelig ikke. Det betyr ikke at jeg synes det er greit at kvinner i mange land ikke får bestemme selv hvordan de vil gå kledd. Jeg synes det står stor respekt av alle de kvinner og menn som taler disse regimene imot, som kjemper for at kvinner skal få like rettigheter som menn, og for at folk kan få mene og tro hva de vil. Dessverre er det ikke en kamp som utkjempes og vinnes over natten.

Å gå inn for ulike former for restriksjoner i hvordan folk kler seg i Europa synes derfor å være et steg i feil retning. Det strider imot prinsippet om retten om å fritt velge hvordan man vil leve, det strider mot prinsippet om religions- og ytringsfrihet.

Jeg er ingen tilhenger av religiøse klesdrakter eller religiøse hodeplagg. Men jeg er tilhenger av friheten til å velge. Dersom jeg av personlige overbevisninger ønsker å kle meg kun i lange skjørt, så burde jeg få lov til det. Om min overbevisning tilsier at jeg skal gå med caps hver gang jeg beveger meg utendørs, så meg om det. Dersom min mann eller staten hadde krevet det samme av meg, mot min vilje, så er det ikke greit.

Om jeg vil kle meg i burkini eller bikini på stranden skal være mitt valg, og mitt alene. Og det burde det være enten jeg bor i Norge, Frankrike eller Saudi Arabia.

Advertisements

Nowegian summer night

 

DSC_0218

Photo: T. Bermond

Vi skal ikkje sove bort sumarnatta
Aslaug L Lygre & Geirr Tveitt

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra isaman ute,
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute,
der blomar igraset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag underbleikblå himlen
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

DSC_0223

Photo: T. Bermond

 

I feel numbed…. #JeSuisNice

Yesterday evening it happened again. A terror attack in France. Last time it happened in France, it was in Paris, more than one hour flight away from my home. Last night it happened 8 km away from my own entrance door. You might say 8 km is far away. It is, and it is not. My mother-in-law lives maybe 2 km away from the scene of the terror.This is my territory.

Promenade des Anglais is one of my favourite places in Nice, like it is for so many others. Here we walk, bicycle, run, swim, have coffee or just sit and enjoy the view of Baie des Anges in one of the many blue chairs. It is also the site to watch the fireworks on special occasions, like 14th July.

I feel numbed, sad, angry, heartbroken.

When looking for tickets for this year’s summer holiday in Norway, I decided to go for the cheaper flight. It was the day before 14th July. After I regretted a bit. Last year we had such a nice time taking the kids to see the fireworks. Not in Nice, but in the nearest town where we live. This year, had we still been at home, we would probably have gone to “our” beach, not to Promenade des Anglais. We would still have been at a safe distance from the horror that took place in Nice. Still our boys, aged 4 and 5, would have experienced an immediate evacuation. They would have seen the horror on peoples’ faces, sensed the sudden fear.

My boys woke up this morning in a sleepy, little town in southern Norway. They still know nothing about what happened on the beach where we have had so many nice walks. I have no intention to tell them anything.

I put them to bed this evening, in a safe place, with their innocence intact. Not all parents did that.

Ever since the terror attacks in Paris on November 13, we have been facing the highest level of terror threat. It implicates our daily lives. We were hoping it would be better now, after the European championship went without incidents, and after the soon to come end of Tour de France. How mistaken we were.

Let me give you a couple of examples of how this affects our daily lives. We are not allowed to enter the school premises at any time during school hours. For the ones who has their first day of school in September, it means that parents are not allowed to accompany their children into the classroom for their first day in school. Already, before the summer holiday, school trips were cancelled, the annual summer concert was cancelled. Our children are delivered at one entrance in the morning, collected at another in the afternoon.

I still wonder how the teachers explained the cancelled school concert that the children had been rehearsing for for months.

Having my bag examined like at the airport security check has become a habit when I enter into big shopping malls. Heavily armed guards became a common sight in the train station, just like it has been in the airport for years.

Still things seemed to be a bit more relaxed as time went by after 13th November. Until the bombs went off in Brussels. And now in Nice.

Still, I refuse to leave. This has been my home for the past 7 years. I’ll probably take my precautions, whether I like it or not, but I’m not giving in to these crazy people.

I read a heading today, that we have to stop saying it has nothing to do with Islam. I hesitate. I hesitate because I think it has more to do with some completely insane peoples’ interpretation of Islam. Like I know some Christians still have pretty insane interpretations of the Bible. Fortunately, the last ones doesn’t have a habit to blow themselves up. It’s what differs between the two. I can’t see an end to the blood shed if more groups started blowing themselves up in markets, airports or just any big crowd having a good time. Turkey seems to have it from two fronts. It can serve as an example. And it’s not a good one.

I have received touching messages from Brazil to India today. Dear friends asking about my whereabouts, sending their love and expressing their concern. I have sent messages to ask about the whereabouts of our friends. Fortunately they are all unharmed and safe. It’s the good news I have to appreciate on a day like this, and I can’t even express how good it felt to establish contact with the ones we know.

I beg your pardon if this became too long and too emotional or confusing. There are so many feelings to handle at the same time.

I’m happy that my dear boys were so far away from their daily surroundings and that they will be for the next couple of weeks to come. I’m devastated about what happened. I’m immensely sad thinking about all the dead and their grieving families. I’m angry because there are people out there who enjoy planting seeds of fear and hatred among us. And I’m happy that family and friends are unharmed and safe.

I do not intend to let fear rule my life. Nor anger or hate. The world has seen enough of that. What we need is more love. And my love is going to be bigger and stronger than my fear and my anger.

#JeSuisNice

cropped-hagen-vc3a5r-007_ed.jpg

Feriedrømmer….

Jeg er en drømmer, bare å innrømme det først som sist. Jeg er en av de (håpløse?) som stadig drømmer om fred på jord og at alle mennesker skal leve i fred og fordragelighet med hverandre. Nå har vel vi mennesker i grunnen aldri helt lykkes med det siden tidenes morgen, men dog. Det har alltid vært familiekonflikter, nabokonflikter og kriger mellom ymse småkonger og etterhvert nasjonalstater. Men det er jo lov å drømme.

Så var det allikevel ikke de store tingene det skulle handle om her idag, men de litt mindre, personlige drømmene. Mer presist, feriedrømmer.

20140706_103855

Noen drømmer, særlig i disse ferietider som står for døren, om flotte resorter med fine basseng og spa avdeling. Jeg synes alltid bildene ser suverene ut, men det er allikevel ikke det som står for meg som drømmeferien. Altså, en deilig massasje er aldri å forakte, men utover det har jeg aldri falt for spa-greia. (Vi er alle forskjellige.)

Nei, jeg drømmer i disse dager om å sove telt sånn omtrent «midt ute i ødemarka et sted», eller «in the middle of nowwhere» som det heter på godt nynorsk. Et eller annet sted i en fin dal, kanskje ved en elv eller et lite fjellvann. Bare lyden av naturen; vinden, vannet som renner, fugler og dyr. Og helt sikkert en unge som hyler fordi han slo kneet i en stein eller stakk seg på et eller annet… Sånn er det med nysgjerringe barn 🙂

20140706_103903

Jeg drømmer om å padle dovent av sted i den norske skjærgården mens jeg lytter til måkeskrik og hører vannet skvulpe langs siden av kajakken. Helst på ganske flatt vann, for jeg er ingen veldig erfaren padler. Bare skli sakte fremover over vannet, litt sånn uten mål og mening.

DSC_0042

Jeg drømmer om å gjøre en baklengs rulle over båtripa, for så å la meg synke ned i vannet på jakt etter fine formasjoner og morsomme fisk. Eller gjerne noen flotte, fargerike anemoner. En deilig, duvende tareskog og spennende landskaper der nede i havet.

Anemonestar

Jeg drømmer om å sitte ved et lite vann med fiskestanga, og kontemplere over livet mens jeg kikker på duppen for å se om det kommer en fisk eller to innom. Det kan godt være litt lav kveldssol og lange skygger. Stillhet, men helst ikke så mye mygg. Jeg legger meg gjerne på ryggen i gresset der ved innsjøen og lar blikket hvile på små lette skyer som svever forbi.

20140706_163407

Jeg drømmer om å fiske krabber med de to ikke lenger helt små krabatene mine. Se dem forsøke å få krabbene fra vannet og over i bøtta. Det høres enklere ut enn det er. Det vet alle som har fisket noen småkrabber i barndommen.

Jeg drømmer om å sitte ved et bål som er i ferd med å slukne, tett inntil ham jeg er så glad i. Vite at ungene sover søtt i teltet. Bare sitte der uten å si noe, godt inni armkroken hans.

solnedgang

Jeg drømmer om å sitte på en veranda med tak mens jeg ser ut på sommerregnet som siler stille ned. Ha en bok i fanget. Lese litt, lytte til regnet. Kjenne lukten av våt jord og vått gress. Kanskje løper ungene glade og fornøyde rundt i regnet, hopper i hver eneste vanndam som er å oppdrive.

DSC_0296

Det er helt greit for meg om du drømmer om en resort på en nydelig palmeøy. Eller et criuise i Karibien. Det er det som er så fint med drømmer. Dine drømmer er ikke i veien for mine drømmer og omvendt. Vi er alle forskjellige.

Jeg er heldig og har reist litt før. Bodd bra og bodd veldig enkelt. Det jeg har gjort lite av er å sove i telt. Kanskje er det nettopp derfor jeg drømmer om det nå. Jeg har badet og solt meg på hvite sandstrender omkranset av palmer. Det er fint det også. Men det er liksom noen med det at det er gjort. Og litt det at en «palmestrand» er en palmestrand. De er ikke så forskjellige egentlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men å våkne i et telt et sted i fjellheimen, det har jeg aldri gjort. Selv om jeg (selvfølgelig) har vært på fjelltur før.

20140706_131853

Så det er nok det jeg drømmer mest om akkurat nå som ferien straks står for døra. En fin telttur med mine kjære. Med eller uten mygg (mest sannsynlig med). Ganske sikkert med et eller annet gnagsår og et skrubbsår eller to. Litt for tung sekk og unger som lurer på hvor doen er.

Ha en riktig god sommer alle sammen!
Og del gjerne noen av dine drømmer i kommentarfeltet 🙂

Blir du med på språk-dugnad?

Språk er den viktigste nøkkelen til integrering! Og språket læres så utrolig mye fortere når du har noen å praktisere det med. Dessuten følger det jo også ofte nye vennskap med på veien 🙂

Jeg sender derfor oppfordringen videre 🙂

C'est la vie!

frivillig

“I løpet av et halvår som statsråd har innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) redusert antall norsktimer for asylsøkere fra 250 til 125,” sto det i VG for en stund siden. Selv har jeg godt og vel 500 fransktimer på samvittigheten. Og ja, jeg vet, jeg er jo litt ekstra treg tydeligvis, men 125 timer er uansett ikke kjempemye når man skal lære seg et nytt fremmedspråk.

I alle disse årene jeg har drevet med integrering, har det slått meg gang på gang at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle hvilke politikere som sitter ved makta dersom vi skal lykkes med integrering. En kan rive og slite seg i håret over Frps mange innvandrerutspill, og skrive harmdirrende kronikker om hvor håpløst lite integreringsvennlig innvandringspolitikken deres ofte er. Men Frp er er ikke det eneste politiske partier som kutter språklæringstimer for nye landsmenn, bare så det er sagt. Når det gjelder integreringspolitikk, så har…

View original post 428 more words

En liten samling av mine beste barndomsminner…

 

Som en liten oppfølging til gårsdagens innlegg 🙂

Mamma som leser høyt for meg på sengen om kvelden. Særlig Bobsey-barna var en favoritt. Når jeg syntes det ble for skummelt måtte hun lese «inni seg» til det ikke var skummelt lenger…

Fiske krabber på hytta om sommeren med fetteren min. Målet var alltid å fange «pappa Gibb», den største krabben med bare en klo.

Bobsey barna

Traske på ski i fjellet i påsken, med eller uten kladd eller bakglatte ski. Målet var ofte «Aku-Aku» og belønningen var Kvikklunsj og appelsiner.

Ligge i armkroken til farmor i den smale senga i det lille rommet på hytta vi leide hver sommer.

Svaberg sommer

Akrobatikk på svaberg om sommeren, her representert ved den oppvoksende generasjon. Stavern sommeren 2015.

Sammenlikne skrubbsår på knær og legger med min barndomsvenninne.

Lage hytte av solsenger og håndklær i hagen. Kjenne den intense lukten av gress når det ble varmt i «hytta».

Bade om sommeren til jeg var blå på både lepper og bein. Men kald, nei, det var jeg aldri! 🙂

Den gule buksa mamma sydde til meg, og genseren hun strikket i turkis og gult som passet til. Følte meg superfin og rimelig stolt over de fine klærne mamma hadde laget til meg.

Jakte på tyggis i farmors veske.

Bestefar som kom med is i en papirpose fra Narvesen.

Kjøreturene med pappa når vi sang sammen med Rod Stewart eller Shirley Bassey, eller hvem det nå var han hadde på kassett. Eller vi snakket engelsk sammen.

Sove på verandaen utenfor rommet mitt hele sommeren.

Ligge på magen på isen og kikke ned i hullet for å se om fisken kom for å bite på kroken. Også kalt «isfiske» 😀 en kveldsaktivitet som hørte påsken til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vinterkveld med knirkende snø.

Listen er langt fra komplett, bare så det er sagt 🙂 Det er også mange minner som ikke står frem som klare bilder, men som kommer i form av stemninger, lyder og lukter. Som den spesielle følelsen man får en skandivavisk sommernatt, snø som knirker under skoene når man går, smaken av vannmelon eller friske jordbær, lyden av en snekke på fjorden og måkeskrik, lukten av salt hav eller råtten tang om våren.

20140727_160939

Lyden av en snekke på fjorden bringer umiddelbart frem minner fra min bardoms sommere.

Hva er dine beste barndomsminner? Del gjerne i kommentarfeltet under 🙂

Ha en fortreffelig helg og håper du koser deg med å hente frem noen gode minner, selv om du ikke nødvendigvis deler dem her 🙂

 

Det var en gang…

At barn fikk leke fritt det meste av leketiden sin, uten voksen innblanding. Omtrent på samme tid var ikke barnerommene fyllt til randen av pedagogiske leker. Det var i alle fall ikke noe som ble lagt veldig stor vekt på. Kvalitetstid var ikke funnet opp enda, ikke tidsklemma heller.

Da jeg vokste opp var mammaen min hjemme og pappaen min jobbet. Sånn var det ofte den gangen. Men mammaen min lekte ikke med meg, hun bare var der, rundt omkring i huset, opptatt med sitt. Jeg lekte alene eller med vennene mine. Inne hos oss, inne hos dem, eller vi lekte i hverandres hager og i gata.
Det var ingen som snakket om kvalitetstid med barna sine den gangen jeg vokste opp. Noen ganger dro vi på tur sammen, men ofte holdt vi på med hvert vårt i ulike deler av huset. Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine satte meg eller broren min igang med å leke. De klarte vi fint selv. Noen ganger kjedet vi oss helt sikkert, men da fant vi kanskje bare på en ny lek. Eller vi spilte spill, så lenge vi klarte å enes om spillereglene…

Idag synes mange foreldre å være veldig opptatt av å ha kvalitetstid med barna sine. Jeg har enda ikke helt skjønt hva man mener med det. Jeg er enten sammen med barna mine (og det kan være morsomt eller kjedelig, alt ettersom), eller jeg har ting jeg må gjøre i huset (lage middag for eksempel), og de leker for seg selv. Regnes det for kvalitetstid? Eller betyr kvalitetstid at jeg er helt oppslukt av barna og den aktiviteten vi holder på med?

Som familie har vi ting vi liker å gjøre sammen. Vi drar på tur i skogen og i fjellet, eller i byen. Drar vi til skogs eller til fjells pludrer vi sammen, prøver å få øye på fugler og dyr, eller vi driver med klatring. Er det bytur på programmet er vi gjerne innom en lekeplass, men det er også rom for et cafebesøk.
Ungene synes kanskje det er kjedelig når mamma og pappa gjerne vil drikke kaffe når vi er på bytur, men det får de pent finne seg i, for vi synes jo ikke alltid det er supermorsomt å henge rundt på en lekeplass heller. Det må være litt for de små og litt for de store.

20150714_150212

Jeg skal innrømme at jeg av og til er nervøs når de klatrer i trær. Kanskje mest fordi det aldri var noe jeg var særlig god på selv. Men jeg lar det som regel stå til, og så langt har det gått bra. Ingen har falt ned fra toppen av treet enda. Jeg sier til dem at skal de til toppen får de gjøre det når pappaen er i nærheten og kan redde dem ned igjen. Klatring i trær er hans greie. Så tar jeg meg heller av aktiviteter i vann, det er mitt element.
Men noen skrubbsår og blåmerker etter knall og fall, det hører jo med til barndommen. Det handler om å prøve ut hva man mestrer og ikke mestrer, og å øve seg på å bli bedre.

20150710_112625

Jeg henger ofte rundt i hagen når de er ute og leker, fordi jeg selv liker å være ute. Men jeg deltar som regel ikke i leken med mindre ungene inviterer meg med. Som oftest er de opptatt med sitt, enten det er å lage heksesuppe eller tyverifeller i hytta si. Men er real vannkrig som sommeren, det synes de det er stas at mamma og pappa er med på. Og vi er som regel ikke vanskelige å be heller 🙂

Poenget mitt er at barn har godt av å pusle og leke for seg selv uten voksen innblanding. Jeg er jo tilgjengelig om de trenger hjelp, eller om en konflikt virkelig bygger seg opp og krever inngripen. Men selv her prøver jeg å ligge litt unna, for de har godt av å lære seg og løse konflikter selv.
Jeg er glad i å ha ungene rundt meg, men jeg trenger ikke delta i deres aktiviteter hele tiden. Kjeder de seg hender det jeg foreslår en aktivitet, men har de ikke lyst til det jeg foreslår, vel så får de finne på noe selv.

DSC_0249_ed

Noen sier at vi som foreldre ønsker å gjenskape vår egen barndom, og kanskje er det noe sant i det. Jeg ønsker i alle fall at barna mine skal få leke og utforske både verden og egne ferdigheter, uten at jeg hele tiden står ved siden av med et sikkerhetsnett. De må få lov til å ha noen hemmeligheter, prøve ut noen grenser uten at jeg hele tiden skal henge over dem. De finner jo fort ut hva som er greit og ikke på den måten. Det var vel i grunnen slik det meste av min egen barndom var. Vi var ikke så gamle før vi lekte uten direkte tilsyn i hagen. Mødrene våre var opptatt med sitt inne, men kom til vinduet for å sjekke en gang i blandt. Kanskje så de oss mer enn vi var klar over, men de blandet seg aldri så lenge leken gikk sin gang.

I en hverdag der ungene mine tilbringer mange timer i uka på skolen, og der de blir fortalt hva de skal gjøre nesten til enhver tid, så tror jeg fri lek er viktigere og mer verdifull enn noensinne. Jeg er redd vi skaper institusjonaliserte barn som bare klarer å forholde seg til oppsatte arbeidsplaner og syntetisk underlag. Barn som blir handlingslammet om de ikke blir fortalt hva de skal gjøre, eller som søker spenning i dataspill i mangel på virkelige fysiske utfordringer.
Norge er ikke verst i klassen, det virker mye verre her i Frankrike. Prestasjonspresset i skolen starter tidligere, og hverken barnehager eller skolegårder har mye naturlig over seg. Det er lite rom for å klatre i trær eller å falle av en huske i løpet av skoledagen. For mine barn, faktisk ingen muligheter i det hele tatt!

Så da «søker» jeg heller til fortiden og mine beste barndomsminner i et håp om å gi dem en god start på livet. En start som også inneholder lukten av skog og fjell, muligheten til å hoppe i vanndammer, en dose kjedsomhet i ny og ne, sluke litt saltvann i løpet av sommeren og med overhengende fare for noen skrubbsår på knærne. Jeg tror det blir gode folk av dem allikevel 🙂

DSC_0259_ed