Gratulerer med dagen!

Kjære alle kvinner der ute, gratulerer med dagen!

Likestillingen i Norge har kommet langt, mye lenger enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi er helt i mål enda. Under overflaten finnes det fremdeles holdninger som sier at mannen rangerer høyere enn kvinnen, og stemmer som sier at likestillingen har gått for langt. Det synes ikke jeg, men jeg ser at vi har litt å jobbe med på «mannefronten» også, for å komme videre i likestillingsarbeidet.

Det handler nemlig ikke bare om lik lønn for likt arbeid, det handler også om gjensidig respekt mellom mennesker, uavhengig av kjønn. Menn og kvinner er like mye verd, og vi har like mye å bidra med i denne verden.

Dessverre er det sånn at i mange deler av verden, så blir kvinner fremdeles regnet for å være mannens eiendom. De har ikke stemmerett hverken i hjemmet eller i samfunnet. De holdes opp som et mål på mannens og familiens ære, og de kastes nådeløst på gaten, eller i verste fall, de drepes, dersom de ikke klarer å leve opp til den standarden som blir satt for dem – av menn.

Mange kvinner mishandles og hånes fordi de ikke «klarer» å føde sønner. Ikke nok med at de ikke har noe de skulle ha sagt over egen kropp og reproduksjon, men de får i tillegg skylden dersom de bare føder døtre og ingen sønner.

Jeg håper at en dag, så vil alle verdens menn (og kvinner!) forstå at det faktisk ikke er kvinnens feil om barnet som fødes har «feil» kjønn. At også menn i utviklingssamfunn lærer at det er mannens sædceller som bestemmer barnets kjønn, ikke kvinnens kropp!

Utdannelse er et gode på alle livets områder. Også når det gjelder å lære gjensidig respekt mennesker i mellom, uavhengig av kjønn, og når det gjelder retten til å bestemme over egen kropp og over hvor mange barn denne skal bære fram. Utdannelse er også et gode for å få bukt med feilaktige oppgfatninger når det gjelder dette med hvordan den menneskelige reproduksjon foregår, og hva det er som bestemmer barnets kjønn.

Jeg håper at en dag, så vil et barns ankomst til denne verden bli feiret som den store begivenheten det er, uavhengig om det er en jente eller gutt. Jeg håper at en dag så vil jenter og gutter over hele verden ha de samme mulighetene til å gå på skole, jobbe og være sammen med den de vil, uten å bli hetset, forfulgt og utstøtt.

Jeg sender en varm tanke til alle de jenter og kvinner over hele verden som ikke har de samme mulighetene som meg. Vit at det er mange som jobber for at dere skal få det bedre, for at dere skal få bestemme over deres egen kropp og få den utdannelsen dere ønsker, og leve livet deres slik dere selv synes er best.

Ikke alle kvinnekampens slag er det av store slaget som utkjempes i fora som FN og store kvinnekonferanser. Som mor til to gutter ser jeg det også som mitt bidrag til kvinnekampen å inprente dem noen moralske verdier, nemlig at vi behandler hverandre med respekt, og en jente er i sin fulle rett til å si «nei takk», hvor mye hun enn har flørtet i forkant, hvordan hun enn er kledd, edru eller beruset. Det synes kanskje som en liten dråpe i havet i den store sammenhengen, men det er på individnivå det begynner. Hvis alle menn var opplært til å tenke i disse baner, og respekterte en kvinnes «nei» uansett hva de følte hun hadde lagt opp til i forkant, så hadde alle dere mødre til døtre sluppet å advare jentene deres om hva flørt og korte skjørt kan føre til. Så jeg tar min oppgave alvorlig, og håper mine sønner vil formidle budskapet videre til sine venner når den dagen kommer at de begynner å interessere seg for jenter.

Ha en fin 8. mars! 🙂

De farlige flyktningene?

Mange er i disse dager bekymret over hva flyktningestrømmen som har nådd Norge vil ha å si for fremtiden. Det snakkes om høyere skatter, snikislamisering og forringelse av velferdstilbudet. Jeg personlig tror vi har lite å frykte.

For det første, de som kommer har flyktet fra krig og nettopp islamske ekstremister! Det er med andre ord ikke ekstremistene som kommer til Norge, det er folk som flykter fra ekstremistene.

Nei, jeg tror ikke alle vil integreres like fort og like godt. Til det er integreringsprosessen for innfløkt. Det tar tid å venne seg til et nytt land og nye omgivelser, det tar tid å lære seg et nytt språk og nye sosiale koder. Men det betyr ikke at velykket integrering er umulig. Faktisk finnes det tusenvis av godt integrerte immigranter i Norge allerede! De finnes overalt i samfunnet, der de jobber, betaler sin skatt og deltar aktivt i samfunnsdebatten og i lokale lag og foreninger.

Noen får det til å høres ut som om de som kommer for evig og alltid vil være en offentlig utgiftspost. Det er i alle fall ikke tilfelle. De som kommer ønsker å delta i samfunnslivet og arbeidslivet, betale skatt og finne tilhørighet i et nytt land. De kommer ikke hit for å snylte på systemet eller for å snikinnføre sharialover. Jeg tror snarere de er veldig glade for å ikke måtte forholde seg til sharialover, de har jo flyktet fra samfunn der disse er innført med hard hånd, f eks av ISIS og Taliban.

Av de mange som kommer vil endel etterhvert kanskje jobbe i det norske, offentlige helsevesenet. Og såvidt jeg har skjønt trengs det nye krefter her. Andre vil finne jobber andre steder der det er bruk for dem, som i bygg- og anleggsbransjen, undervisning, og ulike serviceyrker.

Noe mange synes å glemme, er at integrering hverken er en utelukkende offentlig oppgave eller en enveis-prosess. It takes two to tango, som det heter på fint norsk. Integrering handler om samhandling mellom dem som bor i landet fra før, og de som kommer til. Det handler om å inkludere tilflytterne i lokalmiljøet, ønske dem velkommen i lokale lag og foreninger, tilby et vennskap med nye naboer. Det handler om å ha litt tålmodighet med språklige forviklinger og å tåle at man av og til tråkker hverandre litt på tærne fordi man er vant til å gjøre ting på ulikt vis. Denne tålmodigheten og aksepten for å gjøre feil må selvfølgelig gå begge veier! Det er dette som er integrering i praksis.

Det er ved aktiv samhandling man lærer en kulturs sosiale koder, hva som er akseptabelt og ikke i sosial omgang med andre. Kurs i norsk kultur, og i hvordan vi praktiserer f eks likestilling, er veldig bra, men dette synker enda bedre inn dersom det formidles i praksis ved at man faktisk opplever på kroppen hvordan man ter seg i samkvem med andre. Når man hele tiden ser at norske kvinner og menn har et avslappet forhold til å omgås hverandre, at vi kan være venner og respektere hverandre uten at det ligger noe seksuelt ladet i det, da blir det lettere for dem som kommer fra kulturer hvor dette ikke er tilfelle å ta opp i seg denne måten og omgås hverandre på.

Så hvis du er redd for at de som kommer er noen skumle vesner med enda skumlere ideer, så synes jeg du skal gjøre som Frank Jonny Nilsen i Alta, ta turen til nærmeste flyktningemottak og faktisk hilse på dem som bor der. Kanskje du er litt mindre redd for «de fremmede» etter å ha hilst på dem. Det skader vel ikke å gjøre et lite forsøk i det minste, gjør det vel? Kanskje viser det seg at flyktningene ikke er så farlige allikevel? Og hvem vet, kanskje får du noen nye, gode venner på kjøpet?

Glimt fra livet i en flyktningeleir

I 2009 jobbet jeg for Leger uten grenser, i en leir for internt fordrevne flytkninger i Pakistan. Her møtte jeg alle mulige slags mennesker, fruktbønder, politifolk, lærere og “vanlige arbeidsfolk”.
Alle hadde måttet flykte fra Swat-dalen da den pakistanske regjeringen satte alle krefter inn for å fordrive Taliban fra dette området.

Leieren var operativ i litt over to måneder og huset ca 4000 mennesker. Avviklingen av leieren skjedde da folk fikk beskjed fra myndighetene om at de kunne vende tilbake til Swat-dalen.

Her får du noen glimt fra hverdagen i leieren.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Leger uten grensers leir for internt fordrevne flyktninger ved Mardan, Pakistan, 2009. Foto: Tess Bermond

Noen av dem jeg møtte hadde mistet familiemedlemmer underveis på reisen. Særlig eldre og syke er utsatt for en voldsom belastning under en slik reise. Dette kommer som en ekstra påkjenning i tillegg til det faktum at man må reise fra alt man eier og har.

De fleste jeg møtte prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen, og håpet at de snart ville kunne vende tilbake til sine hjem. Og at disse ikke ville være fullstendig ødelagt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kvinne steker chapatis i et provisoriks felleskjøkken i leieren. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hverdagslivet holder frem, selv når man er på flukt. To jenter vasker klær ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Barn er barn, og de løp rundt og hadde det morsomt som best de kunne når de ikke var på den provisoriske skolen som ble organisert av leierbeboere selv. Der var det en klasse for jenter og en for gutter, så alle som ville fikk undervisning.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å rusle rundt i leieren med kamera var ensbetydende med å ha en flokk hoiende unger i hælene. Ganske så hyggelig. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kameralinse får ofte frem de bredeste smilene! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ung gutt foretar morgenvasken ved en vannpost i leieren. Foto: Tess Bermond

Noen hadde en imponerende vilje til å holde sitt midlertidige hjem så rent og ryddig at jeg nesten ble flau over å tenke på hvordan jeg selv “holder hus”… Det er i alle fall ikke så rent og ryddig hos meg det meste av tiden!

Her ble det omhyggelig kostet og ryddet hver dag! Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Andre pyntet gjerne litt opp utenfor teltet sitt. Foto: Tess Bermond

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En av de nye verdensborgerne som ble tatt imot av Leger uten grensers jordmor. Foto: Tess Bermond

På denne tiden av året var det vel rundt 40 grader i skyggen på dagtid. Det var bare det at det fantes et eneste tre på hele leirområdet, så skygge var ganske ikke-eksisterende. Derfor kom av og til brannvesenet for å “vanne” teltene og bakken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En kjærkommen “lokal regnskur” for å kjøle ned teltene. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vannressursene i leieren var begrenset, men i den varmeste tiden på dagen var det av og til umulig å få seg til å stoppe ungenes forfriskende lek. Foto: Tess Bermond

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det fantes til og med en liten kafe/kiosk der man kunne få kjøpt litt kjeks, snacks og godteri, og selvfølgelig brus og chai. Her er det tolken min som handler. Foto: Tess Bermond

Tolken min, Azia, og jeg ble ofte invitert inn i teltet til noen for å drikke te eller forfriskninger. Det var ikke alltid vi hadde tid, men vi sa ja takk så ofte vi kunne. Dette var en fin måte å lære om hva som fungerte og ikke i leieren, og ikke minst en fantastisk anledning til å bli litt bedre kjent med folkene som var der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne damen inviterte oss på te, forfriskninger og frukt. Foto: Tolken min Azia

Ja, er man på jobb i Pakistan, så må man kle seg deretter… 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her litt ekstra tildekket til “ære” for fotografen… Foto: L. Bermond

Dette var en lite innblikk i hverdagen i en flyktningeleir. Selv om dette var en leir som eksisterte kun en kort periode, og forholdene var relativt gode, så var det ikke desto mindre en traumatisk opplevelse for dem som kom hit.
De var fordrevet fra sine hjem, og visste ingenting om når de kunne vende hjem, eller om hjemmet deres fortsatt ville stå der når de vendte tilbake. Eller i hvilken forfatning det ville være om det fremdeles skulle være intakt.

Jeg opplevde at de fleste jeg snakket med gjorde sitt beste for å holde motet oppe, og de gjorde det beste de kunne ut av situasjonen. Jeg fikk mange invitasjoner om å komme og smake den fantastisk, gode frukten de dyrker i Swat-dalen, og jeg møtte så mange vennlige mennesker med stort hjerterom.

Det ble etterhvert klart at det skjulte seg en og annen talibaner i leieren, og allikevel følte jeg meg helt trygg hver eneste dag. Min siste dag på jobb ble en dag preget av mange tårevåte avskjeder med dem jeg hadde blitt litt kjent med, og ikke minst med mitt fantastiske team, rekruttert fra leieren.
Dere får ingen bilder av dem her, fordi jeg lovte at jeg ikke skulle publisere bildene av dem på internett, hverken den gang eller siden. De er ofte i mine tanker, og spesielt hver gang jeg leser nyheter fra Pakistan, et land og et folk som har fått en helt spesiell plass i mitt hjerte, og et land og et folk jeg håper jeg en dag skal få reise tilbake til.

Har du tenkt på det?

 

Jeg registrerer med en smule forundring opphisselsen folk viser når noen flyktninger klager over boforholdene de må leve under etter ankomst til Norge. Jeg tror de forstår veldig godt at de ikke blir innlosjert i rekkehus med garasje og hage ved ankomst. Det er allikevel ikke et urimelig krav at de får bo under forhold som sikrer i det minste et minimum av verdighet og mulighet for ørlittegrann privatliv for en familie.

Mitt inntrykk er at mange tror at disse flyktningene som kommer, alle som en, kommer fra slumliknende tilstander. Alt hva de tilbys i Norge må ergo være bedre enn det de kom fra. Det er nok en sannhet med store modifikasjoner. Mange av dem som kommer, hadde en gang et skikkelig hjem. Et eget hus eller leilighet, en bil, barna gikk på skolen, foreldrene jobbet. Det var før krigen kom.

Det er nok av bilder fra Syria som viser et land som er bombet sønder og sammen. Byer som en gang var fulle av liv, med butikker og kjøpesentre, parker og cafeer, ligger nå i ruiner. Knapt et hus eller en bygning synes å være inntakt. De menneskene som levde her, levde liv ikke så ulike de du og jeg lever. De bodde ikke så ulikt sånn du og jeg bor. Ikke i overdreven luksus, men i helt vanlige hjem med møbler, senger, kjøkken og bad. De var opptatt med sitt enkle hverdagsliv, akkurat som du og jeg er det.

Prøv et øyeblikk å forestille deg at det er du som opplever at byen din bombes. Hver dag. Torget der du liker å spise en is om sommeren er utrygt fordi snikskyttere har inntatt hustakene rundt. Du ser naboen din sprengt i filler en dag han våger seg ut for å finne mat til familien sin. Forestill deg ditt eget hus som en ruinhaug.

Så flykter du. Du ankommer et nytt land, og du blir plassert i en stor bygning med hundrevis av fremmede mennesker. Dusj og toalett på gangen. Mat, som sikkert er god, men for deg helt ukjent. Du er ikke vant til å spise ris og karri til frokost. Du vil heller ha brød med ost og syltetøy. Eller havregrøt.

Du er ikke vant til å spise ris og karri til middag heller. Hva er galt med kjøttkaker eller fiskeboller i hvit saus? Og hvorfor er det så vanskelig å få tak i en lege når du har så vondt i hele kroppen? For ikke å snakke om alle bildene som hjemsøker deg. Bildene av krigen, av døde mennesker, redselen fra turen over havet som ikke vil slippe taket.

Når livet snus på hodet griper vi ofte til det som er kjent og kjært i et forsøk på å holde oss selv på rett kjøl. Når alt som omgir deg er fremmed, på toppen av at du har mistet alt du eide og hadde, er det da så rart at mange ønsker å i det minste smake mat som de kjenner? Eller at de ber en bønn på språket som er deres morsmål?

Vis flyktningene respekt og la dem beholde sin verdighet. Det er det eneste mange av dem har igjen, og mange har ikke engang det, fornedret og misbrukt som de er blitt av kyniske mennesker underveis på flukten.

Jeg er ikke en flyktning, og jeg håper jeg slipper å noen gang måtte utsette mine barn for en farefull ferd gjennom ukjent land og over åpent hav i en liten båt med altfor mange mennesker ombord. Ankomme et land der jeg blir kalt for lykkejeger og parasitt. Når alt jeg faktisk ønsker er at mine barn skal få vokse opp uten bomber som hagler rundt dem. Når alt jeg ønsker er at de skal få leve normale liv, få en utdannelse og bli samfunnsnyttige borgere.

Du og jeg er født i Norge. Det er helt tilfeldig. Vi kunne like gjerne vært født i Syria eller Somalia. Da ville dete vært du og jeg som var på flukt. Har du tenkt på det?

Image024

 

Når ditt indre + ditt ytre = krasj

Ok, først må jeg innrømme min siste tv-dille… Det er et bli ny-program med tittelen «Nouveau look pour une nouvelle vie», eller oversatt til norsk «En ny stil for et nytt liv». Nå tenker du kanskje med en gang, «å nei! Ikke en sånn total make over greie med kirurgi og slanking og…» Men nei, det er ikke det. Dette programmet handler rett og slett om å finne en ny (kles)stil som korresponderer bedre med den man føler seg som innerst inne, kombinert med ønsket om en ny og fresh start.

For noen handler det om at de ønsker å finne kjærligheten og i den forbindelse synes det ville være fint med en liten «oppussing» av sitt ytre. Andre har viet mange år av sitt liv til å stelle og stulle for andre, og dermed neglisjert seg selv fullstending over en lang periode. Atter andre føler seg bare «usynlige» og triste og grå utvendig, mens de føler seg ganske så utadvendte og sprudlende innvendig, og dermed er det liksom full krasj mellom det ytre og det indre.

Vel, under kyndig veiledning når det gjelder klær og hår (og sminke), så er det en grundig oppdatering deltakerne i dette programmet får. Men de får mer enn det. De får et realt oppsving på selvtillitten sin også!

Programlederen kan være nådeløs i sin kritikk av nåværende klesstil og frisyre, men hun ytrer aldri et negativt ord om noens kropp, skjeve nese eller rynker. Istedet forklarer hun dem (kvinner som menn, unge som eldre) hvilken kroppsfasong de har, altså rett, V-formet, A-formet osv, men stadig uten å si noe negativt om noen fasong. Fokuset er på hvordan de skal kle seg for å fremheve og balansere inntrykket. Nøkkelbudskapet er: Ingen kroppsform er feil. Det handler bare om å vite hva som kler den kroppfasongen man har.

For det finnes klær for oss alle, uansett fasong! Trikset er å finne klærne som passer til din fasong, og som fremhever dine beste sider, istedet for å kle seg i en «sekk» for å skjule det du evt er misfornøyd med.

Og det er nettopp det jeg synes er så befriende og inspirerende med dette programmet. Budskapet er vær fornøyd med den kroppen du har og gjør det beste ut av den!

Ingen får beskjed om å slanke seg, eller foreta en ansiktsløftning. Det mest «ekstreme» jeg har sett, for et par av deltakerne, er en tur til tannlegen. Den ene manglet en tann og den andre turde knapt å smile skikkelig pga komplekser for misfargede tenner.

Programlederen/stylisten er videre opptatt av at personen det handler om skal finne en stil som korresponderer med vedkommedes personlighet. Og det skal være en stil for hverdager, ikke bare for fest. Det er ikke sånn at alle blir tvunget inn i de samme klærne eller den samme stilen. Her finnes ingen endimmensjonal fasit på hvordan de bør kle seg, men alle får en innføring i hva som kler dem og hva som får dem til å se ut som en «boms». Nøkkelen er å finne en stil der de føler seg vel og velkledd, med den kroppen de har. Det tror jeg det er mange av oss som ønsker oss 🙂

Og det synes jeg er en deilig kontrast til all propagandaen som strømmer mot oss hele tiden om hvordan vi skal få flatere mage og strammere rumpe og ikke minst mindre rynker, men samtidig et mer uttrykksløst ansikt!

Du er vakker som du er! Fokuser på det du er fornøyd med (og slutt å henge deg opp i det andre), fremhev dine beste sider og strål om kapp med sola 🙂

Ha en fin vår! 🙂

PS! Tviler på at jeg har mange fransktalende lesere, men om noen ønsker å se dette programmet med egne øyne så ligger det mange episoder ute på YouTube.

Helt integrert på en regnværsdag

En dag i vinterferien var vi ute for å finne nye sko til Storebror (Lillebror hadde allerede fått nye sko). I klesbutikken vi befant oss kom ungene over små, søte paraplyer med Minions-motiv. Storebror har lenge ønsket seg en paraply og Lillebror er helt forelsket i Minions. Det var med andre ord duket for en aldri så liten «mamma kan vi få paraply-kamp» denne dagen.

Jeg har lenge stått imot presset om å kjøpe paraplyer til de små håpefulle, av den enkle grunn at jeg synes det er ganske upraktisk med paraply når vi ferdes i trafikken og jeg må leie dem i hånden. Som den nordkvinnen jeg er på en regnværsdag, så sverger jeg til gummistøvler og regnjakke. Ikke det meste fjonge antrekket vil mange si, særlig ikke her i Frankrike, men med to gutter som elsker å plaske i vanndammer og av overnevnte grunner, så finner jeg det mest praktisk med rengtøy.

Jeg rister alltid litt på hodet for meg selv når vi møter på alle ungene på vei til skolen, som tripper i småsko eller joggesko med en liten paraply som vimser i alle retninger. De ankommer skolen våte på beina og med mer eller mindre klissvått yttertøy. En av de tingene i hverdagen som står for meg som «typisk fransk». Forfengelighet fremfor bekvemmelighet og praktisk bekledning. Særlig på en regnværsdag.

Men så var det denne dagen i butikken da, med de to skinndende ansiktene med tindrende øyne, som ba så pent de bare kunne om disse søte, gule paraplyene med Minions-motiv.

Jeg var skeptisk. Dro på det. Formante om at selv med paraply i hånden måtte de fremdeles leie mamma når vi var ute og gikk i trafikken. Og de skulle absolutt ikke brukes til å fekte med eller lekes med inne. De var kun til bruk ute og i regnvær. Jada, mamma, vi lover!

Jeg dro på det litt til. Sa at først fikk vi finne det vi var kommet for, nemlig sko til Storebror. Jeg kjøpte meg litt tid til å tenke, og så etter et par formaninger til om «ingen fekting» og «leie mamma selv med paraply i hånd» så gav jeg etter.

De var så kry! I kassa fortalte de stolt at «vi har fått paraplyer!» De to ansiktene strålte som soler fra skyfri himmel, og selv mannen som ekspederte oss måtte smile litt ekstra av dem.

DSC_0010 (2)

Dagen etter pøste det ned, men vi måtte ut et par ærend. Siden vi ikke skulle gå så langt og mye, så fikk de ta med seg paraplyene sine, mens jeg tappert surret et skjerf rundt hodet for å ikke se ut som en druknet katt.

Først var vi innom hos fotografen, og de proklamerte stolt og tydelig at «vi har paraplyer!» På vei tilbake til bilen krysset vi noen få andre som var ute i regnet, og igjen ropte de høyt av glede «Monsieur, vi har paraplyer!» Man skulle jo nesten tro at det var en rykende fersk oppfinnelse de hadde kommet opp med helt selv!

Jeg følte meg i alle fall særdeles integrert, der jeg selv ble våt, mens de to håpefulle nærmest hoppet av glede over å endelig gå med sine egne paraplyer. For jeg hadde (selvfølgelig) ikke tatt på meg regnjakke, og ingen av oss hadde gummistøvler. For det er sånn det gjøres i Frankrike på en regnværsdag… 🙂

Noen kulturforskjeller må visst bare aksepteres…

 

I Frankrike…

Er det ingen som vet hva havregrøt, risgrøt eller rømmegrøt er. Ikke babygrøt heller.

Spiser man ost med brød, ikke brød med ost.

Spiser man ikke ost med brød til frokost. Ikke brød med annet pålegg heller.

Vet ingen hva en brødskive med pålegg er for noe.

Synes folk oppriktig synd på deg hvis du forteller at du har spist brødskive med pålegg til lunsj. Selv om de ikke vet hva dette er, så skjønner de at du ikke har spist et varmt måltid.

Spiser man croissanter, pain au chocolat og brioche (boller) til frokost. Eller toast med smør og syltetøy.

DSC_0002

Spiser man ost etter hovedrett. Kanskje sammen med grønn salat, og ganske sikkert sammen med brød. Men man spiser fremdeles ost med brød til, ikke brød med ost.

Mener folk baguette når de snakker om “brød”.

Er det lov å drikke vin til lunsj. Selv om det ikke er ferie.

Ser kaker lekre og fristende ut, men smaker tilnærmet ingenting. Dessuten er de alltid tørre.

Får du en liten kopp kaffe (espresso) hvis du ber om «en kaffe». Vil du har en stor kopp kaffe må du huske å be om en «lang kaffe» eller en «amerikansk kaffe». Traktekaffe er bannlyst på caféer.

DSC_0006

Skrives barna inn på (før)skolen det året de fyller 3 år.

Er det en sjeldenhet at folk er presise.

Er det ikke lov til å dobbelparkere, men alle gjør det allikevel.

 

Noe skurrer…

Det er en ting jeg har grublet mye over i det siste. Særlige etter at jeg leste tidligere nevnte bok «Hele Norge baker ikke» av Marta Breen. Det er dette med å være hjemme med barna utover den «vanlige» permisjonstiden.

Nå er jeg ingen tilhenger av 1950-tallets samfunnsstruktur, der det var en selvfølge at mor passet barna og far jobbet. Eller generelt tiden da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen hele livet. Men det er dog en ting som skurrer for meg.

Hvis jeg velger å være hjemme med egne barn, og prioriterer å være tilstede for dem i småbarnsperioden, så tjener jeg ingenting på det. Hverken kroner og ører, pensjonspoeng eller anseelse. Jeg vil bli sett på som gammeldags og reaksjonær, en som motarbeider alle de rettigheter kvinner har opparbeidet seg.

Dersom jeg daglig bytter barn med naboen, slik at vi passer hverandres barn og tar betalt av hverandre for det, da tjener jeg både kroner og øre, og noen pensjonspoeng med. Kanskje ikke så mye anseelse å spore, men jeg tjener i alle fall penger og betaler skatt, bidrar litt til fellesskapet om du vil.

Dersom jeg går ut i jobb etter endt permisjonstid, sender barna i barnehagen 9 timer hver dag, hever lønn og betaler min skatt, da slår jeg inn «full pott»: Inntekt, bidrag til fellesskapet (skatt), anseelse (karriere), og vil noen si, jeg er med å skape arbeidsplasser (noen må jo jobbe i barnehagen som skal ta vare på barna mine hele dagen).

Så er det denne ene faktoren som går igjen i alle «regnestykkene» over: Noen må passe barna mine.

Det er her det skurrer for meg. For hvorfor er det sånn at så lenge jeg passer andres barn så er det betalt arbeid, mens hvis jeg passer mine egne barn så er det ubetalt arbeid?

Vi snakker ofte om barna som vår viktigste ressurs for fremtiden (og det er de jo!) og hvor viktig det er at de blir tatt godt vare på fra fødselen og opp gjennom oppveksten. Hvorfor er det da sånn at det å «passe» barn er en så underbetalt jobb, eller også en ubetalt jobb for dem som velger å være hjemme mens de er små?

Kan noen der ute fortelle meg hva det er jeg ikke har fått med meg her?

Hvis gud finnnes…

Så tror jeg han gir en lang goddag i hvordan vi mennesker kler oss. For hvis det nå er han som har skapt mennesket i sitt bilde, som så mange tror, så sender han oss til verden splitter nakne alle sammen.

Hvis gud finnes, så tror jeg han vrir seg i gremmelse når han ser hvordan menn trakasserer kvinner, voldtar kvinner eller mishandler dem på andre måter, fordi de ikke er tildekket fra topp til tå.

Hvis gud finnes, så tror jeg han skammer seg over at menn gir kvinner skylda for at de selv ikke klarer å kontrollere sitt seksuelle begjær. For det er ikke kvinners skyld om menn «tenker med pikken»! Dette gjelder uansett hvilken kulturell kontekst man lever i.

Jeg tror neppe gud, hvis han nå finnes, mente at kvinnen er ment å være menns eiendom. Ei heller markør for familiens ære.

Hvis gud finnes og skapte oss mennesker, så skapte han oss med egen, fri vilje. En vilje til å gjøre godt, og ondt (dessverre). Det enkelte menneske er selv ansvarlig for å oppføre seg skikkelig mot sine medmennesker, uansett menn eller kvinner. Uansett om vi er påkledd eller avkledd. Det kalles å tenke med hodet og utvise respekt for sine medmennesker. Amen.

Sånn tenker i alle fall jeg som er ateist.