Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂

Advertisements

Fra “feel good” til “feel bad”

Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»

HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.

Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)

Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.

Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.

Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.

Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!

Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂

Noe å gruble over

Jeg har akkurat lest ferdig Marta Breens bok “Hele Norge baker ikke”, og nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker. Det er noe med det hun skriver om den neste generasjonen at de er så snille og pliktoppfyllende. At vår generasjon er mer konservative enn våre foreldre. At vi muligens er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken. At ingen lenger vil kalle seg feminist fordi da blir man straks skjellt ut i enhver diskusjon.

Jeg sitter og tenker over hvordan jeg trodde livet skulle bli etter endt studietid, og hvordan det faktisk ble. Lurer på om jeg har forrådt mine medsøstre ved å være hjemme så lenge. Ikke at det var sånn jeg ønsket å ha det, men at det var sånn det ble siden jeg flyttet til et annet land og ikke kan påstå overfor en arbeidsgiver at jeg behersker språket både muntlig og skriftlig.

Jeg tenker på hvordan forholdene er i Norge kontra hvordan forholdene er i Frankrike. At Norge har kommet lenger, men enda ikke er i mål. At Frankrike enda har en lang vei å gå.

Jeg ble minnet på hvordan mange diskusjoner om likestilling ofte dreier over på «naturlige forskjeller» mellom kjønnene. Hvordan likestillingsspørsmålet hele veien har dreid seg om kvinners stilling, kvinners rettigheter, kvinners muligheter. At det nå også må handle om menns rettigheter for eksempel i forhold til omsorgen for barn både når det gjelder permisjon og barnefordeling.

Breen tar også for seg skjønnhetstyrraniet og kroppspresset, individualisme vs kollektivet. Igjen blir jeg sittende å gruble. Bruker jeg sminke først og fremst fordi jeg selv har lyst eller fordi jeg hele tiden blir utsatt for skjønnhetsindustriens salgsknep? Liker jeg å gå med høyhælte sko fordi jeg synes det er fint, eller er det fordi jeg er fanget i en forestilling om at kvinner tar seg best ut i høye hæler?

Det synes kanskje som små spørsmål, men for meg er det biter av et større hele. Så mange forestillinger jeg tar for gitt, selv om jeg ser på meg selv som en oppegående og frigjort kvinne.

Da jeg var yngre var jeg nok mer kjent for å være rødstrømpe enn det jeg har gitt uttrykk for å være de siste årene. Men etter å ha lest denne boka merker jeg at det er mange av spørsmålene og tankene Breen tar for seg som har ligget og kvernet der et sted i bakhodet hele tiden.

Jeg har i alle fall tenkt til å slippe de tankene frem igjen, for en ting er sikkert, kampen for like rettigheter og likeverd mellom kjønnene er ikke over.

 

#GirlsAtDhabas

Kvinner i Pakistan har bestemt seg for å innta offentlige plasser dominert av menn. Det roper jeg et høyt hurra for!

Det synes kanskje som en bagatell for oss her i Vesten, men faktum er at kvinners bevegelsesfrihet i land som Pakistan og India er svært begrenset, og frekvensen av seksuell trakassering er skremmende høy.

Kvinner i Vesten opplever også seksuell trakassering, og vi må stadig gjøre risikovurderinger når vi beveger oss alene ute nattestid. Vi har allikevel bevegelsesfrihet i det offentlige rom, vi bedriver hvilken sport som helst og vi kan i prinsippet bli hva vi vil med tanke på utdanning og profesjon.

Dette er rettigheter mange kvinner i andre land kan se langt etter foreløpig. Selv i et land som India, som skryter av å være verdens største demokrati, lever mange kvinner under særdeles dårlige kår, og de er ansett som mindre verdt enn menn.

Pakistan ligger enda lenger etter, og Afghanistan enda lenger bak. Jenter avspises med lite eller ingen utdannelse, og de kan slett ikke bli hva de vil. Det er heller ingen selvfølge at de kan fortsette å jobbe etter at de er gift, selv om de har høyere utdannelse.

Jeg har selv truffet indiske jenter som planla universitetsutdannelse, men som helt åpent og ærlig fortalte at hvorvidt de får brukt denne utdannelsen etter at de er gift kommer helt an på ektemannen og hans familie. For det er ikke jenta selv, men svigerfamilien som avgjør dette. Det hjelper ikke å selv komme fra en progressiv familie, om man gifter seg inn i en familie med mer konservative holdninger hva gjelder kvinners plass i samfunnet og familien*.

Jeg er en stor tilhenger av utdanning for alle, både jenter og gutter. Samtidig tror jeg det er viktig, i alle kulturer, å innprente det faktum at kvinner og menn har lik verdi som mennesker.

Vi kaller oss likestilte i Vesten, men faktum er at vi er ikke helt i mål enda. Ja, det er mye bedre enn det var, men støtt og stadig kommer man over skremmende holdninger selv blant vestlige menn om at kvinner som voldtas kan takke seg selv fordi hun var kledd sånn og sånn, eller hadde en flørtende fremferd, eller gikk alene hjem. Det vitner om et kvinnesyn som hører til på skraphaugen.

Vi rister på hodet når vi hører slike argumenter fra indiske dommere, men de samme holdningene finnes blant våre egne dommere også. De er kanskje litt pyntet på, litt mindre direkte, og får ikke så mye pressedekning. Men de er der.

Tilbake til de pakistanske kvinnenes initiativ om å gi kvinner en plass i et offentlig rom som er dominert av menn. De er modige, for dette er noe som vil provosere mange. De setter seg selv i en utsatt posisjon, og de risikerers sitt eget navn og gode rykte. For sånn er det i Pakistan, India, Afghanistan, og andre land med.

I disse kulturene er det lett å pådra seg et “dårlig rykte” som forringer ens muligheter her i livet, og det går også utover familiens navn og rykte. Jeg håper disse kvinnenes familier støtter helhjertet opp om det de gjør, at de sender signaler til omverdenen om at kvinner er selvstendige individer med rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At det er en selvfølge at det er sånn det skal være. At de er stolte over hva deres døtre og søstre gjør, ikke bare for seg selv, men for sine medsøstre og etterfølgere.

Å endre et samfunns holdninger til det ene eller det andre er ikke gjort over natten. Men jeg håper at det disse kvinnene gjør er med på å skape et skifte i riktig retning.

*I 2002 gjorde jeg feltarbeid til min hovedfagsoppgave i antropologi i Bangalore i India. I den forbindelse snakket jeg med over 60 kvinner i alderen 16 til 60 år. Det er liten grunn til å tro at forholdene har forandret seg vesentlig for majoriteten av kvinner siden den gang.