I huset vårt råder det ofte mer eller mindre kaos, selv om ting egentlig har sin faste plass, sånn mer eller mindre i alle fall. Og som så mange andre har vi en roteskuff (eller fler) der alt det som liksom ikke passer inn i resten av systemet havner.

Faktisk er det litt sånn i mitt eget hode også. Jeg har et slags arkivsystem oppi der (det har kanskje du også?), der det er en skuff for ferieminner, en annen for fagrelatert stoff, det er en for praktisk kunnskap, et “bursdagskartotek”, en for bardomsminner… Sånn kan jeg holde på. Jeg “arkiverer” etterhvert som jeg samler erfaringer og minner. Noe hører hjemme her, noe der. Men som i huset forøvrig, så er det alltid noe som liksom ikke hører helt hjemme noe sted. Og da går det i roteskuffen.

Roteskuffen er en sånn skuff vi ofte åpner for å legge noe nedi, men det er ikke så ofte vi tar oss tid til å se hva som faktisk ligger der. Når jeg en sjelden gang rydder i roteskuffen på kjøkkenet eller soverommet, blir jeg alltid overrasket over hva som faktisk befinner seg der. Det kan være ting jeg har glemt at jeg har, eller noe jeg har lett etter overalt uten å finne. Kanskje finner jeg en liten ting som minner meg på en god opplevelse, eller noe som minner meg om en mindre hyggelig opplevelse.

Sånn er det med roteskuffen i hodet også. Jeg slenger nedi saker og ting stadig vekk, og plutsellig kan en helt uventet tanke dukke opp fra “intet”. Tar jeg meg tid til å gå litt nærmere innpå denne tanken, så viser det seg som regel at den har sneket seg ut av roteskuffen.

Av og til har jeg så mange ideer og prosjekter romlende rundt i hodet at det kan være vanskelig å holde orden. Da er det enda lettere å slenge ting i roteskuffen, og det er ikke alltid så lurt har jeg skjønt. Det er en lettvint metode for å skape orden der og da, men i det lange løp ender jeg bare med å kaste bort tid på å lete rundt etter noe som egentlig har en fast plass (eller burde hatt det). Ekstra kjedelig er det når en god ide ved en feiltakelse havner i roteskuffen, for når jeg da har bruk for den så husker jeg ikke hvor jeg har arkivert den.

Derfor tar jeg av og til i bruk et gammelt triks når det flyter over i toppen; jeg rydder i huset, i bokhylla, i klesskapet eller hvor det måtte være. Fysisk rydding, å putte hver ting der den hører hjemme, hjelper meg også å sortere tanker og ideer. Det er akkurat som tankene da selv finner ut at “Oi! Jeg har en skuff der jeg hører hjemme!” Skulle det derimot ikke virke med denne metoden, da er det bare å ta på seg skoa og gå en lang tur, gjerne langs stranda eller i skogen, om jeg har muligheten til det. Litt vind i håret og sol eller regn på nesa kan også få orden i systemet. Eller om det ikke akkurat blir orden, så blir det i alle fall et slags system i rotet. Og det er da noe 🙂

Hva gjør du når det flyter over der oppe i hodet?

Det regner litt idag og jeg sitter varmt og tørt innomhus og jobber. Døra står åpen og jeg hører småfuglene kvitre utenfor. Tankene går litt hit og dit, og jeg drømmer om å sitte under et tre i skogen eller på fjellet. Bare sitte der i naturens stillhet (naturen er forresten aldri helt stille), mens jeg tygger på en skive med brunost og drikker kaffe.

Noen dager er jeg veldig glad for å bo i byen. Alt er så lett tilgjengelig her. Trenger jeg noe er det bare å stikke på butikken, og har jeg lyst til å spise ute er mulighetene mange. Eller kanskje jeg bare har lyst til å sitte på cafe og se på alle menneskene som driver forbi. Så mange ulike mennesker å se, så mange historier de bærer på.

Jeg står utenfor skolen og venter på at porten skal åpne. Jeg ser mange mammaer som er så smart kledd, med nette sko og gjennomførte antrekk. Føler meg litt “sjuskete” der jeg står i bekvemme joggesko og praktisk jakke. Det er livet i byen. Du kan kle deg fjongt og upraktisk fordi du går på asfalt og kan bruke paraply om det regner.

Jeg drømmer om å ta fram turbuksa og fjellstøvlene, trekke en varm genser over hodet og en deilig lue nedover ørene. Høre vinden suse, mens jeg legger i vei over stokk og stein, bokstavelig talt. Stanse opp og lytte. Var det et murmeldyr som “ropte”, eller en fjellgeit? Jeg speider mot himmelen i håp om å se en ørn i majestetisk svev.

Regnet siler jevnt ned, men det gjør ikke noe. Jeg har god regnjakke og vanntette støvler på. I grunnen er det bare deilig med regn i skogen eller på fjellet. Duftene fra naturen blir så rene og intense. Det er balsam for sjelen å gå slik i regnet, så lenge man er kledd for det.

Joda, byen er praktisk og bekvem på mange måter, men av og til drømmer jeg om at vi bodde mye nærmere naturen. Gjerne i et helt enkelt, lite hus omgitt av store tær, og med en mulighet til å få øyekontakt med et rådyr før frokost.

Nå bor vi ikke akkurat sånn, men vi er heldige og har ikke så lang vei til skog og fjell. I tillegg er vi ganske flinke til å komme oss ut i naturen, til stor glede for både store og små i familien. Jeg tror ikke vi vil bytte ut et liv i byen mot et liv langt oppe i “dalom”, men jeg er så glad vi allikevel bor slik at vi kan ha et bein på hvert sted. Og i de stundene jeg ikke kan rusle rundt i skog og fjell, da koser jeg meg med alle minnene fra turene vi allerede har vært på, mens jeg drømmer om alle turene som skal komme.

Ha en fin dag folkens!

Sommeren er over, selv her langs Middelhavets kyst, og det er ikke meg imot. Tenk, jeg som i mitt stille sinn har kalt meg selv for en “klimaflyktning” fordi jeg elsker sol og varme, og helst vil slippe å måke snø om vinteren. I det siste har jeg drømt om svalere dager og kjølige netter. Jeg har lengtet etter å ta på meg langbukser og en lun genser. Det er jo sånt som hører høsten med.

Jeg fikk det jeg ønsket meg til slutt, det er ikke like brennhett om dagen som det har vært i uke etter uke etter uke. Men med høsten kommer også noe mer, nemlig snørrete unger som hoster og harker. Generøse som mine barn er, deler de villig vekk sine basselusker med mamma’n sin, så nå sitter jeg her, kledd i bukser og lun genser og med tett nese og halsen full av gørr. Takk skal dere ha småtroll!

Tett nese og hoste til tross, jeg skal nyte høsten og det faktum at solen synes å stå lavere mens himmelen blir høyere. Det er en del av det jeg elsker med høsten. Ungene og jeg skal samle løv i fine farger og hoppe i vannpytter når det har regnet. Det hører jo med! Etterpå kan vi drikke kakao og spise brødskiver på kjøkkenet eller under et tre i skogen. Jeg kjenner det kribler i kroppen bare ved tanken!

Ønsker dere alle en fin høst, og del gjerne tanker om høsten i kommentarfeltet under! Helt til slutt en liten hyllest til høsten, for uansett hvordan jeg vrir på det, høsten er den årstiden jeg liker best!

Høstdager

Det er høst! Kaldere dager. Klarere dager. Fargerikt løv som danser i luften før det legger seg som et gyllent teppe i parker og gater.

Jeg elsker høsten. Jeg elsker å kjenne at luften blir kaldere og biter lett i nese og kinn. Med skjerf i halsen vandrer jeg gjennom gater og parker og fryder meg over solstrålene som leker mellom trekroner som skinner som gull.

Jeg tar sats og løper gjennom en løvhaug så løvet står som en sky rundt meg. For en herlig, befriende følelse! Jeg finner en vanndam etter regnet som falt i går og hopper i den så vannspruten står. For en fryd! Jeg elsker høsten. Det er høst!
(Oslo,19. oktober 2007 )