International Day for the Elimination of Violence against Women

It makes me both sad and angry that this day is even necessary, but it makes it clear that no matter how far we think we have come in the struggle for gender equality, we still have a long way to go!

Violence against women persist to be a problem all over the globe. Women are killed on a daily basis in every corner of the world, many of them by their partners. Many more are abused and raped, married off even before they reach puberty, or sex-trafficed. Even more are harassed on the streets, at work, in schools, and when going out for a drink.

We take all sorts of precautions, and still we hardly ever feel safe. I am so sick and tired of it!

It’s not all men, we all know that. But every good man that doesn’t put a stop to his friend’s sexist comments, misogynistic talk and behaviour, becomes part of the problem. Good men’s silence can be interpreted as accepting what is being said and done.

Violence against women will never stop as long as the good men are turning a blind eye. Be the one who says out loud «I don’t tolerate this kind of bullshit or behaviour», instead of looking embarrassed or laughing with the rest not to dampen the «good mood». We know that you are out there, and we need you on our side! Each time you stay silent, that misogynistic friend gets a bit bolder. And one day he crosses the line completely, and ruins a woman’s life forever.

Don’t stay silent, you can mean the difference between life and death of a woman.

Equality has yet to arrive…

Despite what many people think, we are far from gender equality. Neither in the professional domain, or in the domestic. Women are still paid less than men. Sectors predominantly female, are less valued, and thus less paid, than male dominated sectors. Even after the Covid-pandemic, when the whole world was cheering for the nurses, little has happened to their working conditions and their pay check. Likewise when we speak about school/education. All politicians are very concerned about the level of their country’s students in international tests like the PISA, wanting to be the best, but when discussing the pay and working conditions of the teachers, it’s hard to find the money.

Our children’s education is what is going to get them jobs and income in the future, so why is it so hard to give a decent pay to the people whose responsibility it is to provide this education? Is it because it is predominantly women working in the (public) schools up to a certain level?

But it’s not just in public sector that there’s a gap between the genders in pay. It happens all over, also in the private sector and in the movie business to add a couple of examples. So no, equality at the workplace has not arrived.

The same is true when it comes to domestic life. Women still take on much more of the domestic chores and logistics, than the men, even when both parties are working full time.

As I mentioned in one of my previous posts, girls are still raised different than boys, in the respect of taking care of a household. And the women are punished much harder than men if things are not “up to standard” at home, being it cleanliness, homemade food, following up on birthdays and other anniversaries (both family and friends, and children’s friends).

Women are expected to drop whatever they are doing for the needs of anyone else. Children need attention? Mum is coming. Children need help with homework? One moment, darling, I’ll come help you. Child sick and home from school? Mum is usually the ones who stays home from work. Elderly family members need assistance? Be there as fast as I can.

This constant disruption of own activities, and work, is something women just accept. Like there is no alternative. And this constant rupture also influences women’s careers and pay check in the long run. Or, if they are really focused on juggling both family and career, they are often sacrificing almost everything else, like taking care of their own health, going out with friends, or just read a book on the sofa (a book that has nothing to do with work or childcare, but simply for entertainment).

Most mums I know are up and about, taking care of their family’s needs no matter their own condition. We pop an Advil, and get on with business as usual, because we are expected to do so.

Alright, the occasional Scandinavian reader might protest a bit. But don’t you forget that you’re in the lead. Here in France, things are rather different. Even if we have free childcare from 3 years (pre-school, not kindergarten), the children don’t go to school on Wednesdays. Or they finish at 12am that day. Meaning that parents have to organise one way or another; leisure clubs, grandparents or one parent stay at home every Wednesday. And guess who that usually is? It’s mum, of course.

Who is usually running to pick up their kids from after-school activities before it closes at 6.30 pm? Mum. Meaning that she has to adjust her work to fit the logistics of the family. Usually under the pretext that the husband is earning more, so again, no equality.

In other words: Women work for less pay in the workplace, they take more of the burden at home, and they run like Forrest Gump every day to be in the right place at the right time, and at the end of the day, they are punished economically for doing less professional work than the men, and so they have less pension. If all the “invisible” chores done by women every day were to count as workhours during a week, our pension would look very different.

If parents start to educate their children at home in the same manner, regardless of gender, I hope for a better future for both women and men. Because men are absolutely capable of doing the same tasks at home as the women they live with. Just like a woman can be an astronaut, a man can be a caretaker. A woman can use a screwdriver and an electric drill, just as a man can mop a floor and change diapers. If we raise our children to be independent in more ways than the economic sense, and encourage them to use a wider range of their capabilities, including their caretaking cababilities, equality between genders will arrive at a much faster pace.

Let us get rid of the stereotypes that says that a man should be the main breadwinner of the household, and the woman the primary caretaker, and instead create a better symbiosis between the genders.

I will write about that symbiosis in the near future. In the meantime, I hope you enjoyed reading, whether you agree or not. It’s possible to leave a comment on the subject J

Some relations are more difficult than others…

I have read many places that therapists often advice people to avoid toxic relations. An advice I have no problem understanding, and wanting to live by. The challenge is just that sometimes we are forced to keep those relations in one way or another, because it’s people within our closest circle.

After conversations with several friends, over time, I have realized that one relation many of us feel difficult, is the one with our mother-in-law. And a recent question from one of my friends, “why do you think it’s so difficult?” inspired me to write this little piece.

First of all, I have no definite answer to the question. Second, many people have excellent relations with their in-laws. But for those of us who experience some kind of troubled relation, it seems that there are some things in common.

One thought that has crossed my mind, is that mothers-in-law are jealous of their son’s spouse. It’s not a far out thought, because she has loved her son since he was born, and all of a sudden there’s another woman claiming his attention and love. Which sparks another question; will she ever find the woman he choose good enough for her son? Or will she actively look for faults? Although she will probably do this “in secret”.

One common thing my friends and I have experienced, is the mother-in-law who interferes in our way of raising our children, or who comes around and straight away start to do things around our house. It’s nothing more irritating than this kind of silent way of criticism. Because unless we asked them to come over to give us a hand with the housekeeping, we do take it as criticism when the first thing they do are starting to pick up toys from the floor, or arranging all the kids books neatly in the shelves, or ask if they should take the dirty laundry with them. Perhaps they think they do us a favour, perhaps they do not intent to provoke us, but a tired mum with toddlers might perceive this behaviour in a hostile manner.

Which brings me to yet another thought. I have had to face on quite a few occasions comments like “you look tired”, or “you look irritated”, or “are you not well” when my kids were still at the age when they woke up at night, or when I had a rough time managing two-under-two alone, while my husband was away at work. I can assure you that comments like that is the last thing you need when you feel totally exhausted, but still tried to fresh up a bit to look kind of representable, and took your children to see their grand-mother. First time I let it pass, second time I bit my tongue, third time it really started to piss me off, and if I do remember correctly, I think I finally asked her to stop her comments. I guess she didn’t take it too well, because younger people should not answer back to the elder. Because mothers-in-law often put themselves in a superior position, even if we no longer share household or have to answer to her on a daily basis.

I also think that mothers-in-law keep a close eye to how we treat their sons. If we live up to the standard she sets. A standard I guess few of us are able to meet.

In case of conflict between a son and a mother, I also think that the wife will often be accused of turning son against mother. Perhaps not in direct words, but never forget that daughters-in-law are women too, and our intuition is no worse than that of the mothers-in-law. We quickly sense that something’s going on. No words need to be said, we see the look, feel the cold, sense the tone.

Of course the nature of the relation is also depending on the personalities involved. It’s why this is not something that affects every mother/daughter-in-law relation, or it affects it in different degrees. But at worst, it can be really tricky.

Perhaps things are about to change, as new generations have different experiences than old ones with balancing work and family. The next generations of mothers-in-law (like my friends and myself) have more than a formal higher education, we have also lived a life of our own before settling down, unlike our own mothers and mothers-in-law, whom for the most part left their parents’ house to go live with their husbands. And most likely not very far from both their own family and their in-laws. But living in close proximity or not, in our western society, the core family is the valued standard. We no longer depend on the extended family as we did before. We prefer most of the time to manage on our own, we have our own ideas about how to raise our children, and how to manage our daily lives. We read books and articles on child development and education (perhaps too many?), and we openly disagrees with the older generation about child raising. And not the least, even when we try to avoid conflicts, we don’t accept whatever comes from the other end. Modern women set their boundaries, which is not always well perceived. We don’t hang around simply to please everybody else, we have learned to say “no”, and for some this is a bitter pill to swallow, simply because what they deem best, or what they want, is not always what we want.

This might also have to do with how previous generations interacted, with the eldest having more authority. Now that they have reached the top of the hierarchy, they think it’s their prerogative to decide for everybody in the family. And I think that with the elevated level of education for both men and women, this is posing a problem, as we want to do it our way. We are no longer asking “how high” when asked to jump, we rather ask “why?”  

I have to end this by saying that I’m the mother of two boys, and one day in the future I might be the mother-in-law. I’m pretty sure I’m not going to be a perfect mother-in-law, but I do sincerely hope that I will have the sense to ask before just assuming what my sons and their partners need, and not go about doing what I think they need or want. My aim is to treat them as equals, not inferior, non-experienced people. If they ask for advice, I will give advice, otherwise I shall do my best to keep my mouth shut. Being who I am, I know that can prove difficult at times, but as I said, I’m no more perfect than anyone else… I still hope I can have a good relation with my sons and their partners, based on openness and mutual respect.

Den internasjonale kvinnedagen 2022

Dagen er her, den internasjonale kvinnedagen 2022. Noe fremgang har det vært det siste året, abort er legalisert i Colombia, Mexico og San Marino. Samtykkelov, som definerer sex uten samtykke som voldtekt, er innført i en rekke europesike land, blant dem Danmark, Sverige og Island. Andre land vurderer også oppdatering på utdaterte lover som gjelder voldtekt. Disse landene er Finland, Nederland, Spania og Sveits. I 2021 bestemte omsider norske politikere seg for at Norge også skal få en samtykkelov. For et land som hevder å være best i klassen på likestilling, var det på høy tid!

Dessverre er det sånn at selv om det har vært fremgang på enkelte områder, så har det gått i revers på andre. Etter to år med pandemi har andelen jenter under utdannelse gått kraftig ned. Vold i hjemmet har økt, noe som først og fremst rammer kvinner og barn.

Tilgangen til helsetjenerster for kvinner, spesielt angående reproduktiv helse og abort har mange steder fallt helt bort, og er blitt sterkt redusert andre steder.

Etter Talibans overtakelse av Afghanistan, har jenter over 12 år mistet retten til å gå på skole, kvinner har mistet retten til å arbeide, og kvinner får ikke reise med offentlig trasport uten å være i følge med en mann. Tjue års kamp for kvinners rettigheter i Afghanistan, alt som var oppnådd, ble blåst bort over natten da Vesten lot Taliban få komme tilbake til makten.

I Etiopia brukes seksualisert vold, spesielt mot kvinner, som et våpen i krigen. Både etiopiske og eritreiske soldater er skyldige i voldtekter og andre seksuelle forbrytelser mot kvinner i landet.

I USA har abortmotstanderne vunnet stadig mer terreng, og ingen har kunnet unngå å få med seg at staten Texas har innført tilnærmet totalforbud mot abort. I juni 2020 kommer abortspørsmålet opp for høyesterett i USA, og tilgangen til trygg og lovlig abort står dermed i fare i hele USA.

Krigen i Ukraina viser oss nok en gang hva en humanitær katastrofe innebærer for kvinner og barn. Denne krigen føyer seg inn i den sørgelig rekken av land hvor befolkningen allerede lider, som I Jemen, Afghanistan, Etiopia, Myanmar, Syria…

Kvinnekampen handler om så mye mer enn likelønn og fordeling av foreldrepermisjon. Disse sakene er også viktige! Men det faktum at vi i Norge og Europa har gjort store fremskritt på disse områdene, betyr ikke at kampen er over. Fremdeles er det millioner av kvinner og jenter der ute som har behov for at vi også fortsetter å holde fokus på saker som lik rett til utdanning og arbeid, at vi fortsetter å jobbe mot barneeksteskap og omskjæring, bedre rettsvern for voldtektsofre og kvinner på flukt, for sikker tilgang til trygg og lovlig abort, sikker og trygg tilgang til prevensjon, og tilgang til forsvarlige helsetjenester, for å nevne noe.

La oss jobbe mot en bedre verden, for absolutt alle, ikke bare i dag 8. mars, men hver dag hele året!

Kilder:

Rapport fra Amnesty Internasjonal i anledning kvinnedagen 8. mars 2022

https://samtykkelov.no/internasjonal-oversikt

Det viktigste først!

En liten oppsummering av en av ukens viktigste nyheter:

Amal Clooney, kona til kjekkasen George Clooney, har vært på tur til New York City. Der skred hun ut i en nydelig gul kjole, som viste den søte gravidmagen hennes. Velkledd som alltid, men litt bekymring spores over at hun hadde valgt høye hæler på skoene, for hun er jo som nevn gravid. Med tvillinger.

Hvem hun liknet på? Noen sier Jackie Kennedy. Ingen dårlig sammenlikning. Det er et kompliment hun bør ta til seg.

Hva hun gjorde i NYC? Jeg er ikke helt sikker. Tror hun snakket om noe i en eller annen forsamling. Mulig det hadde noe med is å gjøre. Og Irak. Kan det være at hun snakket om at det ville være fint å bedre forsyningen av is til de gravide i Irak, nå som de går mot varmere tider?

Men spiller det egentlig noen rolle hva hun snakket om? Det viktigste var jo kjolen og skoene. Og at hun så slående vakker ut, som vanlig.

Noen som fremdeles lurer på hvorfor mange kvinner kvier seg for å engasjere seg offentlig?

 

Image result for amal clooney pictures

Foto: Wikipedia

Engasjement er mer enn å rope høyt i det offentlige debatten

Kadra Yusuf skriver i en kronikk i Dagsavisen 4. mars om damer og demokrati. Hun lurer på hvorfor så mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, og hvorfor så mange unge kvinner unnviker nyheter. For det handler om vår deltakelse i demokratiet og meningsutvekslingen, eller snarere vår manglende deltakelse i følge Kadra.

Jeg tror ikke kvinner bare vil ha kos og hygge. Faktisk tror jeg mange kvinner er engasjert, bare ikke sånn Kadra ser for seg. Engasjement handler om noe mer enn å bare rope høyt i den offentlige debatten, det handler også om å påvirke i de rom man befinner seg til daglig.

Når det er sagt, så tror jeg flere ville delta i den offentlige debatten hvis det handlet mindre om «å være på krigsstien» og mer om å finne konstruktive løsninger. Det er nemlig ikke bare de som roper høyt i gata som har meninger, det har også kvinnene som baker boller en gang i blant.

Nyheter er mer enn krig og konflikter, skatt og budsjett. Selv er jeg nyhetsjunkie, og jeg leser mye nyheter om krig, katastrofer og konflikter både her og der. Men jeg er også opptatt av at ungene mine skal ha en trygg skolevei, at de skal ha et godt skoletilbud, at nærmiljøet vårt skal oppleves som et godt sted å vokse opp. Jeg har sterke meninger om likestilling, likelønn og permisjonsordninger. Ergo, «myke verdier» er også viktig for meg. Er det å være opptatt av disse tingene å kose seg?

Mitt inntrykk av den offentlige debatten er at det ofte handler om å forsøke å slå ihjel hverandres argumenter, fremfor å diskutere for å komme frem til bedre løsninger. Og skal du vinne en debatt må du ha en høyrøstet og hardtslående retorikk og enkle argumenter. Det er ikke mye rom for nyanser og normal stemmebruk, noe som kan virke både demotiverende og skremmende på mange.

Kadra har rett i at deltakelse og demokrati ikke kommer gratis. Men jeg vil også påstå at det ikke ligger for alle å kaste seg inn i offentlig debatter eller stå øverst på barrikadene. Vi skal ikke kimse av det engasjementet som foregår i det «stille», i form av diskusjoner og samtaler rundt omkring de tusen middags- og lunsjbord. Det er mulig å være med å påvirke sine omgivelser og medmennesker ved å stille spørsmål rundt deres meninger og oppfatninger i det daglige. Alle når ikke frem i avisenes debattseksjoner, selv om de prøver. Der er det nemlig kamp om plassen.

Kathrine Aspaas siterer lederen av Mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Dagsavisen 7. mars. Han sier at stadig fler vil ha kunnskap og nyanser, og de vil ha substans.

Selv er jeg ganske forsynt med svart-hvitt nyheter, og ikke minst overflatenyheter. Jeg savner at flere journalister spør om «hvorfor», istedet for bare å referere til «hvordan» ting er, uansett hva de skriver om. Jeg tror mer dyptpløyende journalistikk vil få enda flere engasjert, både kvinner og menn, unge og gamle.

Engasjement er viktig, og nødvendig for demokratiet. Derfor blir jeg trist når noen former for engasjement løftes frem som bedre enn andre. For det er bedre å være engasjert, om enn i det små, enn å ikke være engasjert i det hele tatt.

 

 

 

 

Feminisme, pupper og Emma W.

Det er hardt å være kvinne og feminist. For uansett hva du sier eller gjør, så kan det visst brukes mot deg. Av andre som kaller seg feminister…

Emma Watson har de siste årene stått på barrikadene for kvinners rettigheter, og hun er FN kvinnesaks goodwill ambassadør. Stort sett har omtalen av hennes arbeid vært positiv, men nylig forsøkte noen å gi henne et skudd for baugen fordi hun viser halve puppen i Vanity Fair.

Emma selv tilbakeviser kritikken blant annet ved å si at det handler om kvinners valgfrihet, og hun ser ikke hva puppene hennes har å gjøre med saken.

Jeg er forsåvidt enig med henne. Vi har kjempet, og kjemper fremdeles, en kamp for kvinners rett til å disponere over egen kropp. Om Emma viser halve puppen frivillig i et dameblad, hva er poenget med å hisse seg opp over det? Da er jeg mer betenkt over endel andre kjendiskvinner som stadig viser rumpa og puppene i den tro at de fremstår som troverdige feminister. For hva annet har de på sin såkalte feministiske agenda, enn å skape blest om seg selv som artist?

Så kan vi vende blikken den andre veien. For det er ikke bra å kle for mye på seg heller, om du ønsker å fremstå som en troverdig feminist. Har du på deg en hijab, så vær sikker på at du får pepper for det også. For hvordan kan du være en troverdig feminist hvis du dekker til håret ditt?

Igjen får jeg lyst til å sitere Emma W, som sier at feminisme ikke er en kjepp til å slå hverandre i hodet med. Det handler om å stå opp for kvinners rett til å gjøre som de selv vil.

Når det er sagt, så registrerer jeg med en smule tristhet, at når kvinner opptrer i media, så fokuseres det ofte mer på hva hun har på seg (eller hva hun ikke har på seg) enn det fokuseres på det hun faktisk har å si.

Jeg ser frem til den dagen vi klarer å konsentrere oss om substansen i budskapet, heller enn klærne som dekker kroppen til den som snakker.

Jeg registrerer også at menn aldri, eller i alle fall ytterst sjelden, har det problemet at journalister og andre er mer opptatt av snittet i dressen, antall skjorteknapper åpne eller fargen på slipset, enn det de sier.

Hvor interessant er det for kvinner i det lange løp å heve sin stemme i det offentlige rom, hvis alle tilbakemeldinger går på påkledning og ikke budskap? Eller er det sånn at det faktisk finnes en veldig snever kode for hvordan kvinner skal kle seg for å bli hørt og tatt seriøst? I så fall har vi ikke kommet særlig langt.

 

Beskjeden til verdens menn og kvinner er tydelig

Som mann kan du ture frem, presse deg på kvinner, «grab them by the pussy» og spille offer om noen beskylder deg for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. Dette er nemlig parolen til mannen som nå er på vei inn i Det Hvite Hus.

Kvinner, dere vil i uoverskuelig fremtid fortsatt være fritt villt, og dere vil fremdeles ha vanskeligheter med å bli trodd dersom dere anmelder noen for uønsket seksuell oppmerksomhet eller voldtekt. For som vi har sett de siste månedene, slikt håndteres fra anklagedes side med kontrabeskyldninger om å lyve og/eller drive en svertekampanje, som anklager selvfølgelig ikke fortjener.

(Det var ganske ironisk å se at en viss mann besvarte beskyldningene om seksuell trakassering med å trekke frem kvinner som hevdet seg seksuelt trakassert av en annen mann hvis kone førstnevnte mann ønsket å sverte.)

For beskjeden til menn er jo klar. Beskyldninger om seksuell trakassering og voldtekt er ikke noe plett på rullebladet, det viser bare at du er en mann med makt og potens.

(At en annen president kandidat for få år siden mistet nominasjonen sin nettopp pga anklager om seksuell trakassering er jo for lengst glemt. Jeg never ikke navn, for man offentliggjør jo aldri identiteten til anklagede!)

Kvinner har fått beskjed nok en gang, som om vi ikke visste det godt nok fra før, at våre kropper egentlig ikke tilhører oss selv, men hvem som helst som måtte ønske å tafse litt.

Vi har også blitt påminnet, om noe vi allerede er mer enn klar over, at vi sjelden blir trodd når vi anmelder en mann for seksuell trakassering eller voldtekt.

(Her kan vi jo også ta en titt på noen av de sakene som har vært oppe i norske rettssaler den siste tiden.)

For har vi sagt ja en gang, så må vi jo ville neste gang også. Særlig hvis vi har sittet i sofaen i bare truse og topp kvelden i forveien.

Med disse deprimerende tankene kvernende i hodet må jeg være mitt ansvar for forelder bevisst. Jeg har ingen døtre, men jeg har to sønner.

Jeg vet mange foreldre idag er bekymret for de holdningene og de potensielle farene deres døtre utsettes for, og det er vanskelig for dem å forklare for jentene sine hvordan i all verden en slik misgynost kan bli valgt til president i verdens mektigste land.

Vel, vi som har sønner burde ha et minst like stort forklaringsproblem!

Jeg kan nemlig ikke forsvare slik fremtreden og oppførsel. Jeg kan aldri få meg til å overse det hos mine egne sønner. Nå er de riktignok ikke så gamle enda at de har begynt «å løpe etter» jentene på ordentlig, men jeg har allerede begynt å snakke om det som gjelder personlige grenser og respekt for andres grenser.

Jeg må også snakke om at selv om noen kommer unna med slesk, krenkene og uakseptabel oppførsel, så er dette allikevel nettopp det; krenkende og uakseptabel oppførsel.

Som foreldre er vi ansvarlige for å oppdra ungene våre til å bli selvstendige individer som ser forskjellen på rett og galt, som skjønner at det finnes bare en betydning av ordet «nei».

Men vi skal også se med kritisk blikk på det rundt oss, alt fra leker, tegneserier, filmer, spill og tv-serier, for å se hva slags verdier og kvinnesyn som faktisk formidles der. For oss voksne er det kanskje bare fiksjon, men for unge mennesker på søken etter forbilder og normer for hvordan de skal oppføre seg ovenfor det motsatte kjønn, så ligger det uendelig med fallgruber her. Her er en ganske god oppsummering av nettopp det: 7 Reasons So Many Guys Don’t Understand Sexual Consent

Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å være en positiv motvekt til alt det kvinnefiendtlige vi har sett strømme til overflaten i det siste. Ikke bare fordi jeg er kvinne og jeg finner meg ikke i å bli sett på som et annenrangs menneske. Men også fordi jeg har to sønner som skal vokse opp og en dag rusle avsted på livets vei. Da ser jeg helst at de behandler alle de møter med respekt og kjærlighet – uansett kjønn.

Som kvinne blir det visst aldri riktig…

 

Det sies at kvinner idag, i alle fall kvinner i den vestlige verden, har alle muligheter. Vel, det er godt mulig, men uansett hvordan vi vrir og vrenger på det, så blir det kvinner gjør aldri helt riktig allikevel.

En kvinne som står på talerstolen og gestikulerer, som «hamrer» inn sitt budskap med sterke ord, vil etter all sannsynlighet stemples som aggressiv. En mannlig motpart som gjør det samme vil få betegnelsen handlekraftig og dynamisk.

En kvinne som spiller sine kort riktig, som klarer kunststykket å klatre til topps i sin bransje, vil fort beskyldes for å være slu, kald og beregnende. Hennes mannlige motstykke vil nok mest sannsynlig bare kalles for dyktig eller omtales som en med ambisjoner.

En kvinne som velger karriere vil ofte bli omtalt som en som setter seg selv foran familien. Underforstått, hun er sikkert en «dårlig» mor, som heller overlater barna sine til andre enn å ta seg av dem selv. Eller ganske enkelt, hun er egoistisk som tenker mer på egen karriere enn familien. Jeg tror aldri jeg har hørt noen beskylde en mann for det samme, selv om han knapt er å se ved middagsbordet fordi han jobber i tide og utide.

En kvinne som velger å være hjemme (i alle fall over en lengre periode enn normert permisjon) beskyldes av mange for å idealisere 50-tallets husmorideal. Feministene sloss for at kvinner skulle få innpass i arbeidslivet på lik linje med menn, og derfor er det regnet som «svik» når noen kvinner ønsker noe annet. En mann som velger hjemmetilværelsen vil nok av mange ses på som litt sær, kanskje til og med veik. Dette er i så fall det eneste punktet hvor jeg ser at en mann virkelig kan møte kritikk for sitt valg.

En kvinne som barberer legger og armhuler og bruker sminke er offer for skjønnhetstyranniet som pådyttes oss fra alle kanter.
En kvinne som ikke barberer legger og armhuler betegnes på den andre siden som «ekkel».
Menn kan stort sett gjøre som de vil. Skjegg eller ei, det handler mer om smak og mote enn om hva som er akseptabelt.

Dette er noen eksempler jeg kommer på i farten. Poenget er selvfølgelig at nær sagt uansett hva kvinner gjør, så står noen parat til å kritisere våre valg eller vår væremåte.

Selv i 2016 har vi ikke kommet lenger enn at de samme egenskapene og væremåtene hos kvinner og menn ofte gir minuspoeng til kvinnen og plusspoeng hos mannen (se de tre første punktene over).

Det forundrer meg faktisk at det fremdeles er sånn. Jeg ville trodd at i 2016 så hadde vi sluttet å være så opptatt av kjønn på denne måten.

Det som gjør meg mest opprørt, er at uansett hva kvinner velger, så blir det aldri «riktig». Vi er enten for mye eller for lite av noe uansett. Jeg lurer på om tiden en gang kommer, da vi bare kan få lov til å være mennesker vi også. Individer som innretter livene våre slik vi selv finner det best, uten å møte kritikk fra høyre og venstre til enhver tid.

 

Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.