Det franske paradoks

Vi er inne i en måned med flust av fridager her i Frankrike, både sekulære og religiøse. Det siste er noe jeg stadig vekk stusser over, og grunnen er enkel.

Frankrike er en proklamert sekulær republikk. Religion anses som et høyst privat anliggende, og er noe som helst ikke skal proklameres i det offentlige rom. Og fordi religion anses som et privat anliggende undervises det heller ikke i religion i skolen overhodet.

Allikevel er det offentlig fridag ved hver eneste kristne (katolske) helligdag! For å gi deg en kjapp oversikt: Allehelgensdag (1/11), første og andre juledag, andre påskedag (men ikke skjærtorsdag og langfredag), Kristi Himmelfart, pinse og “Jomfru Maria dag” (15/8). Mulig jeg har glemt en eller to, som ofte faller i sommerferien…

Sikkert er det i alle fall at kristne helligdager betyr skolefri og stengte offentlige kontorer og banker osv. På den annen side, handelsstanden søker ved hver anledning om å holde åpent, hvilket de får lov til. Det er sikkert gode penger å tjene når “alle” har en ekstra fridag de kan bruke til familieutflukt til diverse kjøpesentre.

Og her er vi ved kjernens paradoks. I skolen har de ikke lov til å undervise i religion, så “ingen” aner hvorfor det er skolefri akkurat denne dagen. Og de fleste synes å bruke dagen til en familieutflukt til nærmeste kjøpesenter eller park/fornøyelsespark, og ikke akkurat på religiøse aktiviteter som kirkegang.

Hva er da poenget med å holde disse fridagene i hevd? Og hvis det nå er slik at det er “likhet for alle” i denne sekulære republikken, hvorfor er det ikke fri på andre religiøse helligdager som for eksempel Eid og Yom Kippur? Om prinsippet om en sekulær republikk skal følges helt ut, burde man ikke da avskaffe alle religiøse fridager?

Spør du meg er dette en fullstendig inkonsekvent praksis. At det i tillegg ikke undervises i religion, slik at de færreste har noen forståelse av hva disse dagene markerer i den kristne kalenderen, da blir det for meg enda mer merkelig å markere disse dagene med offentlig fri.

Men det er kanskje derfor vi har fri, for at vi skal gruble litt over det franske paradokset?

Bikinisesong

Det er snart tid for bikini igjen, og jeg har allerede over lengre tid observert ukebladforsider og nettartikler som reklamerer med ymse slankekurer og treningsopplegg for å forberede meg og alle andre kvinner til denne lettkledde perioden av året.

Faktisk så blir jeg litt provosert av det.

Hvorfor skal vi slite og streve i forkant av sommeren, bare fordi vi har lyst til å ta på bikini og få litt farge på en vinterblek skrott? Jeg tror vi alle har dager der vi ser oss i speilet og sier oss ganske fornøyd med det vi ser. Så har vi andre dager da ingenting er bra nok, og vi helst skulle byttet ut hver eneste kroppsdel fra topp til tå. Jeg har kommet frem til at det er helt normalt og at det er lite poeng å bruke energi på å irritere meg, for jeg har nå engang den kroppen jeg har.

Istedet fant jeg en veldig enkel løsning på dette “perfekt kropp”-syndromet som herjer vår tid, og jeg deler den gjerne med deg her: Slutt å les alle disse dustete sakene som publiseres i ukeblader, på nett og i aviser. Bare hopp over dem! Blås i hva “ekspertene” mener, eller hva rosabloggerne skryter av å ha oppnådd med den ene eller andre metoden.

Har du lyst til å kle deg i bikini, i kort skjørt, shorts eller hva som helst, så gjør det! Vi har alle våre skavanker, merker på kroppen etter levd liv. Jeg har lest om en kvinne som har blitt ledd av og gjort narr av på stranden av en gjeng fjortiser, fordi hun hadde strekkmerker på magen. Vel, jeg kan fortelle dere en ting fjortisberter (og –gutter), at en dag har dere kanskje slike merker på magen selv (eller kjæresten din har det)! Så tørk av dere fliret, for dere vil ikke ha en plettfri kropp etterhvert som årene drar seg på. Like greit å innse det først som sist.

Selv har jeg ikke så mye strekkmerker, men jeg har “skjemmende” blodårer på beina. Pent er det ikke, og småguttene mine spør av og til om hva det er, men jeg nekter plent å la denne skavanken hinder meg i å gå i shorts og skjørt om sommeren, eller bikini for den del.

For ærlig talt, hvem bryr seg egentlig? Jeg tror vi ser oss selv med et mye mer kritisk blikk enn de rundt oss. Kan vi se oss selv i speilet og være fornøyd med den vi er, da tror jeg vi ser med mindre kritiske øyne på kroppene til dem rundt oss også. Når vi går over andre med lupe, så er det kanskje for å finne feil og mangler som kan rettferdiggjøre at vi selv ikke er perfekte? Er det ikke?

Så jeg synes vi skal være fornøyd med den kroppen vi har, enten den er stor eller liten, og heller ha fokus på å nyte sommeren (og resten av året!) sammen med dem vi er glade i. Å sitte der på stranden og irritere seg over den valken på magen, eller de strekkmerkene, eller de skjemmende blodårene på beina tar bare så altfor mye energi, og så er det jo i tillegg helt bortkastet!

Nei, jeg vil heller bruke den energien på noe helt annet! For eksempel lek og sprell med go’ guttene mine! Hva med deg?

Lykken er…..

– å ha gode venner og prate med om alt mellom himmel og jord.

– å vite at selv om det stormer noen dager og fartøyet knirker, så blir det sol og stille hav når stormen har lagt seg.

cropped-image024.jpg

– å kjenne styrken i små armer som omfavner meg, mens et klissete kyss plasseres på mitt kinn.

– å ha en familie som står last og brast, i solskinn som i storm.

DSC_0296

– å ha venner som selv etter lang tids fravær, føles som om vårt forrige møte var igår.

– å vite at på en regnværsdag har jeg et stort album med gode minner å bla i, i mitt eget indre.

DSC_0064

Minnefremkalling

Jeg ligger godt under dyna. Rent sengetøy som lukter friskt. En svak eim av sommer. Jeg lukker øynene og en liten stund er jeg igjen den lille jenta i senga på hytta ved sjøen en sommerkveld. Fra verandaen høres en svak summing av stemmer. Noen ler. Var det mamma? Tanten min? Farmor stikker hodet inn på rommet for å se om jeg sover. Snart kommer hun også og legger seg. I samme seng som meg. Det var den gangen jeg var så liten at jeg delte seng med farmor, selv om det bare var en enkeltseng inne på det lille soverommet. Så godt og så trygt å sovne slik i sommernatten.

Jeg trekker inn duften fra en flaske med solkrem. Den får meg til å tenke på varme dager på stranden med mamma den gang jeg var barn. Da hun hentet meg på skolen med strandbagen ferdig pakket i bilen. Vi spiste brødskiver med banan og hjemmelaget jordbærsyltetøy, og hadde saft på drikkeflaske.

Jeg hører måkene skrike en tidlig vårdag, og legger hodet mot veggen. Kjenner sola forsiktig varme et vinterfrossent ansikt. Et øyeblikk er jeg flere hundre mil lenger nord. Jeg sitter på en kaikant i Lofoten og hører bølgene skvulpe dovent mot stolpene under brygga.

Jeg åpner et glass med aprikossyltetøy. Smører et lag utover brødskiva. Tar en bit og tenker på pappaen min. På aprikossyltetøyet han hadde med hjem fra Krim etter å ha vært lenge borte.

Jeg hører denne bestemte fuglen synge (men har aldri fått taket på hvilken det er). Jeg må være rundt to år, kanskje snart tre. Bestefar er på besøk, og vi sitter på den hvite benken foran garasjen og spiser vaniljeis med sjokoladetrekk, som han har hatt med seg i en blå og hvit papirpose.

Jeg går ut døren en kjølig morgen. Det er en svak eim av brent ved i luften. Jeg lukker øynene og trekker pusten dypt. Et lite øyeblikk står jeg i snøen utenfor hytta på fjellet i påsken, full av forventning foran dagens skitur med Kvikklunsj og appelsiner i sekken. Ansiktet innsmurt med solkrem og kuldekrem, og hver morgen en diskusjon med mamma om jeg ikke kunne få på ullgenseren før all denne kremen.

Jeg sitter i hagen sent en kveld og ser opp på stjernene. Tenker på alle de ulike stedene jeg har fått muligheten til å beundre dette vakre synet; Østlandet, Nord-Norge, Pakistan, Zimbabwe, India, Sri Lanka, Frankrike….

Så mange minner som kan fremkalles ved hjelp av lukter, smaker, en liten lyd eller synet av noe. Jeg føler meg så heldig som har fått lov til å samle så mange av dem. Og jeg føler meg så taknemlig for alle de flotte menneskene og stedene som rommes av dem.

Er det nå vi skal dø, mamma?

Den lille gutten min ser på meg med de store brune øynene sine. Han er blek og klamrer seg til hånden min. Jeg forsøker å holde meg rolig, men kjenner redselen gripe meg som en klo om hjertet. Hva skal jeg si til ham? Båten er fylt til randen av folk og noe er åpenbart galt. Rundt meg begynner folk å få panikk. Det er mørkt og båten føles langt fra trygg. Alt jeg ønsket var å skape en bedre fremtid for min sønn. Alt jeg ønsket for ham var et liv uten bomber, uten miner, uten den hvindende lyden av raketter som vilkårlig treffer husene vi bor i. Alt jeg ønsket for min sønn var at han skulle få være et barn som kunne leke utenfor huset uten redse. At han skulle få sove natten gjennom uten å våkne skrikende på grunn av mareritt etter alt han har sett og opplevd i sitt korte liv.

Er det her det ender? Er dette vårt siste øyeblikk på denne jord? Jeg klemmer hånden hans og prøver å smile, men kjenner at redselen er for sterk. Jeg legger armene mine beskyttende rundt ham og kysser ham på hodet. Om dette blir vår siste stund sammen, så skal jeg i alle fall holde fast på ham til siste slutt.

Jeg er selv mamma til to små gutter. Å lese om alle dem som prøver å ta seg over Middelhavet med livet som innsats i et desperat forsøk på å komme seg til en bedre fremtid i Europa gjør meg så uendelig trist og fortvilt. Jeg forstår så godt hvorfor de legger ut på denne ferden. De har ikke mer å tape. Bortsett fra livet. Tenk, de er faktisk villige til å satse livet sitt, livene til sine barn, i et håp om å kunne skape en bedre fremtid for dem i et land uten krig, uten bomber, uten et undertrykkende regime.

Jeg ser på guttene mine der de løper bekymringsløst rundt i hagen, eller der de ligger trygt og godt i sengene sine og sover for natten. Jeg prøver å forestille meg hvor langt jeg selv ville vært villig til å gå for å gi dem et bedre liv, dersom vi hadde levd under konstant krig og terror. Jeg tror jeg ville vært villig til å gå langt, veldig langt.

Jeg lurer på om politikerne rundt omkring i Europa noen ganger ser på sine egne barn og tenker i samme baner. Hvor langt ville de vært villige til å gå for at deres barn skulle slippe unna bomberegnet og snikskytterne? Ville de selv satt livet på spill for i et forsøk på å skape en bedre fremtid for sine barn?

Jeg leste akkurat at leserne av italienske og maltesiske aviser foretrekker at alle disse flyktningnene som drukner på veien over havet, forblir navnløse og ansiktsløse. De vil ikke lese personlige historier fra de overlevende. Mange legger igjen kommentarer som «la dem drukne».

Som om situasjonen ikke er tragisk nok, så finnes det altså mennesker som ikke ser ut til å bry seg et øyeblikk om den desperate situasjonen på andre siden av Middelhavet. Som ikke evner, eller ønsker, å sette seg inn i den håpløse situasjonen disse menneskene lever i. Ville de selv bare sittet der, fullstendig apatiske, om det var de selv som levde midt i krigen? Eller ville de gått ombord i en overfylt fiskebåt, i et håp om at det skulle bringe dem til en hverdag uten krig og sult?

«Er det nå vi skal dø, mamma?» « Ikke vær redd, skatten min. Mamma er her, og jeg holder deg i armene mine. Jeg er så uendelig glad i deg, gutten min. Lukk øynene og sov litt, når du våkner er alt bra skal du se.»

Havet som skiller krig og fred

Hver dag ser jeg utover det blå Middelhavet. Noen dager ligger det og glitrer i solen, andre dager er det grått og opprørt. Noen dager ser jeg frem til at vanntemperaturen skal stige så jeg kan legge på svøm i det blå vannet. Men når jeg ser utover det samme havet idag har jeg lyst til å grine, jeg har lyst til å skrike høyt i sinne og frustrasjon.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

På bare få dager har flere hundre mennesker druknet i dette havet. Igjen. Jeg leser det samme om og om igjen i avisene. Skrøpelige båter, fullstappet med desperate mennesker på flukt fra krig og terror. Desperate mennesker som har betalt astronomiske summer til kyniske menneskesmuglere i håp om et bedre liv i Europa. Mange av dem blir istedet igjen på havets bunn, et sted på veien mellom stedet de flyktet fra og drømmen om Europa.

I skrivende stund kjemper barn, kvinner og menn en desperat kam i vannet. En kamp for å overleve. De har ingen redningsvester, de aller færreste av dem kan svømme. For hvert minutt de tilbringer i vannet, for hvert minutt de klamrer seg fast til vrakdeler av en synkende båt, er sjansene for at de overlever dette mindre og mindre.

Når skal Europas politikere forstå at det ikke hjelper å bygge murer rundt Europa for å stoppe disse desperate menneskene? Når skal de forstå at disse desperate menneskene faktisk er akkurat det; desperate mennesker hvis eneste ønske er å leve i fred og fordragelighet i et land uten krig, uten frykt for at hver dag kan være deres siste?

Dette er desperate mennesker som hver og en har et navn og en historie. Hver eneste en av dem har en familie som desperat venter på nyheter om at deres kjære har klart å krysse dette havet som ligger mellom krigen og freden.

Jegs er utover det blå Middelhavet der det glitrer i solen idag, men jeg kjenner ingen glede over synet på en dag som denne. Jeg har klump i halsen og tårer i øynene. Er det ikke nok nå? Hvor mange flere skal måtte gå til bunns i Middelhavet før Europas politikere drar hodet opp av sanden og innser at de må gjøre noe?

Og mens jeg sitter her og spør meg selv om det, så har enda flere barn, kvinner og menn tapt kampen mot havet på sin vei mot drømmen om Europa.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Heter det seg, og det har jeg nå fått erfare.

Da jeg var barn tror jeg at jeg var en sann prøvelse til tider. Jeg elsket å tyvlytte på de voksnes samtaler, og jeg blandet meg gjerne inn med spørsmål som «hva snakker dere om?» eller «hvem gjorde det?» Min mamma ga meg mer enn en reprimande om å slutte å tyvlytte, og å tie stille når de voksne snakker.

Jeg var, og er heller ikke idag, veldig glad i autoriteter, og jeg kan vel si at jeg lider av en viss autoritetsforakt. Det er bare noe som stritter imot når jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det derfor jeg er så glad i Frank Sinatra sangen «My way»?

Men det var dette med eplet og stammen. Jeg ser jo at min eldste sønn er ganske lik meg når det gjelder disse tingene. Han snakker mer enn gjerne i munnen på voksne, og synes ikke det er det spor morsomt å bli fortalt hva han skal gjøre, når han skal gjøre det eller hvordan han skal gjøre det. Morgenritualet med påkledning kan være en liten prøvelse for både liten og stor; poden sitter der litt tafatt med klærne rundt seg, eller han finner ganske enkelt på noe annet å gjøre. Jeg maser, han utfører sine protester i ulike varianter.

Det samme gjentar seg ofte om kvelden. – Nå må du kle av deg og gå på do, sier jeg. Storebror ser på meg, og finner ut at det er en masse spørsmål han ikke har stilt den dagen, eller at det bare må lekes litt med toget før han kan innfinne seg på badet. Jeg sukker, og tenker at herre min så vanskelig alt skal være… – Kan du ikke bare være så snill å gjøre som mamma sier for en gangs skyld?

Neste uke er det karnaval på skolen, og årets tema er «mat fra hele verden». Jeg ble helt matt da jeg leste meldingen fra skolen. Mat! Må jeg kle ut sønnen min som en tomat, en gulrot eller et jordbær? Jeg kjenner at jeg stritter imot. Selv kunne jeg aldri tenke meg å vise meg offentlig utkledd som en gulrot eller et pizzastykke. Jeg føler medynk på min sønns vegne.

Etter noen runder med diskusjon med min komplementerende halvdel, kom vi frem til at Storebror kan kle seg ut som kokk. Det handler om mat, men det skulle være et kostyme som ikke får ham til å føle seg som en komplett idiot.

Forslaget fremlegges for Storebror. Ikke helt uventet protesterer han. Jeg er ikke helt sikker på om han har noe begrep engang om hva en kokk er, men pappaen viser ham noen bilder på internett av barn i kokkekostyme. Nope. Storebror synes ikke det er noe fint. Han vil være pirat!

Pirat er kult - gulrot er ut! Storebror klar for karvavalet ifjor.

Pirat er kult – gulrot er ut!
Storebror klar for karvavalet ifjor.

For en gangs skyld er Storebror og jeg helt på parti. Vi synes begge to at grønnsakskostymer er noe tull, og at piratkostyme er kult. Han skjønner nok ikke at læreren ikke vil være helt fornøyd med valget, mens mammaen hans gliser fornøyd inni seg over muligheten til å være litt trassig.

Etter en ny samtale med min komplementerende halvdel har vi kommet frem til følgende løsning, for å spille bittelitt på lag med skolens, i mine øyne, fullstendig dustete temavalg; Storebror skal få kle seg ut som pirat-kokk! Da får han ha piratkostyme, og i tillegg får vi lure på ham et forkle tilsmusset med litt matflekker. Pirater spiste jo de også, og noen laget maten ombord på skuta. Det får være «mat fra hele verden» godt nok for denne gang.

Fransk (u)eleganse

Norske kvinner er vel ikke akkurat internasjonalt kjent for sin elegante stil. Om de er kjent for noe, må det være for den sporty og mer praktiske stilen. Ikke nødvendigvis veldig elegant, men så kler norske kvinner seg mer etter klimatiske forhold, enn de kler seg for å se “smashing” ut til enhver tid.

Franske kvinner er, som du sikkert vet, kjent for sin eleganse. Høye hæler, diskret smike og stilige antrekk. Dette stemmer også, for mange i alle fall. Jeg ser dem (nesten) hele tiden, og kan kjenne et stikk av misunnelse over at de kan virke så uanstrengte i sin eleganse, der de strener avgårde på de høye hælene i et selvsikkert og feminint ganglang.

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag... Foto:Team Peter Stigter

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag… Foto:Team Peter Stigter

Men, for det er nesten alltd et men. Eller i alle fall “ingen regel uten unntak”. Like mye som franske kvinner kan oppvise en misunnelsesverdig eleganse, er det dem som er så uelegante at jeg lurer på om de har speil hjemme. Det handler ikke om kjedelig påkledning, neida, de er rett og slett så uelegante som du kan få dem. Skulle tro de har røsket de klærne som lå øverst i bunken ut av skapet, og kledd på seg uten tanke for om klærne passer dem, eller passer sammen for den sakens skyld. Uflidd hår, trøtte tryner og subbete ganglag hører med til denne stilen. Om det fortjener benevnelsen stil.

Faktisk så vil jeg påstå at selv om det kan være lengre mellom de virkelig elegante kvinnene du ser i norske gater, så er det få norske kvinner som er så til de grader uelegante som endel av de franske. Kanskje har det noe å gjøre med at selv om norske kvinner ofte går for en praktisk og litt sporty stil i hverdagen, så ser de i alle fall freshe og kvikke ut. Og spør du meg er det bedre å se folk som vet å holde seg varme på en hufsete vinterterdag, enn det er å se kvinner i stilletthæler, uten strømper(!) og trenchcoat, som ser ut som de holder på å fryse ihjel.

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen...

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen…

Så neste gang du føler deg uelegant der du trasker i vei godt innpakket i parkas eller allværsjakke og varme støvler, kan du tenke at det er tross alt bedre å være varm i en sporty stil, enn blå av kulde med forfrosne tær “the parisian way”. Og jeg kan love deg at du uansett ser 100 ganger bedre ut allikevel, enn de uelegante franske kvinnene, som hverken har stil eller varme.

PS! Dette kommer aldri til å bli noen moteblogg av noen sort. Men klær og påkledning er en viktig del av fransk kultur, så fra tid til annen blir det nødvendigvis et innlegg om akkurat det.

På autopilot

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Nice 13112014 127

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂

Du skal ikke tåle så inderlig vel…

…den urett som ikke rammer deg selv.

Terroristene påberoper seg å ha hevnet profeten Muhammad, som de mener er fornærmet etter å ha blitt karikert av tegnere i Charlie Hebdo. Men hvem er det egentlig som er fornærmet her? Profeten eller noen ekstreme islamister? Jeg vil påstå det er sistnevnte.

Ekstreme islamister vil benytte enhver anledning til å angripe resten av verden fordi de føler seg utstøtt, latterliggjort og fornærmet. De vil stoppe alle kritiske røster, de vil at vi alle skal følge deres forkvaklede versjon av islam.

Det er ikke første gang noen ønsker å tvinge verden i kne og skape et nytt verdensrike. Dette handler egentlig ikke om å få verden til å følge en bestemt variant av en religion. Det handler om noen få maktsyke mennesker som ønsker å sette seg selv på toppen med resten av oss som lydige undersåtter.

Hitler drømte om det 3. rike. Han brukte bevisst splitt og hersk metoder og satte merkelapper på oss alle. Noen var bedre enn andre, og de minst ansette var det liten vits i å beholde. Vi ser at det samme gjentar seg i våre dager, og jeg tør påstå at det skjer både i øst og i vest.

Vi knuste Hitler og satte en stopper for det 3. rike. Dessverre knuste vi ikke ideene hans. De lever videre i beste velgående, og noen vil alltid komme i hans sted. Innpakningen endres litt fra gang til gang, men det vi ser at at noen til enhver tid ønsker et verdensherredømme med det ene aller andre fortegn. Felles for dem alle er at de forkaster demokratiet, ytringsfriheten og religionsfriheten, åpent eller i det skjulte.

Vi må verne om ytringsfriheten og demokratiet. Ikke bare her i Europa, men i hele verden. Hver dag blir noen arrestert, torturert og drept fordi de mener noe annet enn det et lands myndigheter eller religiøse ledere forfekter som sannheten.

Vi må si klart ifra at vi ikke tolererer en slik knebling av frie meninger. Uten en fri meningsutveksling vil verden stå stille. Vi må tåle uenighet. Vi må tåle å bli fornærmet fordi våre meningsmotstandere mener noe annet oss. Vi må møte ord med ord, ikke med våpen.

Vi må stå opp mot all urett, både hjemme og ute. Du og jeg er så heldige at vi fritt kan kritisere våre myndigheter og politikere uten å frykte annet enn at de tar til motmæle og svarer på kritikken – verbalt.

Vi må engasjere oss for at andre også skal få nyte godt av denne friheten og rettigheten. Regimer som knebler sine meningsmotstandere og kaller dem forædere og en trussel mot rikets sikkerhet gjør det jo fordi de ser sine egne maktposisjoner truet. Ikke fordi deres meningsmotstandere er landssvikere av noen sort. De som kritiserer ønsker et bedre samfunn. Det må være rom for debatt, det må være rom for å være uenige. Vi må tåle at vi har ulike syn på hva som er et godt samfunn.

Men vi skal ikke tåle at noen blir forfulgt, arrestert, tortuert og drept fordi de ikke er enige i det bestående system. Det gjelder uansett hvilket land i verden vi snakker om, og det gjelder selv om vi har lyst til å avfeie våre meningsmotstanderes meninger som tøv. De har like stor rett til å ytre seg som du og jeg.

Den retten skal vi sloss for til det siste. Til minne om alle dem som har gitt sitt liv i kampen for fri meningsutveksling og full ytringsfrihet.

Denne gangen slo terroristene til i hjertet av Europa, og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Det er på tide vi sender våre støtteerklæringer tilbake, særlig til dem som kjemper for ytringsfrihet i diktaturer verden over.

Vi skal nemlig ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

10620569_10152473389756782_4928098580481352935_n