En gang norsk, alltid norsk. Men med fransk bismak?

Posted on by
Reply

Jeg har lyst til å fortsette å snakke litt om integrering. I forrige blogginnlegg om dette, snakket jeg blant annet om at man som innvandrer i et nytt land ikke kan skrubbe av seg sin gamle identitet og kulturelle vaner og uvaner i dusjen ved ankomst.
Men ettersom tiden går, og man finner seg til rette i et nytt land, så plukker man også med seg nye vaner (og uvaner), som man så tar med seg f eks på ferie til gamlelandet. Eller som kommer godt til syne når man har besøk fra gamlelandet.

Når man er innvandrer, så ser man etterhvert sin egen kultur utenfra, og på en ny måte. Det skjer i prosessen med å ta til seg en ny kultur. Mye som var selvfølgelig praksis er ikke like selvfølgelig lenger. Man skjønner at det faktisk går an å gjøre ting på en annen måte, som kan være like bra som det man er vant til fra gamlelandet.
Samtidig så stiller jeg mange spørsmål ved fransk kultur om hvorfor det er akkurat sånn eller sånn. Jeg står, og vil vel egentlig alltid stå, litt utenfor, og bevisst eller ubevisst så sammenlikner jeg ofte hvordan ting gjøres i Norge og i Frankrike.

En stund forherliget jeg mye ved Frankrike, og fokuserte mye på ting jeg syntes var bedre her enn i Norge. Det er kanskje ikke så rart, fordi det meste med Frankrike var nytt og spennende i starten. Denne overdrevne positive omtalen fant nok spesielt sted i samspill med familie og venner i gamlelandet. Sammen med franskmenn ville jeg ofte trekke frem de beste sidene ved Norge. Skryte av de tingene jeg syntes var (er) bedre der enn her.

Jeg har ikke tenkt til eller lyst til, å gi slipp på enkelte tradisjoner jeg har med meg hjemmefra. Som måten vi feirer jul i min (norske) familie. Eller å se barnetoget om vi er i Norge 17. mai. Samtidig er det ikke naturlig for meg å gjøre et stort nummer ut av 17. mai når familien befinner seg i Frankrike denne dagen.
Barna mine vokser opp som franske. Men jeg kan gi dem litt av mitt land og mine tradisjoner, for at de bedre skal forstå meg og sin norske familie (kan godt inkludere mannen min her også).

Jo mer jeg integreres i Frankrike, jo mer fremmed risikerer jeg å føle meg i møte med Norge. Jeg må forholde meg til, og akseptere, den franske måten å organisere hverdagslivet på i mange sammenhenger. Og det er jo nettopp hverdagslivet og dets erfaringer som former oss i det lange løp.

En annen side ved integrering kanskje ikke alle tenker over, er at når vi utflyttere tar turen «hjemom», f eks til Norge, så er vi liksom ikke helt norske lenger. Vi er på en måte hverken fugl eller fisk. Vi blir aldri 100% franske, engelske, amerikanske, spanske eller hva som helst, samtidig som vi blir litt mindre norske i vår væremåte. Det er ikke alltid like enkelt for familie og venner å forstå akkurat denne siden ved vår integreringsprosess. De vil nok gjerne at vi skal være som før, men saken er at vi lever i en annen hverdag, og det påvirker oss både i tanke og handling.

Vi slenger ikke innom gamlelandet med nye vaner fordi vi har lyst til å vise hvor «kontinentale» vi er blitt. Vår handligsmåte gjenspeiler bare den hverdagen vi lever i til daglig, og den er ikke helt lik den norske hverdagen.
Dette tror jeg er en problemstilling de fleste innvandrere må forholde seg til. Integrering handler om å innordne seg i et nytt samfunn. Vi beholder vår gamle, nasjonale identitet, den ligger alltid der på lur, men jo lengre tid vi bor i vårt nye land, jo mer «ytre» forandring tror jeg vi opplever.

En stund kan dette oppleves som en indre konflikt, for det er liksom til stadighet noe som skurrer eller krasjer i forhold til hvordan man er vant til å gjøre ting, eller organisere hverdagen sin. Siden kan det bli en «ytre» konflikt, fordi det forventes at ved besøk i gamlelandet så legger man av seg alle nye vaner idet man setter beina på norsk jord.

En innvandrer opplever derfor ofte å havne i en skvis, fordi vårt nye land forventer at vi integrerer oss så fort som overhodet mulig, samtidig som folk «der hjemme» forventer at vi skal beholde vår særegenhet. Og det er faktisk umulig, med mindre vi skal leve fullstendig avsondret fra det samfunnet vi har flyttet til. Og det gir jo ingen mening. Å integreres vil si å være villig til å ta til seg noe nytt, og i den prosessen slipper man som regel noe gammelt. Gamle handlingsmønstre og tankemønstre erstattes av nye. På godt og vondt. Sånn er det å integreres. Og sånn havner vi i skvis mellom dette nye og det gamle.
Vi kan gjøre lite annet enn å be om forståelse fra begge sider.

Fra “feel good” til “feel bad”

Posted on by
2

Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»

HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.

Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)

Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.

Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare må ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.

Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.

Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!

Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂

Nytt år – nye muligheter!

Image

1

Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….

Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…

Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!

Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.

Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.

Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…

Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂

De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.

Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.

Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror. 

Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.

Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂

Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!

Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)

Du er ikke fransk…?

Posted on by
2

Jeg har lyst til å si noen ord om integrering idag, fordi jeg ble inspirert av en kronikk jeg leste i VG forrige dagen, og et tilsvar jeg leste i Dagbladet idag.

Hanne Skartveit (VG) skriver i kronikken sin «En god start kan være at nykommernes barn og barnebarn ser seg selv som nordmenn. Og at vi som har bodd her i mange generasjoner, gjør det samme.»
Jeg ser helt klart poenget hennes. Når man flytter til et nytt land, må man være villig til å ta til seg noe nytt, til og med se seg selv i et nytt lys. Samtidig er det for mye å forlange at man skal skifte identitet. Jeg tenker da først og fremst på den første generasjonen som kommer til et nytt land, for de bærer med seg kulturen sin i blodet, og de har allerede en nasjonal identitet som man faktisk ikke bare kan kvitte seg med over natten.

Jeg sier ikke dette uten å ha belegg for å si det. Jeg er jo selv innvandrer, og selv etter seks år i et nytt land, ser jeg fremdeles på meg selv som norsk. Ja, jeg har tatt til meg endel franske vaner, jeg begynner så smått å få taket på hvordan franskmenn tenker om ditt og datt, deres logikk om du vil. Jeg snakker språket bedre og bedre, jeg omgås franskmenn, og jeg forsøker å henge med i fransk politikk og samfunnsliv. I så måte tror jeg at jeg er ganske godt integrert. Men jeg ser ikke på meg selv som fransk, og jeg tviler vel egentlig på at jeg noengang vil betrakte meg selv som 100% fransk, om jeg så blir her resten av livet.

Det er nemlig sånn, at når man er født og oppvokst i en annen kultur, så er det endel ting som kommer inn med morsmelka. Den kulturelle bagasjen du har med deg kan du ikke skrubbe av i dusjen. Uansett hvor lenge du bor i et annet land så vil det alltid finnes rester av denne kulturen i deg, på godt og vondt.

Nøkkelen til god integrering ligger i at både de som kommer, og de som er i landet fra før, er seg bevisst akkurat dette. Den som kommer må selvfølgelig være villig til å delta i den nye samfunnet, lære seg språket, sette seg inn i nye måter å tenke på. Mens de som allerede bor i landet må forstå at ingen blir integrert over natten, og ikke uten hjelp fra de «innfødte». De som allerede bor i landet må også være åpne for at andre tenker annerledes om verden enn dem selv.

For at jeg skal kunne lære om og forstå hvordan Frankrike og franskmenn «fungerer», så må jeg ha sosialt samvær med dem. Det betyr igjen at jeg må være villig til å omgås franskmenn, men de må også akseptere meg som venn. Jeg må akseptere at de gjør ting annerledes enn jeg er vant med, og motsatt. Et nøkkelord her er selvfølgelig gjensidig respekt.

Når jeg møter folk og prater med dem, får jeg av og til spørsmål om hvor jeg er fra. Jeg synes ikke det er så rart. Ved første øyekast ser jeg nok ut som de fleste andre franskmenn, men en aksent avslører fort at jeg ikke er født her. Jeg synes det er helt greit at folk spør hvor jeg kommer fra. Det er helt greit å innrømme at jeg ikke er en innfødt, for da slipper jeg forhåpentligvis litt billigere unna med språklige blundere. Og etterhvert som samtalen skrider frem, lærer jeg mer om franskmenns væremåte og kultur, og de får et innblikk i den kulturen jeg kommer fra. Alt i alt så tror jeg vi begge tjener på det.

 

Noe å gruble over

Posted on by
Reply

Jeg har akkurat lest ferdig Marta Breens bok “Hele Norge baker ikke”, og nå sitter jeg her med hodet fullt av tanker. Det er noe med det hun skriver om den neste generasjonen at de er så snille og pliktoppfyllende. At vår generasjon er mer konservative enn våre foreldre. At vi muligens er i ferd med å selvrealisere oss tilbake til kjøkkenbenken. At ingen lenger vil kalle seg feminist fordi da blir man straks skjellt ut i enhver diskusjon.

Jeg sitter og tenker over hvordan jeg trodde livet skulle bli etter endt studietid, og hvordan det faktisk ble. Lurer på om jeg har forrådt mine medsøstre ved å være hjemme så lenge. Ikke at det var sånn jeg ønsket å ha det, men at det var sånn det ble siden jeg flyttet til et annet land og ikke kan påstå overfor en arbeidsgiver at jeg behersker språket både muntlig og skriftlig.

Jeg tenker på hvordan forholdene er i Norge kontra hvordan forholdene er i Frankrike. At Norge har kommet lenger, men enda ikke er i mål. At Frankrike enda har en lang vei å gå.

Jeg ble minnet på hvordan mange diskusjoner om likestilling ofte dreier over på «naturlige forskjeller» mellom kjønnene. Hvordan likestillingsspørsmålet hele veien har dreid seg om kvinners stilling, kvinners rettigheter, kvinners muligheter. At det nå også må handle om menns rettigheter for eksempel i forhold til omsorgen for barn både når det gjelder permisjon og barnefordeling.

Breen tar også for seg skjønnhetstyrraniet og kroppspresset, individualisme vs kollektivet. Igjen blir jeg sittende å gruble. Bruker jeg sminke først og fremst fordi jeg selv har lyst eller fordi jeg hele tiden blir utsatt for skjønnhetsindustriens salgsknep? Liker jeg å gå med høyhælte sko fordi jeg synes det er fint, eller er det fordi jeg er fanget i en forestilling om at kvinner tar seg best ut i høye hæler?

Det synes kanskje som små spørsmål, men for meg er det biter av et større hele. Så mange forestillinger jeg tar for gitt, selv om jeg ser på meg selv som en oppegående og frigjort kvinne.

Da jeg var yngre var jeg nok mer kjent for å være rødstrømpe enn det jeg har gitt uttrykk for å være de siste årene. Men etter å ha lest denne boka merker jeg at det er mange av spørsmålene og tankene Breen tar for seg som har ligget og kvernet der et sted i bakhodet hele tiden.

Jeg har i alle fall tenkt til å slippe de tankene frem igjen, for en ting er sikkert, kampen for like rettigheter og likeverd mellom kjønnene er ikke over.

 

#GirlsAtDhabas

Posted on by
Reply

Kvinner i Pakistan har bestemt seg for å innta offentlige plasser dominert av menn. Det roper jeg et høyt hurra for!

Det synes kanskje som en bagatell for oss her i Vesten, men faktum er at kvinners bevegelsesfrihet i land som Pakistan og India er svært begrenset, og frekvensen av seksuell trakassering er skremmende høy.

Kvinner i Vesten opplever også seksuell trakassering, og vi må stadig gjøre risikovurderinger når vi beveger oss alene ute nattestid. Vi har allikevel bevegelsesfrihet i det offentlige rom, vi bedriver hvilken sport som helst og vi kan i prinsippet bli hva vi vil med tanke på utdanning og profesjon.

Dette er rettigheter mange kvinner i andre land kan se langt etter foreløpig. Selv i et land som India, som skryter av å være verdens største demokrati, lever mange kvinner under særdeles dårlige kår, og de er ansett som mindre verdt enn menn.

Pakistan ligger enda lenger etter, og Afghanistan enda lenger bak. Jenter avspises med lite eller ingen utdannelse, og de kan slett ikke bli hva de vil. Det er heller ingen selvfølge at de kan fortsette å jobbe etter at de er gift, selv om de har høyere utdannelse.

Jeg har selv truffet indiske jenter som planla universitetsutdannelse, men som helt åpent og ærlig fortalte at hvorvidt de får brukt denne utdannelsen etter at de er gift kommer helt an på ektemannen og hans familie. For det er ikke jenta selv, men svigerfamilien som avgjør dette. Det hjelper ikke å selv komme fra en progressiv familie, om man gifter seg inn i en familie med mer konservative holdninger hva gjelder kvinners plass i samfunnet og familien*.

Jeg er en stor tilhenger av utdanning for alle, både jenter og gutter. Samtidig tror jeg det er viktig, i alle kulturer, å innprente det faktum at kvinner og menn har lik verdi som mennesker.

Vi kaller oss likestilte i Vesten, men faktum er at vi er ikke helt i mål enda. Ja, det er mye bedre enn det var, men støtt og stadig kommer man over skremmende holdninger selv blant vestlige menn om at kvinner som voldtas kan takke seg selv fordi hun var kledd sånn og sånn, eller hadde en flørtende fremferd, eller gikk alene hjem. Det vitner om et kvinnesyn som hører til på skraphaugen.

Vi rister på hodet når vi hører slike argumenter fra indiske dommere, men de samme holdningene finnes blant våre egne dommere også. De er kanskje litt pyntet på, litt mindre direkte, og får ikke så mye pressedekning. Men de er der.

Tilbake til de pakistanske kvinnenes initiativ om å gi kvinner en plass i et offentlig rom som er dominert av menn. De er modige, for dette er noe som vil provosere mange. De setter seg selv i en utsatt posisjon, og de risikerers sitt eget navn og gode rykte. For sånn er det i Pakistan, India, Afghanistan, og andre land med.

I disse kulturene er det lett å pådra seg et “dårlig rykte” som forringer ens muligheter her i livet, og det går også utover familiens navn og rykte. Jeg håper disse kvinnenes familier støtter helhjertet opp om det de gjør, at de sender signaler til omverdenen om at kvinner er selvstendige individer med rett til å bestemme over eget liv og egen kropp. At det er en selvfølge at det er sånn det skal være. At de er stolte over hva deres døtre og søstre gjør, ikke bare for seg selv, men for sine medsøstre og etterfølgere.

Å endre et samfunns holdninger til det ene eller det andre er ikke gjort over natten. Men jeg håper at det disse kvinnene gjør er med på å skape et skifte i riktig retning.

*I 2002 gjorde jeg feltarbeid til min hovedfagsoppgave i antropologi i Bangalore i India. I den forbindelse snakket jeg med over 60 kvinner i alderen 16 til 60 år. Det er liten grunn til å tro at forholdene har forandret seg vesentlig for majoriteten av kvinner siden den gang.

I tiden som følger…

Posted on by
Reply

Tre dagers landesorg er over, men den franske presidenten har erklært at vi kan vente oss unntakstilstand i ytterligere tre måneder.

Imorgen skal han legge frem forslag til grunnlovstillegg som er en direkte konsekvens av fredagens terrorangrep i Paris. Det innebærer blant annet retten til utvidet overvåkning og muligheten til å frata borgere med dobbel nasjonalitet deres franske statsborgerskap.

Ellers går livet sånn omtrent som normalt for den gjengse befolkningen, selv om vi merker at ting ikke er helt som vanlig. Mer synlig politi, krav om legitimering om du vil sende en pakke som veier mer enn 250 gram, skjerpet sikkerhet ved skolen er noe av det vi nå forholder oss til.

Barna synes kanskje det er morsomt at levering og henting på skolen foregår med litt andre rutiner enn normalt, mens vi voksne tenker helt andre tanker. Og helt ærlig så vet jeg ikke om denne typen sikkerhetstiltak har så mye for seg. Ungene er jo fremdeles på skolen hele dagen, og vi må jo levere og hente. Dessuten tror jeg ikke en barneskole er det primære målet for terrorister. Jeg håper i alle fall ikke det.

Vel, uansett er det ikke annet å gjøre enn og la livet gå videre, og håpe planer om fremtidige attentat vil bli avslørt og stoppet, både her og i andre byer.

Er jeg mer verdt enn andre?

Posted on by
Reply

Det er skremmende når terrorister slår til i landet der jeg bor. Jeg er forderdet, men ikke sjokkert. Jeg er trist og jeg er sint. Naturlig nok.

Men jeg er snart enda mer opprørt over det faktum at når det smeller i våre egne nærområder, dvs i hjertet av Europa, så går folk av hengslene for å vise sin støtte. Både vanlige folk og statsledere verden over.

Som så mange andre stiller jeg spørsmålet om hvor all denne støtten og solidariteten er når det smeller andre steder i verden. Som i Beirut, Kabul, Peshawar, Baghdad, Abuja, for å nevne noen.

Jeg holder fast ved at jeg synes terror mot uskyldige mennesker er en feig og uakseptabel handling. Uansett hvor i verden angrepene finner sted, uansett hvem som står bak.

Hvert eneste menneskeliv tatt av terrorister er en tragedie, uansett hvor i verden de bor.

Kropp er kropp

Posted on by
Reply

Fifi von Tassel kastet klærne på tv sist fredag, og noen satte visst tacoen i halsen under dansen. Hvorfor i all verden gjorde de det?

Ja, det lurer jeg faktisk på. Det hevdes at dette ikke var passende for barn. Hva var det som ikke var passende for barn her? At damen kastet klærne eller at hun ikke passer dagens kroppsideal?

For helt ærlig. Våre barn eksponeres for lettkledte damer i seksualiserte posisjoner over alt. I musikkvideoer, i reklame, i ukeblader som finnes i de fleste hjem.

Så stiller jeg spørsmålet: Dersom det hadde vært en slank og smekker ung kvinne, kledd i åletrange klær og med dyp utringning som fremførte en frisk og spenstig låt mens hun vrikket på rumpa og smøg seg tett rundt mannlige dansere, ville de samme menneskene da satt tacoen i halsen og ropt at dette er upassende for barn? Neppe.

Dette koker (for meg i alle fall) ned til at noen mener vi burde forskånes for å se annet enn perfekte kropper i beste sendetid, i alle fall dersom de ikke beholder alle klærne på og er tilkneppet til halsen.

Det er jo ikke bare Fifi von Tassel som får pepper for kroppen sin. Sangeren Adele har også fått høre at hun er for tykk. Superstjernen Kate Winslet likeså, for å nevne bare et par eksempler. Flotte, formfulle kvinner alle sammen!

Vi er skapt forskjellige, noen er høye og noen er lave. Noen er tynne og noen er tykke. I dagens retursjerte, likes-jagende samfunn er det befriende å se at noen står frem og viser at de elsker kroppen sin. Selv om de ikke tilbringer utallige timer i helsestudio. Selv om kroppen de viser frem ikke er innenfor malen noen har satt for det perfekte.

Faktisk synes jeg vi har godt av å eksponeres mer for kropper i alle former og fasonger. Det er jo sånn virkeligheten er.

Eller hva?

Nå er det jul igjen! – vel, snart i alle fall….

Posted on by
Reply

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Julepynten er i ferd med å komme opp rundt omkring i butikker og kjøpesentre, julens lekekataloger er kommet og julekalenderne er i salg. Vi kan visst ikke bli påminnet tidlig nok om hvilken høytid som nærmer seg, og hva som er det viktigste med den.

I skolen her i Frankrike lærer de ikke om julen som en feiring av Jesu fødsel. (I det hele tatt lærer de null og niks om noen som helst religion/høytid.) Julebudskapet er at “Nå kommer nissen!” Julesangene de lærer er alle om nissen som er på vei med gaver til deg og meg. Fint, jeg kan godt klare meg uten det kristne budskapet. Men, jeg synes allikevel det er betenkelig at skolens julebudskap utelukkende synes å handle om noe materielt, nemlig gaver.

Kirken var de første til å “kuppe” julen, da de bestemte at det ikke lenger var en fest til solens ære, men istedet en feiring av Jesu fødsel. Nå har kirken måttet se seg overkjørt av handelsstanden, som virkelig har presset på for at vi skal forstå hva som er aller viktigst med julen, nemlig gaver. Hauger av gaver til alle mann!

For all del, jeg er ikke imot gaver. Jeg liker godt både å gi og å få gaver selv. Men jeg synes det er trist å se hvilket gavehysteri julen har utviklet seg til.

Særlig barn dynges ned med gaver hver jul. Jeg vet at våre barn har ting de ønsker seg, men ikke søren om jeg har tenkt å gi dem hele lekebutikken. Og det ser jeg helst at ikke andre gjør heller (altså gir hele lekebutikken til mine barn). De kan godt lære seg at julenissen ikke kommer med absolutt alt som står på ønskelista (dersom denne er lang).

Saken er jo den at de får små gaver stadig vekk herfra og derfra. De har allerede mange leker, og strengt tatt trenger de jo ikke flere. Desto viktigere synes jeg det er å faktisk lytte til dem når de forteller hva de ønsker seg. Ellers ender vi bare opp med flere leker de ikke bryr seg om.

Jeg liker julen og forventningene til den. Men jeg synes mye rundt julen har blitt et mas og en konkurranse om å gi bort de dyreste/flotteste gavene. Og noe som forundrer meg, er at vi tydeligvis har glemt at vi faktisk kan utsette enkelte innkjøp og heller sette noe av det på ønskelista til jul. Vi trenger ikke løpe og kjøpe alt vi tror vi trenger med en gang. Dette gjelder både voksne og barn.

Når vi har “alt” fra før er det heller ikke lett å finne noe å gi hverandre. I alle fall ikke om du i tillegg blir møtt med svaret “ingenting” når du spør dine nærmeste hva de ønsker jeg til jul. Jeg synes det er hyggelig å gi bort gaver, og jeg prøver etter beste evne å finne noe som er både personlig og samtidig har en nytteverdi for den som får gaven. Det betyr ikke at jeg gir bort praktiske ting, men vet jeg at vedkommende elsker å lese, så vet jeg jo at en bok som regel er en kjærkommen gave. Er personen jeg gir til glad i å gå på kino, ja da er jo gavekort på kinobilletter supert.

Poenget mitt er at vi i disse tider, når vi planlegger årets gavelister og innkjøp, beholder hodet på rette plassen og tenker igjennom hva vi kjøper til hverandre. Det er ikke om å gjøre å kjøpe dyrest eller mest. En gave som er nøye utvalgt gleder mer enn en dyr gave bare fordi det er en dyr gave. Også til de minste er det bedre å kjøpe en solid gave enn mange små av dårligere kvalitet, bare fordi det siste ser ut som et lass med gaver.

Og har du familie og venner rundt deg som virkelig “har alt”, vel, gi en liten symbolsk gave og gi heller en slant til et veldedig formål. Eller gi et gavekort til en opplevelse, f eks teater, kino, konsert.

Så synes jeg vi alle skal være lydhøre for de julegaveønsker som faktisk kommer oss for øre. Det er jo mye mer spenning knyttet til åpningen av julegaver om du har en ønskeliste og vet at den blir tatt hensyn til (selv om ikke alle ønsker blir oppfylt julaften). Og det er jeg sikker på at resten av gjengen rundt juletreet er helt enige i, enten de er store eller små.