Equality has yet to arrive…

Posted on August 11, 2024 by tessengebermond

Despite what many people think, we are far from gender equality. Neither in the professional domain, or in the domestic. Women are still paid less than men. Sectors predominantly female, are less valued, and thus less paid, than male dominated sectors. Even after the Covid-pandemic, when the whole world was cheering for the nurses, little has happened to their working conditions and their pay check. Likewise when we speak about school/education. All politicians are very concerned about the level of their country’s students in international tests like the PISA, wanting to be the best, but when discussing the pay and working conditions of the teachers, it’s hard to find the money.

Our children’s education is what is going to get them jobs and income in the future, so why is it so hard to give a decent pay to the people whose responsibility it is to provide this education? Is it because it is predominantly women working in the (public) schools up to a certain level?

But it’s not just in public sector that there’s a gap between the genders in pay. It happens all over, also in the private sector and in the movie business to add a couple of examples. So no, equality at the workplace has not arrived.

The same is true when it comes to domestic life. Women still take on much more of the domestic chores and logistics, than the men, even when both parties are working full time.

As I mentioned in one of my previous posts, girls are still raised different than boys, in the respect of taking care of a household. And the women are punished much harder than men if things are not “up to standard” at home, being it cleanliness, homemade food, following up on birthdays and other anniversaries (both family and friends, and children’s friends).

Women are expected to drop whatever they are doing for the needs of anyone else. Children need attention? Mum is coming. Children need help with homework? One moment, darling, I’ll come help you. Child sick and home from school? Mum is usually the ones who stays home from work. Elderly family members need assistance? Be there as fast as I can.

This constant disruption of own activities, and work, is something women just accept. Like there is no alternative. And this constant rupture also influences women’s careers and pay check in the long run. Or, if they are really focused on juggling both family and career, they are often sacrificing almost everything else, like taking care of their own health, going out with friends, or just read a book on the sofa (a book that has nothing to do with work or childcare, but simply for entertainment).

Most mums I know are up and about, taking care of their family’s needs no matter their own condition. We pop an Advil, and get on with business as usual, because we are expected to do so.

Alright, the occasional Scandinavian reader might protest a bit. But don’t you forget that you’re in the lead. Here in France, things are rather different. Even if we have free childcare from 3 years (pre-school, not kindergarten), the children don’t go to school on Wednesdays. Or they finish at 12am that day. Meaning that parents have to organise one way or another; leisure clubs, grandparents or one parent stay at home every Wednesday. And guess who that usually is? It’s mum, of course.

Who is usually running to pick up their kids from after-school activities before it closes at 6.30 pm? Mum. Meaning that she has to adjust her work to fit the logistics of the family. Usually under the pretext that the husband is earning more, so again, no equality.

In other words: Women work for less pay in the workplace, they take more of the burden at home, and they run like Forrest Gump every day to be in the right place at the right time, and at the end of the day, they are punished economically for doing less professional work than the men, and so they have less pension. If all the “invisible” chores done by women every day were to count as workhours during a week, our pension would look very different.

If parents start to educate their children at home in the same manner, regardless of gender, I hope for a better future for both women and men. Because men are absolutely capable of doing the same tasks at home as the women they live with. Just like a woman can be an astronaut, a man can be a caretaker. A woman can use a screwdriver and an electric drill, just as a man can mop a floor and change diapers. If we raise our children to be independent in more ways than the economic sense, and encourage them to use a wider range of their capabilities, including their caretaking cababilities, equality between genders will arrive at a much faster pace.

Let us get rid of the stereotypes that says that a man should be the main breadwinner of the household, and the woman the primary caretaker, and instead create a better symbiosis between the genders.

I will write about that symbiosis in the near future. In the meantime, I hope you enjoyed reading, whether you agree or not. It’s possible to leave a comment on the subject J

Some relations are more difficult than others…

Posted on June 18, 2024 by tessengebermond

I have read many places that therapists often advice people to avoid toxic relations. An advice I have no problem understanding, and wanting to live by. The challenge is just that sometimes we are forced to keep those relations in one way or another, because it’s people within our closest circle.

After conversations with several friends, over time, I have realized that one relation many of us feel difficult, is the one with our mother-in-law. And a recent question from one of my friends, “why do you think it’s so difficult?” inspired me to write this little piece.

First of all, I have no definite answer to the question. Second, many people have excellent relations with their in-laws. But for those of us who experience some kind of troubled relation, it seems that there are some things in common.

One thought that has crossed my mind, is that mothers-in-law are jealous of their son’s spouse. It’s not a far out thought, because she has loved her son since he was born, and all of a sudden there’s another woman claiming his attention and love. Which sparks another question; will she ever find the woman he choose good enough for her son? Or will she actively look for faults? Although she will probably do this “in secret”.

One common thing my friends and I have experienced, is the mother-in-law who interferes in our way of raising our children, or who comes around and straight away start to do things around our house. It’s nothing more irritating than this kind of silent way of criticism. Because unless we asked them to come over to give us a hand with the housekeeping, we do take it as criticism when the first thing they do are starting to pick up toys from the floor, or arranging all the kids books neatly in the shelves, or ask if they should take the dirty laundry with them. Perhaps they think they do us a favour, perhaps they do not intent to provoke us, but a tired mum with toddlers might perceive this behaviour in a hostile manner.

Which brings me to yet another thought. I have had to face on quite a few occasions comments like “you look tired”, or “you look irritated”, or “are you not well” when my kids were still at the age when they woke up at night, or when I had a rough time managing two-under-two alone, while my husband was away at work. I can assure you that comments like that is the last thing you need when you feel totally exhausted, but still tried to fresh up a bit to look kind of representable, and took your children to see their grand-mother. First time I let it pass, second time I bit my tongue, third time it really started to piss me off, and if I do remember correctly, I think I finally asked her to stop her comments. I guess she didn’t take it too well, because younger people should not answer back to the elder. Because mothers-in-law often put themselves in a superior position, even if we no longer share household or have to answer to her on a daily basis.

I also think that mothers-in-law keep a close eye to how we treat their sons. If we live up to the standard she sets. A standard I guess few of us are able to meet.

In case of conflict between a son and a mother, I also think that the wife will often be accused of turning son against mother. Perhaps not in direct words, but never forget that daughters-in-law are women too, and our intuition is no worse than that of the mothers-in-law. We quickly sense that something’s going on. No words need to be said, we see the look, feel the cold, sense the tone.

Of course the nature of the relation is also depending on the personalities involved. It’s why this is not something that affects every mother/daughter-in-law relation, or it affects it in different degrees. But at worst, it can be really tricky.

Perhaps things are about to change, as new generations have different experiences than old ones with balancing work and family. The next generations of mothers-in-law (like my friends and myself) have more than a formal higher education, we have also lived a life of our own before settling down, unlike our own mothers and mothers-in-law, whom for the most part left their parents’ house to go live with their husbands. And most likely not very far from both their own family and their in-laws. But living in close proximity or not, in our western society, the core family is the valued standard. We no longer depend on the extended family as we did before. We prefer most of the time to manage on our own, we have our own ideas about how to raise our children, and how to manage our daily lives. We read books and articles on child development and education (perhaps too many?), and we openly disagrees with the older generation about child raising. And not the least, even when we try to avoid conflicts, we don’t accept whatever comes from the other end. Modern women set their boundaries, which is not always well perceived. We don’t hang around simply to please everybody else, we have learned to say “no”, and for some this is a bitter pill to swallow, simply because what they deem best, or what they want, is not always what we want.

This might also have to do with how previous generations interacted, with the eldest having more authority. Now that they have reached the top of the hierarchy, they think it’s their prerogative to decide for everybody in the family. And I think that with the elevated level of education for both men and women, this is posing a problem, as we want to do it our way. We are no longer asking “how high” when asked to jump, we rather ask “why?”

I have to end this by saying that I’m the mother of two boys, and one day in the future I might be the mother-in-law. I’m pretty sure I’m not going to be a perfect mother-in-law, but I do sincerely hope that I will have the sense to ask before just assuming what my sons and their partners need, and not go about doing what I think they need or want. My aim is to treat them as equals, not inferior, non-experienced people. If they ask for advice, I will give advice, otherwise I shall do my best to keep my mouth shut. Being who I am, I know that can prove difficult at times, but as I said, I’m no more perfect than anyone else… I still hope I can have a good relation with my sons and their partners, based on openness and mutual respect.

Something old, something new, something borrowed, something blue

Posted on March 14, 2022 by tessengebermond

From time to time, I get this saying on my mind, I guess because it has a nice rhythm to it. I know it’s a saying concerning good luck for a wedding/marriage, but it has occurred to me that it is a good way to explain migrant life. Here follows my little “analysis”, and I think it is one that most migrants can relate to.

Something old…

The old represents all the cultural luggage we bring with us. It includes among other things our maternal language, traditions, values, worldview, conceptions and so on.

When arriving in a new country, we are expected to leave, if not all of it, so at least some of it, behind. But that is near to impossible. These things are part of who we are, it’s kind of in our bone marrow. And even if some of these things might fade, or disappear, it doesn’t happen overnight.

All Norwegian kids climb on the svaberg, i.e. the rocky formation on the coast, in the summer. It’s a big part of my childhood.
Photo: TBermond

Unless we are already fluent in our new language, and have a habit of using it already, we keep thinking (and dreaming) in our mother tongue. Our mother tongue also defines our way of seeing the world, how we organise it, how we relate to others.

We also carry with us all those unexplainable rules about how to manoeuvre in society. What is polite, what is not, how to greet each other, when and with whom to be formal, and with whom we are informal. These are things that we learn from childhood, and it is hard to explain to others why it is like this. It’s just how it is.

Leaving all of this behind the moment you step on foreign soil is impossible, because it would be like erasing who you are.

Something new…

That will be about everything we experience in our new country. The language, the culture, the food, how society is organised, values, traditions, social codes… It might even include the climate and topography.

Depending of our place of origin, what is new can be right out shocking, or it can seem familiar, at least on the surface.

In my case, the move from Norway to France seemed rather smooth at first, but I soon realised that even if the food was not that different, the unwritten and unspoken rules for socialising was indeed very different. Not to mention the language, which I didn’t master at all upon arrival.

I asked many questions about how to behave correctly, or perhaps rather why people do like this or that. But the answers remind vague until this day. With that said, little by little I have learned to manoeuver more in accordance to the rules, but I suspect that I will never master it as a native French. That’s also because at times it feels so contradictory to what I am used to, that it’s hard to adapt fully. I never want to be rude or insult someone by intention, but at the same time I find it hard to submit to social rules I find somewhat ridiculous. (Just to make it clear, I do respect the French law!)

In any case, as years have gone by, I have adopted a lot of French habits. It’s hard not to, when it’s part of your everyday life. And being married to a French, and raising our kids here, it feels only natural to adapt to my new environment.

Something borrowed…

It will be a natural continuation of “something new”, and the most important thing that we “borrow” when we arrive in a new country is the language. It’s the key to get to know people and to understand what’s going on both “big scale” (society) and “small scale” (local life, everyday life).

For some, learning a new language is easy. They arrive, and voilà, they master the language after a few months. That must be so fantastic, and people like that really impress me big time! But unfortunately it doesn’t work like that for most of us. We don’t go to bed one evening, and wake up the next morning speaking our new language fluently. It takes time, and it takes patience. Not just for the newcomer, but also for the others.

To be honest, this is not my preferred books! But they are very useful, along with my dictionary and the litlle book with Franch verbes listed.
Photo: TBermond

When I was still struggling a lot with the language, I got so upset with people who didn’t care to speak slowly, and who didn’t care to make an effort to understand me. I knew I made plenty of mistakes! I pronounced words wrong (I still do!), my grammar was horrible (it’s getting better). But I made an effort, and I just wanted people to understand that. When I got to know people who appreciated me learning their language, when they took effort to speak in a way I would understand (simple phrases, speaking more slowly), and gently correcting me, I was so grateful! And that made a big change in my progress.

The longer you stay in a new country, the more you pick up “their ways”. As mentioned above, it feels natural to adapt elements from the new culture as time goes by. And even things that seem strange in the beginning, becomes a natural part of life. Maybe you don’t even really notice these small changes at first, but they become evident when you go back to visit your home country. It can be the way you organise the day, or what you prefer to have for breakfast or dinner. Or the way you interact with other people. Myself, I have happily adopted croissants for breakfast, the ritual of aperitif, or apéro as they say, and cheese after dinner. None of this is common in Norwegian daily life.

Miam mian! Looks good, no?
Photo: TBermond

Something blue…

Every migrant knows that there are moments, short or long, when we feel bewildered and lost. Moments when we don’t manage to make ourselves understood properly, when we have this mixed feeling of anger and sorrow because we want to say something, but we lack the words. All the conversations we miss out on, because we don’t manage to articulate our views in our new language.

Moments when we feel utterly homesick, and just want to jump on the first plane to our native country. When family and friends could just as well have been on the Moon, because they are no longer where we are. Phones are good, but it’s not the same as sitting face to face.

When we realise that friends got lost, because it turned out to be too difficult to keep in touch when the geographical distance got too big, and daily life is too full of whatever needs to be done.

When we feel like having a proper conversation in our mother tongue, to discuss something important in life, but there’s no one around.

When something out of the ordinary happens, and all we want is to be close to our family and friends, but it’s not possible. Like when someone in the family turns sick, or dies, or someone is celebrating an anniversary or wedding, and we are not able to attend.

One of my favourite places in Norway.
Photo: TBermond

Feel free to leave a comment it you have something you would like to add or experiences you would like to share. Wish you all a nice day!

De farlige flyktningene?

Posted on March 7, 2016 by tessengebermond

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

Nytt år – nye muligheter!

Image

Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….

Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…

Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!

Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.

Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.

Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…

Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂

De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.

Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.

Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror.

Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.

Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂

Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!

Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)

Du er ikke fransk…?

Posted on December 16, 2015 by tessengebermond

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare kan kvitte seg med over natten.

Jeg sier ikke dette uten å ha belegg for å si det. Jeg er jo selv innvandrer, og selv etter seks år i et nytt land, ser jeg fremdeles på meg selv som norsk. Ja, jeg har tatt til meg endel franske vaner, jeg begynner så smått å få taket på hvordan franskmenn tenker om ditt og datt, deres logikk om du vil. Jeg snakker språket bedre og bedre, jeg omgås franskmenn, og jeg forsøker å henge med i fransk politikk og samfunnsliv. I så måte tror jeg at jeg er ganske godt integrert. Men jeg ser ikke på meg selv som fransk, og jeg tviler vel egentlig på at jeg noengang vil betrakte meg selv som 100% fransk, om jeg så blir her resten av livet.

Det er nemlig sånn, at når man er født og oppvokst i en annen kultur, så er det endel ting som kommer inn med morsmelka. Den kulturelle bagasjen du har med deg kan du ikke skrubbe av i dusjen. Uansett hvor lenge du bor i et annet land så vil det alltid finnes rester av denne kulturen i deg, på godt og vondt.

Nøkkelen til god integrering ligger i at både de som kommer, og de som er i landet fra før, er seg bevisst akkurat dette. Den som kommer må selvfølgelig være villig til å delta i den nye samfunnet, lære seg språket, sette seg inn i nye måter å tenke på. Mens de som allerede bor i landet må forstå at ingen blir integrert over natten, og ikke uten hjelp fra de «innfødte». De som allerede bor i landet må også være åpne for at andre tenker annerledes om verden enn dem selv.

For at jeg skal kunne lære om og forstå hvordan Frankrike og franskmenn «fungerer», så må jeg ha sosialt samvær med dem. Det betyr igjen at jeg må være villig til å omgås franskmenn, men de må også akseptere meg som venn. Jeg må akseptere at de gjør ting annerledes enn jeg er vant med, og motsatt. Et nøkkelord her er selvfølgelig gjensidig respekt.

Når jeg møter folk og prater med dem, får jeg av og til spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er så rart. Ved første øyekast ser jeg nok ut som de fleste andre franskmenn, men en aksent avslører fort at jeg ikke er født her. Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor jeg kommer fra. Det er helt greit å innrømme at jeg ikke er en innfødt, for da slipper jeg forhåpentligvis litt billigere unna med språklige blundere. Og etterhvert som samtalen skrider frem, lærer jeg mer om franskmenns væremåte og kultur, og de får et innblikk i den kulturen jeg kommer fra. Alt i alt så tror jeg vi begge tjener på det.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Posted on March 17, 2015 by tessengebermond

Heter det seg, og det har jeg nå fått erfare.

Da jeg var barn tror jeg at jeg var en sann prøvelse til tider. Jeg elsket å tyvlytte på de voksnes samtaler, og jeg blandet meg gjerne inn med spørsmål som «hva snakker dere om?» eller «hvem gjorde det?» Min mamma ga meg mer enn en reprimande om å slutte å tyvlytte, og å tie stille når de voksne snakker.

Jeg var, og er heller ikke idag, veldig glad i autoriteter, og jeg kan vel si at jeg lider av en viss autoritetsforakt. Det er bare noe som stritter imot når jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det derfor jeg er så glad i Frank Sinatra sangen «My way»?

Men det var dette med eplet og stammen. Jeg ser jo at min eldste sønn er ganske lik meg når det gjelder disse tingene. Han snakker mer enn gjerne i munnen på voksne, og synes ikke det er det spor morsomt å bli fortalt hva han skal gjøre, når han skal gjøre det eller hvordan han skal gjøre det. Morgenritualet med påkledning kan være en liten prøvelse for både liten og stor; poden sitter der litt tafatt med klærne rundt seg, eller han finner ganske enkelt på noe annet å gjøre. Jeg maser, han utfører sine protester i ulike varianter.

Det samme gjentar seg ofte om kvelden. – Nå må du kle av deg og gå på do, sier jeg. Storebror ser på meg, og finner ut at det er en masse spørsmål han ikke har stilt den dagen, eller at det bare må lekes litt med toget før han kan innfinne seg på badet. Jeg sukker, og tenker at herre min så vanskelig alt skal være… – Kan du ikke bare være så snill å gjøre som mamma sier for en gangs skyld?

Neste uke er det karnaval på skolen, og årets tema er «mat fra hele verden». Jeg ble helt matt da jeg leste meldingen fra skolen. Mat! Må jeg kle ut sønnen min som en tomat, en gulrot eller et jordbær? Jeg kjenner at jeg stritter imot. Selv kunne jeg aldri tenke meg å vise meg offentlig utkledd som en gulrot eller et pizzastykke. Jeg føler medynk på min sønns vegne.

Etter noen runder med diskusjon med min komplementerende halvdel, kom vi frem til at Storebror kan kle seg ut som kokk. Det handler om mat, men det skulle være et kostyme som ikke får ham til å føle seg som en komplett idiot.

Forslaget fremlegges for Storebror. Ikke helt uventet protesterer han. Jeg er ikke helt sikker på om han har noe begrep engang om hva en kokk er, men pappaen viser ham noen bilder på internett av barn i kokkekostyme. Nope. Storebror synes ikke det er noe fint. Han vil være pirat!

Pirat er kult – gulrot er ut!
Storebror klar for karvavalet ifjor.

For en gangs skyld er Storebror og jeg helt på parti. Vi synes begge to at grønnsakskostymer er noe tull, og at piratkostyme er kult. Han skjønner nok ikke at læreren ikke vil være helt fornøyd med valget, mens mammaen hans gliser fornøyd inni seg over muligheten til å være litt trassig.

Etter en ny samtale med min komplementerende halvdel har vi kommet frem til følgende løsning, for å spille bittelitt på lag med skolens, i mine øyne, fullstendig dustete temavalg; Storebror skal få kle seg ut som pirat-kokk! Da får han ha piratkostyme, og i tillegg får vi lure på ham et forkle tilsmusset med litt matflekker. Pirater spiste jo de også, og noen laget maten ombord på skuta. Det får være «mat fra hele verden» godt nok for denne gang.

Fransk (u)eleganse

Posted on February 9, 2015 by tessengebermond

Norske kvinner er vel ikke akkurat internasjonalt kjent for sin elegante stil. Om de er kjent for noe, må det være for den sporty og mer praktiske stilen. Ikke nødvendigvis veldig elegant, men så kler norske kvinner seg mer etter klimatiske forhold, enn de kler seg for å se “smashing” ut til enhver tid.

Franske kvinner er, som du sikkert vet, kjent for sin eleganse. Høye hæler, diskret smike og stilige antrekk. Dette stemmer også, for mange i alle fall. Jeg ser dem (nesten) hele tiden, og kan kjenne et stikk av misunnelse over at de kan virke så uanstrengte i sin eleganse, der de strener avgårde på de høye hælene i et selvsikkert og feminint ganglang.

Stilsikker og elegant, men ikke noe for en kald vinterdag… Foto:Team Peter Stigter

Men, for det er nesten alltd et men. Eller i alle fall “ingen regel uten unntak”. Like mye som franske kvinner kan oppvise en misunnelsesverdig eleganse, er det dem som er så uelegante at jeg lurer på om de har speil hjemme. Det handler ikke om kjedelig påkledning, neida, de er rett og slett så uelegante som du kan få dem. Skulle tro de har røsket de klærne som lå øverst i bunken ut av skapet, og kledd på seg uten tanke for om klærne passer dem, eller passer sammen for den sakens skyld. Uflidd hår, trøtte tryner og subbete ganglag hører med til denne stilen. Om det fortjener benevnelsen stil.

Faktisk så vil jeg påstå at selv om det kan være lengre mellom de virkelig elegante kvinnene du ser i norske gater, så er det få norske kvinner som er så til de grader uelegante som endel av de franske. Kanskje har det noe å gjøre med at selv om norske kvinner ofte går for en praktisk og litt sporty stil i hverdagen, så ser de i alle fall freshe og kvikke ut. Og spør du meg er det bedre å se folk som vet å holde seg varme på en hufsete vinterterdag, enn det er å se kvinner i stilletthæler, uten strømper(!) og trenchcoat, som ser ut som de holder på å fryse ihjel.

Heller varm og sporty, enn stilsikker og forfrossen…

Så neste gang du føler deg uelegant der du trasker i vei godt innpakket i parkas eller allværsjakke og varme støvler, kan du tenke at det er tross alt bedre å være varm i en sporty stil, enn blå av kulde med forfrosne tær “the parisian way”. Og jeg kan love deg at du uansett ser 100 ganger bedre ut allikevel, enn de uelegante franske kvinnene, som hverken har stil eller varme.

PS! Dette kommer aldri til å bli noen moteblogg av noen sort. Men klær og påkledning er en viktig del av fransk kultur, så fra tid til annen blir det nødvendigvis et innlegg om akkurat det.

På autopilot

Posted on February 5, 2015 by tessengebermond

Carpe diem, eller grip dagen om du vil, var det store “moteslagordet” en stund, og er det vel i og for seg enda. Jeg prøver stadig vekk å minne meg selv på akkurat det, å gripe øyeblikket, være tilstede her og nå. Bruke dagen og de muligheter den gir. Likevel må jeg medgi at jeg ofte ser tilbake på dagen når den er over, og må innrømme at det nok var mer autopilot enn mental tilstedeværelse som preget den.

Det høres liksom så enkelt ut: Grip dagen! Ja, jeg vil jo så gjerne! Vær tilstede i øyeblikket! JA, jeg vil det også! Så hvorfor er det så forbanna vanskelig å gripe dette øyeblikket?? Hvorfor er det alltid noe som distraherer? Noe som sporer meg av?

Noen ganger blir jeg litt oppgitt over min eldste sønn (han er 4 år) for han synes å være helt i sin egen verden når jeg snakker til ham. Det er alltid noe som opptar ham; en liten ting han bare må gjøre før han kan ta på seg skoene, eller komme og spise. Jeg må gjenta beskjeden både en og flere ganger. Tenker at om han bare kunne være litt mer tilstede i denne verden.

Liten gutt utforsker verden og fortaper seg i øyeblikket.

Men det er jo akkurat det han er! Han er tilstede i sin egen verden. Der tiden ikke er viktig. Der det er øyeblikket som gjelder. På vei hjem fra skolen må han se etter den søte lille hunden som bor i huset i bakken. Han må se om det er vann i rennesteinen, se om det er fugler i fuglehuset i akkurat den hagen. Han er opptatt av de små tingene som gir han glede på veien. Så står jeg der og maser om at han må komme, for jeg synes det er så kjedelig å traske opp den samme bakken hver eneste dag…

Hvem burde lære av hvem her? Jeg burde absolutt lære av min sønn at det spiller ingen rolle om vi bruker 5 minutter mer på veien hjem. Jeg burde se etter den søte hunden med samme entusiasme, stryke den myke snuta som stikkes ut mellom sprinklene i porten. Fryde meg over vannet som renner i rennesteinen og fuglene som flyr. Og ikke minst fryde meg over min sønns entusiasme og nysgjerringhet over alt som finnes her i verden!

Jeg kan, i gode øyeblikk, bare sitte på stranden og høre bølgene skylle mot land. Finne et øyeblikks ro og fred, tømme hodet. Men sannheten er at det er ikke skjer så ofte. Som regel er tankene et annet sted; hva skal vi ha til middag? Hva må jeg huske å handle? Hvordan skal jeg best vinkle den ideen til en artikkel jeg har i hodet? For ikke å snakke om alle “skulle, burde ha gjort” som alltid svirrer rundt i hodet.

Istedet for å være tilstede i øyeblikket lar jeg det fare fordi jeg allerede er på vei til neste punkt på agendaen. Jeg glemmer at alle disse små øyeblikkene som kommer og går, det er faktisk det som er selve livet. Det er de jeg så gjerne ønsker å gripe, og likevel er det de jeg så altfor ofte bare lar fare forbi.

Jeg ble minnet på alt dette i et blogginnlegg jeg leste for noen dager siden. Etterpå har tankene rundt dette kvernet og gått i hodet mitt, og jeg har måttet erkjenne at tross all ønsketenkning, så er jeg ofte ikke mentalt tilstede i øyeblikket. Og når jeg ikke er tilstede i øyeblikket, da er det lett å føle seg tom.

Av den grunn har jeg kommet til den erkjennelsen at det er på tide å ta noen grep i egen hverdag, og faktisk gjøre som mine barn; glemme tiden og være tilstede i øyeblikket.

Grip dagen mamma!

Ha en riktig fin dag – grip den! 🙂

Tilbake til hverdagen

Posted on January 12, 2015 by tessengebermond

Terrorangrepet i Paris 7. januar får konsekvenser i dagliglivet også for den helt vanlige franskmann. Beredskapsnivået er nå på topp, og ikke bare betyr det mer synlig politi i gatene. Det betyr også alarmberedskap ved alle landets skoler. Et oppslag på skolen, også gjengitt i meldingsboka elevene har med seg hjem hver fredag, forteller at det nå er tillatt å ransake veskene til alle besøkende ved skolen. Normalt er skoleportene låst i skoletiden, og det er bare inn- og utslipp 5-10 minutter ved skolestart om morgenen, og om ettermiddagen når skolen er slutt. Foreldre blir innstendig bedt om å overholde disse tidene i disse dager.

Det er kanskje å regne som bagateller. Jeg mener ikke å klage. Det er nytt for meg med en slik skjerpet sikkerhet, det er alt. Midt oppe i det hele er jeg selvfølgelig glad for at mine barns sikkerhet ivaretas på best mulig måte.

Hva jeg finner skremmende er at noen kanskje ønsker å angripe skoler. Skoler der tusenvis av helt uskyldige barn tilbringer dagen med å lære og leke. Det er et tankekors for meg, her jeg bor midt i hjertet av et fritt og demokratisk Europa.

The Phoenix

…on politics, feminism, books and life…

Tag Archives: hverdagsliv