Det kan ikkke sies stort bedre eller klarere enn dette. Ingen blir integrert i et vakuum. Det må venner og et nettverk til.
Ensomme innvandrerkvinner
2
Category Archives: Meninger
Har du tenkt på det?
Jeg registrerer med en smule forundring opphisselsen folk viser når noen flyktninger klager over boforholdene de må leve under etter ankomst til Norge. Jeg tror de forstår veldig godt at de ikke blir innlosjert i rekkehus med garasje og hage ved ankomst. Det er allikevel ikke et urimelig krav at de får bo under forhold som sikrer i det minste et minimum av verdighet og mulighet for ørlittegrann privatliv for en familie.
Mitt inntrykk er at mange tror at disse flyktningene som kommer, alle som en, kommer fra slumliknende tilstander. Alt hva de tilbys i Norge må ergo være bedre enn det de kom fra. Det er nok en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem som kommer, hadde en gang et skikkelig hjem. Et eget hus eller leilighet, en bil, barna gikk på skolen, foreldrene jobbet. Det var før krigen kom.
Det er nok av bilder fra Syria som viser et land som er bombet sønder og sammen. Byer som en gang var fulle av liv, med butikker og kjøpesentre, parker og cafeer, ligger nå i ruiner. Knapt et hus eller en bygning synes å være inntakt. De menneskene som levde her, levde liv ikke så ulike de du og jeg lever. De bodde ikke så ulikt sånn du og jeg bor. Ikke i overdreven luksus, men i helt vanlige hjem med møbler, senger, kjøkken og bad. De var opptatt med sitt enkle hverdagsliv, akkurat som du og jeg er det.
Prøv et øyeblikk å forestille deg at det er du som opplever at byen din bombes. Hver dag. Torget der du liker å spise en is om sommeren er utrygt fordi snikskyttere har inntatt hustakene rundt. Du ser naboen din sprengt i filler en dag han våger seg ut for å finne mat til familien sin. Forestill deg ditt eget hus som en ruinhaug.
Så flykter du. Du ankommer et nytt land, og du blir plassert i en stor bygning med hundrevis av fremmede mennesker. Dusj og toalett på gangen. Mat, som sikkert er god, men for deg helt ukjent. Du er ikke vant til å spise ris og karri til frokost. Du vil heller ha brød med ost og syltetøy. Eller havregrøt.
Du er ikke vant til å spise ris og karri til middag heller. Hva er galt med kjøttkaker eller fiskeboller i hvit saus? Og hvorfor er det så vanskelig å få tak i en lege når du har så vondt i hele kroppen? For ikke å snakke om alle bildene som hjemsøker deg. Bildene av krigen, av døde mennesker, redselen fra turen over havet som ikke vil slippe taket.
Når livet snus på hodet griper vi ofte til det som er kjent og kjært i et forsøk på å holde oss selv på rett kjøl. Når alt som omgir deg er fremmed, på toppen av at du har mistet alt du eide og hadde, er det da så rart at mange ønsker å i det minste smake mat som de kjenner? Eller at de ber en bønn på språket som er deres morsmål?
Vis flyktningene respekt og la dem beholde sin verdighet. Det er det eneste mange av dem har igjen, og mange har ikke engang det, fornedret og misbrukt som de er blitt av kyniske mennesker underveis på flukten.
Jeg er ikke en flyktning, og jeg håper jeg slipper å noen gang måtte utsette mine barn for en farefull ferd gjennom ukjent land og over åpent hav i en liten båt med altfor mange mennesker ombord. Ankomme et land der jeg blir kalt for lykkejeger og parasitt. Når alt jeg faktisk ønsker er at mine barn skal få vokse opp uten bomber som hagler rundt dem. Når alt jeg ønsker er at de skal få leve normale liv, få en utdannelse og bli samfunnsnyttige borgere.
Du og jeg er født i Norge. Det er helt tilfeldig. Vi kunne like gjerne vært født i Syria eller Somalia. Da ville dete vært du og jeg som var på flukt. Har du tenkt på det?
Når ditt indre + ditt ytre = krasj
Ok, først må jeg innrømme min siste tv-dille… Det er et bli ny-program med tittelen «Nouveau look pour une nouvelle vie», eller oversatt til norsk «En ny stil for et nytt liv». Nå tenker du kanskje med en gang, «å nei! Ikke en sånn total make over greie med kirurgi og slanking og…» Men nei, det er ikke det. Dette programmet handler rett og slett om å finne en ny (kles)stil som korresponderer bedre med den man føler seg som innerst inne, kombinert med ønsket om en ny og fresh start.
For noen handler det om at de ønsker å finne kjærligheten og i den forbindelse synes det ville være fint med en liten «oppussing» av sitt ytre. Andre har viet mange år av sitt liv til å stelle og stulle for andre, og dermed neglisjert seg selv fullstending over en lang periode. Atter andre føler seg bare «usynlige» og triste og grå utvendig, mens de føler seg ganske så utadvendte og sprudlende innvendig, og dermed er det liksom full krasj mellom det ytre og det indre.
Vel, under kyndig veiledning når det gjelder klær og hår (og sminke), så er det en grundig oppdatering deltakerne i dette programmet får. Men de får mer enn det. De får et realt oppsving på selvtillitten sin også!
Programlederen kan være nådeløs i sin kritikk av nåværende klesstil og frisyre, men hun ytrer aldri et negativt ord om noens kropp, skjeve nese eller rynker. Istedet forklarer hun dem (kvinner som menn, unge som eldre) hvilken kroppsfasong de har, altså rett, V-formet, A-formet osv, men stadig uten å si noe negativt om noen fasong. Fokuset er på hvordan de skal kle seg for å fremheve og balansere inntrykket. Nøkkelbudskapet er: Ingen kroppsform er feil. Det handler bare om å vite hva som kler den kroppfasongen man har.
For det finnes klær for oss alle, uansett fasong! Trikset er å finne klærne som passer til din fasong, og som fremhever dine beste sider, istedet for å kle seg i en «sekk» for å skjule det du evt er misfornøyd med.
Og det er nettopp det jeg synes er så befriende og inspirerende med dette programmet. Budskapet er vær fornøyd med den kroppen du har og gjør det beste ut av den!
Ingen får beskjed om å slanke seg, eller foreta en ansiktsløftning. Det mest «ekstreme» jeg har sett, for et par av deltakerne, er en tur til tannlegen. Den ene manglet en tann og den andre turde knapt å smile skikkelig pga komplekser for misfargede tenner.
Programlederen/stylisten er videre opptatt av at personen det handler om skal finne en stil som korresponderer med vedkommedes personlighet. Og det skal være en stil for hverdager, ikke bare for fest. Det er ikke sånn at alle blir tvunget inn i de samme klærne eller den samme stilen. Her finnes ingen endimmensjonal fasit på hvordan de bør kle seg, men alle får en innføring i hva som kler dem og hva som får dem til å se ut som en «boms». Nøkkelen er å finne en stil der de føler seg vel og velkledd, med den kroppen de har. Det tror jeg det er mange av oss som ønsker oss 🙂
Og det synes jeg er en deilig kontrast til all propagandaen som strømmer mot oss hele tiden om hvordan vi skal få flatere mage og strammere rumpe og ikke minst mindre rynker, men samtidig et mer uttrykksløst ansikt!
Du er vakker som du er! Fokuser på det du er fornøyd med (og slutt å henge deg opp i det andre), fremhev dine beste sider og strål om kapp med sola 🙂
Ha en fin vår! 🙂
PS! Tviler på at jeg har mange fransktalende lesere, men om noen ønsker å se dette programmet med egne øyne så ligger det mange episoder ute på YouTube.
Helt integrert på en regnværsdag
En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.
Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.
Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.
Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.
Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!
Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.
De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.
Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.
Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!
Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂
Noen kulturforskjeller må visst bare aksepteres…
I Frankrike…
Er det ingen som vet hva havregrøt, risgrøt eller rømmegrøt er. Ikke babygrøt heller.
Spiser man ost med brød, ikke brød med ost.
Spiser man ikke ost med brød til frokost. Ikke brød med annet pålegg heller.
Vet ingen hva en brødskive med pålegg er for noe.
Synes folk oppriktig synd på deg hvis du forteller at du har spist brødskive med pålegg til lunsj. Selv om de ikke vet hva dette er, så skjønner de at du ikke har spist et varmt måltid.
Spiser man croissanter, pain au chocolat og brioche (boller) til frokost. Eller toast med smør og syltetøy.
Spiser man ost etter hovedrett. Kanskje sammen med grønn salat, og ganske sikkert sammen med brød. Men man spiser fremdeles ost med brød til, ikke brød med ost.
Mener folk baguette når de snakker om “brød”.
Er det lov å drikke vin til lunsj. Selv om det ikke er ferie.
Ser kaker lekre og fristende ut, men smaker tilnærmet ingenting. Dessuten er de alltid tørre.
Får du en liten kopp kaffe (espresso) hvis du ber om «en kaffe». Vil du har en stor kopp kaffe må du huske å be om en «lang kaffe» eller en «amerikansk kaffe». Traktekaffe er bannlyst på caféer.
Skrives barna inn på (før)skolen det året de fyller 3 år.
Er det en sjeldenhet at folk er presise.
Er det ikke lov til å dobbelparkere, men alle gjør det allikevel.
Noe skurrer…
Det er en ting jeg har grublet mye over i det siste. Særlige etter at jeg leste tidligere nevnte bok «Hele Norge baker ikke» av Marta Breen. Det er dette med å være hjemme med barna utover den «vanlige» permisjonstiden.
Nå er jeg ingen tilhenger av 1950-tallets samfunnsstruktur, der det var en selvfølge at mor passet barna og far jobbet. Eller generelt tiden da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen hele livet. Men det er dog en ting som skurrer for meg.
Hvis jeg velger å være hjemme med egne barn, og prioriterer å være tilstede for dem i småbarnsperioden, så tjener jeg ingenting på det. Hverken kroner og ører, pensjonspoeng eller anseelse. Jeg vil bli sett på som gammeldags og reaksjonær, en som motarbeider alle de rettigheter kvinner har opparbeidet seg.
Dersom jeg daglig bytter barn med naboen, slik at vi passer hverandres barn og tar betalt av hverandre for det, da tjener jeg både kroner og øre, og noen pensjonspoeng med. Kanskje ikke så mye anseelse å spore, men jeg tjener i alle fall penger og betaler skatt, bidrar litt til fellesskapet om du vil.
Dersom jeg går ut i jobb etter endt permisjonstid, sender barna i barnehagen 9 timer hver dag, hever lønn og betaler min skatt, da slår jeg inn «full pott»: Inntekt, bidrag til fellesskapet (skatt), anseelse (karriere), og vil noen si, jeg er med å skape arbeidsplasser (noen må jo jobbe i barnehagen som skal ta vare på barna mine hele dagen).
Så er det denne ene faktoren som går igjen i alle «regnestykkene» over: Noen må passe barna mine.
Det er her det skurrer for meg. For hvorfor er det sånn at så lenge jeg passer andres barn så er det betalt arbeid, mens hvis jeg passer mine egne barn så er det ubetalt arbeid?
Vi snakker ofte om barna som vår viktigste ressurs for fremtiden (og det er de jo!) og hvor viktig det er at de blir tatt godt vare på fra fødselen og opp gjennom oppveksten. Hvorfor er det da sånn at det å «passe» barn er en så underbetalt jobb, eller også en ubetalt jobb for dem som velger å være hjemme mens de er små?
Kan noen der ute fortelle meg hva det er jeg ikke har fått med meg her?
Hvis gud finnnes…
Så tror jeg han gir en lang goddag i hvordan vi mennesker kler oss. For hvis det nå er han som har skapt mennesket i sitt bilde, som så mange tror, så sender han oss til verden splitter nakne alle sammen.
Hvis gud finnes, så tror jeg han vrir seg i gremmelse når han ser hvordan menn trakasserer kvinner, voldtar kvinner eller mishandler dem på andre måter, fordi de ikke er tildekket fra topp til tå.
Hvis gud finnes, så tror jeg han skammer seg over at menn gir kvinner skylda for at de selv ikke klarer å kontrollere sitt seksuelle begjær. For det er ikke kvinners skyld om menn «tenker med pikken»! Dette gjelder uansett hvilken kulturell kontekst man lever i.
Jeg tror neppe gud, hvis han nå finnes, mente at kvinnen er ment å være menns eiendom. Ei heller markør for familiens ære.
Hvis gud finnes og skapte oss mennesker, så skapte han oss med egen, fri vilje. En vilje til å gjøre godt, og ondt (dessverre). Det enkelte menneske er selv ansvarlig for å oppføre seg skikkelig mot sine medmennesker, uansett menn eller kvinner. Uansett om vi er påkledd eller avkledd. Det kalles å tenke med hodet og utvise respekt for sine medmennesker. Amen.
Sånn tenker i alle fall jeg som er ateist.
En gang norsk, alltid norsk. Men med fransk bismak?
Jeg har lyst til å fortsette å snakke litt om integrering. I forrige blogginnlegg om dette, snakket jeg blant annet om at man som innvandrer i et nytt land ikke kan skrubbe av seg sin gamle identitet og kulturelle vaner og uvaner i dusjen ved ankomst.
Men ettersom tiden går, og man finner seg til rette i et nytt land, så plukker man også med seg nye vaner (og uvaner), som man så tar med seg f eks på ferie til gamlelandet. Eller som kommer godt til syne når man har besøk fra gamlelandet.
Når man er innvandrer, så ser man etterhvert sin egen kultur utenfra, og på en ny måte. Det skjer i prosessen med å ta til seg en ny kultur. Mye som var selvfølgelig praksis er ikke like selvfølgelig lenger. Man skjønner at det faktisk går an å gjøre ting på en annen måte, som kan være like bra som det man er vant til fra gamlelandet.
Samtidig så stiller jeg mange spørsmål ved fransk kultur om hvorfor det er akkurat sånn eller sånn. Jeg står, og vil vel egentlig alltid stå, litt utenfor, og bevisst eller ubevisst så sammenlikner jeg ofte hvordan ting gjøres i Norge og i Frankrike.
En stund forherliget jeg mye ved Frankrike, og fokuserte mye på ting jeg syntes var bedre her enn i Norge. Det er kanskje ikke så rart, fordi det meste med Frankrike var nytt og spennende i starten. Denne overdrevne positive omtalen fant nok spesielt sted i samspill med familie og venner i gamlelandet. Sammen med franskmenn ville jeg ofte trekke frem de beste sidene ved Norge. Skryte av de tingene jeg syntes var (er) bedre der enn her.
Jeg har ikke tenkt til eller lyst til, å gi slipp på enkelte tradisjoner jeg har med meg hjemmefra. Som måten vi feirer jul i min (norske) familie. Eller å se barnetoget om vi er i Norge 17. mai. Samtidig er det ikke naturlig for meg å gjøre et stort nummer ut av 17. mai når familien befinner seg i Frankrike denne dagen.
Barna mine vokser opp som franske. Men jeg kan gi dem litt av mitt land og mine tradisjoner, for at de bedre skal forstå meg og sin norske familie (kan godt inkludere mannen min her også).
Jo mer jeg integreres i Frankrike, jo mer fremmed risikerer jeg å føle meg i møte med Norge. Jeg må forholde meg til, og akseptere, den franske måten å organisere hverdagslivet på i mange sammenhenger. Og det er jo nettopp hverdagslivet og dets erfaringer som former oss i det lange løp.
En annen side ved integrering kanskje ikke alle tenker over, er at når vi utflyttere tar turen «hjemom», f eks til Norge, så er vi liksom ikke helt norske lenger. Vi er på en måte hverken fugl eller fisk. Vi blir aldri 100% franske, engelske, amerikanske, spanske eller hva som helst, samtidig som vi blir litt mindre norske i vår væremåte. Det er ikke alltid like enkelt for familie og venner å forstå akkurat denne siden ved vår integreringsprosess. De vil nok gjerne at vi skal være som før, men saken er at vi lever i en annen hverdag, og det påvirker oss både i tanke og handling.
Vi slenger ikke innom gamlelandet med nye vaner fordi vi har lyst til å vise hvor «kontinentale» vi er blitt. Vår handligsmåte gjenspeiler bare den hverdagen vi lever i til daglig, og den er ikke helt lik den norske hverdagen.
Dette tror jeg er en problemstilling de fleste innvandrere må forholde seg til. Integrering handler om å innordne seg i et nytt samfunn. Vi beholder vår gamle, nasjonale identitet, den ligger alltid der på lur, men jo lengre tid vi bor i vårt nye land, jo mer «ytre» forandring tror jeg vi opplever.
En stund kan dette oppleves som en indre konflikt, for det er liksom til stadighet noe som skurrer eller krasjer i forhold til hvordan man er vant til å gjøre ting, eller organisere hverdagen sin. Siden kan det bli en «ytre» konflikt, fordi det forventes at ved besøk i gamlelandet så legger man av seg alle nye vaner idet man setter beina på norsk jord.
En innvandrer opplever derfor ofte å havne i en skvis, fordi vårt nye land forventer at vi integrerer oss så fort som overhodet mulig, samtidig som folk «der hjemme» forventer at vi skal beholde vår særegenhet. Og det er faktisk umulig, med mindre vi skal leve fullstendig avsondret fra det samfunnet vi har flyttet til. Og det gir jo ingen mening. Å integreres vil si å være villig til å ta til seg noe nytt, og i den prosessen slipper man som regel noe gammelt. Gamle handlingsmønstre og tankemønstre erstattes av nye. På godt og vondt. Sånn er det å integreres. Og sånn havner vi i skvis mellom dette nye og det gamle.
Vi kan gjøre lite annet enn å be om forståelse fra begge sider.
Fra “feel good” til “feel bad”
Jeg er ingen stor konsument av glansede dameblader, men jeg leser dem nå og da. En gang i tiden var KK en av mine favoritter. Det var et blad som hadde gode reportasjer om kvinner i alle land og om jeg ikke husker feil, hadde portrettintervjuer med dybde.
Jeg vet ikke hvorfor salgstallene deres begynte å peke nedover, men jeg husker at redaktøren gikk på dagen. Siden utviklet bladet seg til å bli like innholdsløst som de fleste andre damebladene. Når jeg nå leser KK en gang iblant, tenker jeg at «søren, jeg kastet penger ut av vinduet denne gangen også!»
HENNE var også et blad jeg en gang i tiden likte godt. Som jeg følte hadde litt mer innhold enn bare mote og skjønnhetspleie. Også de har lagt om stilen mer og mer, og nå føler jeg at jeg har kommet til en fremmed planet når jeg leser bladet, enda jeg liksom skal være i deres målgruppe.
Hvorfor er det sånn at alle redaktører tror at det eneste vi kvinner vil ha er bilder fra siste visning fra motehusene i Paris og hundre og ørten skjønnhetstips? Det har kommet dit at jeg blar like fort forbi sidene med «slik blir du vakker i en fei»-tipsene som jeg blar gjennom sportsdelen i en avis (og den blar jeg FORT gjennom!)
Jeg synes det er spennende å lese intervjuer med kjente og tøffe damer, men ikke når de ikke får snakke om annet enn hvordan de kler seg, sminker seg, får flat mage og stram rumpe og dekker bordet når de skal ha gjester. Og fri meg fra nok en beskrivelse av hvordan de alltid ser så «avslappet og uanstrengte ut i designjeans og hvit skjorte» der de tvinner en tekopp mellom «slanke og velpleide hender».
Det holder nå. Jeg er null interessert i hvordan disse damene ser ut når de står opp om morgenen, eller når de åpner døra for journalisten. Still dem heller noen skikkelige spørsmål om livet, hvorfor de har valgt den veien de har valgt og hva det har kostet dem å nå dit de er idag. Spør dem om hva de brenner for og hvorfor! For jeg tror ikke de brenner for vakkert dekkede bord og krystallglass.
Jeg leser kanskje i overkant mye om verdens krig, nød og elendighet både i nyhetene og i bokform. Det hender jeg også trenger en liten pause fra alt sammen. Da gjør det selvfølgelig godt med en liten dose feel good litteratur av et eller annet slag. Som et dameblad var en gang. Idag har det, for meg i alle fall, sluttet å være særlig feel good å lese dameblader. Det er mer feel bad. Jeg blir bare deprimert over dette hylekortet som forteller meg at jeg aldri er pen nok, veldreid nok, vellykket nok. I tillegg legger de opp til et ustanselig kjøpepress. Hver eneste sesong er det noe «jeg bare må ha»; poncho, lang kåpe, kort kåpe, skoletter, høye støveletter, liten veske, stor veske…. Det tar aldri slutt.
Kort sagt: Jeg er lei! Nå sier du helt sikkert at det er helt frivillig å lese slike blader. Helt klart. Det er høyst frivillig. Det betyr ikke at jeg ikke får lov til å kritisere det evige presset de legger på oss kvinner for å se «smashing» ut til envher tid, samtidig som vi skal være den perfekte elskerinne, den perfekte mamma, den perfekte venninne og vertinne, og selvfølgelig må vi ikke glemme en god dæsj suksess på jobben som glasur på kaka.
Joda, jeg liker å se bra ut og føle meg bra, både inni og utenpå. Men det er virkelig grenser for hvor mye tid og penger jeg bruker på eget utseende og på min garderobe. Når jeg leser dameblader får jeg inntrykk av at det er det eneste her i livet som gjelder. Og det er det ikke!
Hva synes du? Gir glansede dameblader deg feel good eller feel bad følelse?
Del gjerne din mening i kommentarfeltet 🙂
Nytt år – nye muligheter!
Image
Så skriver vi allerede 2016. Fy flate som tiden flyr! Jeg synes det blir kortere og kortere mellom hver gang jeg må skifte almanakk….
Men først av alt: Godt nytt år til alle dere som tar turen innom bloggen min! Jeg håper dere vil fortsette å følge meg i året som kommer! Jeg håper også jeg skal klare å blogge litt oftere og mer regelmessig i året som nå ligger foran oss, for jeg har ikke mindre på hjertet i år enn ifjor 🙂 Kanskje mer faktisk…
Når et år går mot slutten er det mange som lager seg noen nyttårsforsett, og nå er tiden inne til å sette dem ut i livet. Andre har satt seg et eller annet mål (eller fler), og jeg ønsker dere alle lykke til med både nyttårsforsetter og målene for det nye året!
Selv har jeg sluttet å ha nyttårsforsetter. Jeg tar ting som de kommer. Når det er sagt, det er et og annet jeg kunne tenke meg å forandre litt på i 2016 i forhold til tidligere år.
Jeg har lyst til å bruke mer tid på det som virkelig betyr noe for meg, nemlig menneskene rundt meg. Familien, venner, og andre som måtte komme min vei.
Jeg har lyst til å være rausere med smil, latter og TID. I vårt travle samfunn synes det støtt og stadig som om tid er et knapphetsgode. Og noen ganger er det det, jeg ser jo det. Men det er jo ikke sånn at hver dag inneholder for få timer! Og så er jeg av den oppfatning at det er hyggeligere å ringe en venn og skravle litt, enn å sitte i sofaen og glo på tv’n…
Jeg har lyst til å skrive og sende kort til familie og venner. Du vet, sånne gode, gammeldagse postkort. Ja, for de er faktisk å få kjøpt enda! Tro det eller ei 🙂
De siste årene har jeg ikke vært så flink til å sende kort når noen har bursdag eller andre merkedager, men det er noe jeg har lyst til å bli flinkere til. Ikke bare bursdagskort forresten, kort er hyggelig å få uansett. En uventet og koselig overraskelse i postkassa, sånn innimellom alle regningene og reklamen. Hvis jeg er riktig heldig, klarer jeg kanskje å inspirere noen til å skrive noen kort selv? Ikke nødvendigvis til meg, men til noen du tenker på ofte, men som bor langt borte.
Så har jeg lyst til å ringe litt oftere til familie og venner som jeg ikke ser så ofte. Når man bor i utlandet selv, så sier det seg selv at det innebærer mange av vennene mine og all familie.
Jeg skal slutte å si til meg selv «han/hun har sikkert ikke tid til å prate akkurat nå, det er jo tid for middag/leggetid barn/egentid/treningstid…..» og heller bare ta det som det kommer.
Ellers tror jeg det meste skal få rusle og gå som før. Jeg har ikke tenkt til å trene mer, gjøre mer husarbeid eller slanke meg.
Jeg skal spise passe mye frukt og grønnsaker og passe mye sjokolade, være ute så mye som jeg føler for fordi jeg liker å være ute, og hoppe i sølepytter med Storebror og Lillebror.
Jeg skal fortsette å engasjere meg i saker jeg synes er viktig, som kvinners stillig både i nære og fjerne områder, integrering, flyktninger, fattigdom og krig.
Håper du har lyst til å fortsette og følge bloggen min i 2016 🙂
Så et lite nyttårsønske på tampen; del gjerne meningene dine i kommentarfeltet her på bloggen enten du er enig eller uenig med meg!
Godt nytt år!! 🙂
PS! Husk det beste i livet er fremdeles gratis!
(Kjærlighet, klemmer, vennskap, latter, gode samtaler, gode minner….)
The Phoenix 