Et kongehus til besvær?

Posted on by
Reply

Det har blåst litt rundt Norges kronprinspar i det siste, etter en ferie på en luksus yacht i Middelhavet.
Hvor like oss synes vi de kongelige egentlig skal være?

Jeg skjønner at noen lar seg provosere av at Norges kronprinsfamilie har feriert på en gigantisk yacht i middelhavet. Jeg mener, det ser unektelig ganske snobbete ut å ligge å dra seg på dekket på en sånn farkost. For ikke å snakke om å ha så mye armslag i en båtkabin. Likner nok mer på luksussuiter på et hotell, og ikke sånn trangt og enkelt som i hine dager da jeg var på seilferie langs Norges kyst. Hvorfor i all verden skal noen nordmenn få lov til å akseptere invitasjoner fra venner til slike luksusturer når noen aldri ber meg med?

Kritikerne snakker om ytelser og motytelser, mens kronprinsen hevder at slikt ikke er inne i bildet. Så vil han ikke si hvem “kompisen” er heller. Da hyler kritikerkoret enda høyere, for her må det være ugler i mosen. Kanskje er det det. Eller kanskje ikke. Av grunner vi ikke vet noe om, kan det være at kronprinsparets venn ikke ønsker å opptre på glanset papir. Det er kanskje vanskelig å forstå i disse “Paradise Hotel” tider.

Motytelser er også et stikkord når kronprinsessens eksklusive kjoler er tema for kritikerne. Vi kunne trekke et lettelsens sukk da det ble kjent at Mette Marit ikke kjøper disse kreasjonene for skattebetalernes penger. Hun får faktisk låne dem. Men, sier kritikerne, da forventer sikkert designeren/motehuset en gjenytelse fra prinsessen.

Eh, det er mulig jeg er naiv, men det å få vist frem kreasjonene sine offentlig, attpåtil båret av en prinsesse, må vel være gjenytelse nok for en designer? Kjolen vil jo vises i haugevis av glansede blader verden over, og selvfølgelig på internett. Helt gratis! Her sparer jo designer/motehus masse masse penger på annonsering. Kanskje er det så enkelt som det?

Når det er sagt, så er vi ofte på kronprinsparet og kritiserer dem for både det ene og det andre. Deres valg av skole til barna, Mette Marits garderobe generelt, deres veldedige arbeid som “liksom ikke står i stil til luksusferien i Middelhavet”, dannelsesreisen i Asia, you name it.

Jeg tenker som så: Skal vi ha et kongehus, så får vi finne oss i at de ikke lever akkurat sånn som Kari og Ola Nordmann. Fordi de er kongelige. Det betyr ikke at vi skal tillate absolutt alt når det gjelder bruk av apanasjen, men de kongelige har faktisk egne penger til disposisjon også. Og akkurat som du og jeg synes vi har rett til å bruke egne penger som vi vil, så synes jeg kongefamilien skal få bruke sine penger som de vil.

Jeg synes også kongefamilien har krav på litt privatliv, akkurat som du og jeg. De har lyst til å feriere et sted de ikke blir gjenkjent, et sted de kan være i fred for pressefotografer, enten disse er på jakt etter “familie-lykke bilder” eller kronprinsessen iført bikini. Denne gangen så det ut til at de fikk være i fred i ferien i det minste.

Dersom vi synes det er så vanskelig å avfinne oss med at vi, folket (eller nærmere bestemt våre tippoldeforeldre kanskje) faktisk selv har valgt å ha et kongehus, så får vi kreve ny folkeavstemning om vi skal beholde det eller avskaffe det. Man krever jo folkeavstemning om så mangt om dagen, så hvorfor ikke?

For når vi har valgt å “holde oss med” et kongehus, da får vi akseptere at vi, folket, har bestemt at noen mennesker fødes inn i posisjoner som er helt uoppnåelige for oss andre “vanlig dødelige”. Og med disse posisjonene følger visse privilegier, selv om disse pr idag er strippet ned til et minimum.

Bør Mette Marit heretter utelukkende stille i antrekk fra billigkjedene? Eller vil hun da beskyldes for å snikreklamere for H&M og Mango? Er det greit om hun kan vise kvittering fra butikken på at klærne er hennes til odel og eie?
Må kronprinsfamilien legge neste ferie til en Ving-resort på Mallorca for at vi ikke skal legge armene i kors og stille spørsmål om bakenforliggende motiver og (gjen)ytelser?
Bør de huske å ta godt vare på kvitteringen, slik at vi ser de har betalt reisen av egen lomme? Og Ving? De vil vel uansett ha stor glede av å lese om kronprinsparets valg av Ving som reisearrangør? Vil kritikken stilne da? Eller er vi igjen tilbake til “snikreklame” for en gitt reiseoperatør?

Jeg bare spør, for det virker som at uansett hva de kongelige foretar seg, så er det noen som “aner ugler i mosen”. Kanskje like greit at vi avskaffer hele ordningen med monarki med det samme?

Vokse(n)smerter

Posted on by
Reply

Som mamma til to gutter på fire og et halvt og tre år, så er det mange ting jeg grubler over, i liket med mine barn.

Det er så lett å tro at man som voksen er ferdig utvokst, og at man har svaret på det meste. Jeg har i grunnen aldri sett helt sånn på det, og med to små under mine beskyttende vinger, så blir jeg daglig påminnet om at jeg ikke kan alt eller vet alt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Livets vei er brolagt med uendelig mange mysterier og store og små spørsmål, både for liten og stor.

Storebror spør ofte “hvorfor det?” eller “hva er det?” og det hender jo at jeg ganske enkelt må melde pass og svare “det vet jeg ikke, vennen min”. “Joda”, insisterer Storebror, “du vet alt!” Akk, om det bare hadde vært så vel.

Ok, jeg har ganske greie kunnskaper om endel ting, ganske enkelt fordi jeg er en nysgjerringper og jeg liker å lese/studere. Men det er veldig mye her i verden jeg vet lite eller ingenting om. Og helt ærlig, jeg synes det er bedre å innrømme at dette har jeg null peiling på, enn å finne på noe svada som svar. Ikke smerter det meg heller å innrømme overfor Storebror at mamma faktisk ikke vet eller kan alt. Noen ting har vi pappaer til også. Eller andre.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Det er fint å ha noen og undre seg sammen med.

Jeg tror barn har godt av å forholde seg til voksne som ikke tror de har svaret på alt. Istedet kan jeg hjelpe dem å finne svaret, enten hos andre som jeg vet kan noe om dette, eller vi kan lete sammen i bøker og på internett. Etterhvert som Storebror og Lillebror vokser opp og lærer å lese og skrive, håper jeg de fortsetter å utvikle sin nysgjerrighet. Jeg håper at de ikke slutter å stille spørsmål “om alt i verden”, bare fordi det står det ene og ikke det andre i læreboka de får utlevert på skolen.

På et eller annet tidspunkt i barndommen vil de innse at mamma og pappa ikke kan og vet alt, og kanskje vil det være litt kjipt. Jeg mener, vi er jo de store idolene mens de er små. Når de en dag innser at vi ikke er allvitende så faller vi kanskje litt i kurs. Jeg håper det vil være et plaster på såret at vi sammen kan fortsette å utforske verden og alle dens mysterier. At vi sammen kan stille spørsmål og finne svar og inspirere hverandres nysgjerrighet.

Faktisk så ser jeg frem til den dagen mine to håpefulle stiller spørsmål ved akkurat mitt verdensbilde. For jeg har godt av å få det utfordret av neste generasjon. Det gjør kanskje litt vondt av og til, når man tvinges til å strekke seg utenfor sin vante komfortsone og gamle tenkemønstre utfordres. Men jeg håper i årene som kommer, mens jeg blir gammel og de blir voksne, at vi kan fortsette å dele vokse(n)smertene. For så lenge vi kjenner dem, så betyr det at vi fremdeles vokser som mennesker og ikke har stivnet i gamle tankemønstre.

Eller kanskje ikke?

Posted on by
3

“Thinking you’re changing the world by incessantly posting political stuff on facebook is like thinking you’re getting laid when you jerk off to porn.”

Jeg fant dette sitatet på facebook, og synes faktisk det fortjener en liten kommentar.

Nei, jeg tror ikke jeg forandrer verden ved å poste politisk relaterte saker på facebooksiden min. Så naiv er jeg ikke. Men jeg synes det er viktig å spre nyheter om saker jeg bryr meg om, enten det er væpnede konflikter rundt omkring i verden, kvinners rettigheter (eller som regel mangelen på sådanne), brudd på ytringsfriheten og historiene om alle dem som forfølges fordi de tør å motsi en statsmakt de er uenig med.

Å la humla suse og late som om verden er et fredelig og rolig sted der alle lever i harmoni og velstand har i alle fall ingenting for seg. Min mening er at når flere vet, så er det flere som engasjerer seg og legger press på både egne og andre myndigheter for at de skal endre kurs.

Jeg tror også at mange av oss som legger ut politisk relatert stoff på våre facebooksider har et sosialt og politisk engasjement utover dette, enten det er lokalpolitikk, organisasjonsarbeid eller veldedighetsarbeid. Vi ønsker å åpne øynene til våre medmennesker, få dem til å se at ikke alle har det like fredelig og lever i en velstand som vår egen. Vi ønsker at alle skal få muligheten til å leve sitt liv i fred og fordragelighet uansett hvor i verden de bor, og vi ønsker at alle vi som allerede gjør det setter pris på det og ikke tar det for gitt.

For meg er det også viktig å få og evt videreformidle informasjon om hvorfor konflikter oppstår og hvordan de håndteres. Vestlige land er tungt inne i flere av disse konfliktene både militært og diplomatisk, på godt og vondt. Når vi sender avgårde egne soldater til en konflikt på andre siden av kloden, vil jeg gjerne vite hvorfor vi gjør det og hva det er meningen de skal bidra med der.

Når mennesker strømmer i hopetall til Europa i skrøpelige farkoster og med livet som innsats, så synes jeg vi skylder dem å sette oss inn i forholdene der de kommer fra. Ikke bare hva som skjer akkurat idag, men også hvordan situasjonen har oppstått. Om vi ikke setter oss inn i faktiske forhold har vi svært liten forutsetning for å hjelpe dem, enten det er her eller der.

Jeg tror ikke jeg forandrer verden med facebookpostene mine. Ikke jeg alene. Men jeg tror at når flere vet, så er det mer fokus på verdens urett og flere kritiske øyne rettet mot både egne og andres mydigheter.

Når mange krever at ens egen utenriksminister skal ta opp barbariske straffemetoder i møter med ministre fra land som bedriver dette, da er det vanskelig å la dette temaet ligge uten å få stempel som svekling eller feig. Når man i ulike internasjonale fora setter søkelyset på ytringsfrihetens kår i land med streng sensur, så er ikke dette bare fordi det er «politisk korrekt» å gjøre det av demokratiske ledere. Det er også en forventning fra de menneskene som har valgt dem og som følger med på hva de gjør.

Sist, men ikke minst, ved å poste politisk relaterte saker på facebook, kan jeg håpe å inspirere andre til å engasjere seg i en sak eller fler. Jo flere engasjerte mennesker som finnes der ute, jo større er sjansen for at vi faktisk klarer å jobbe mot en bedre verden med færre konflikter, bedre vern om den enkelte borger og mindre fattigdom og sult.

Det franske paradoks

Posted on by
Reply

Vi er inne i en måned med flust av fridager her i Frankrike, både sekulære og religiøse. Det siste er noe jeg stadig vekk stusser over, og grunnen er enkel.

Frankrike er en proklamert sekulær republikk. Religion anses som et høyst privat anliggende, og er noe som helst ikke skal proklameres i det offentlige rom. Og fordi religion anses som et privat anliggende undervises det heller ikke i religion i skolen overhodet.

Allikevel er det offentlig fridag ved hver eneste kristne (katolske) helligdag! For å gi deg en kjapp oversikt: Allehelgensdag (1/11), første og andre juledag, andre påskedag (men ikke skjærtorsdag og langfredag), Kristi Himmelfart, pinse og “Jomfru Maria dag” (15/8). Mulig jeg har glemt en eller to, som ofte faller i sommerferien…

Sikkert er det i alle fall at kristne helligdager betyr skolefri og stengte offentlige kontorer og banker osv. På den annen side, handelsstanden søker ved hver anledning om å holde åpent, hvilket de får lov til. Det er sikkert gode penger å tjene når “alle” har en ekstra fridag de kan bruke til familieutflukt til diverse kjøpesentre.

Og her er vi ved kjernens paradoks. I skolen har de ikke lov til å undervise i religion, så “ingen” aner hvorfor det er skolefri akkurat denne dagen. Og de fleste synes å bruke dagen til en familieutflukt til nærmeste kjøpesenter eller park/fornøyelsespark, og ikke akkurat på religiøse aktiviteter som kirkegang.

Hva er da poenget med å holde disse fridagene i hevd? Og hvis det nå er slik at det er “likhet for alle” i denne sekulære republikken, hvorfor er det ikke fri på andre religiøse helligdager som for eksempel Eid og Yom Kippur? Om prinsippet om en sekulær republikk skal følges helt ut, burde man ikke da avskaffe alle religiøse fridager?

Spør du meg er dette en fullstendig inkonsekvent praksis. At det i tillegg ikke undervises i religion, slik at de færreste har noen forståelse av hva disse dagene markerer i den kristne kalenderen, da blir det for meg enda mer merkelig å markere disse dagene med offentlig fri.

Men det er kanskje derfor vi har fri, for at vi skal gruble litt over det franske paradokset?

Bikinisesong

Posted on by
1

Det er snart tid for bikini igjen, og jeg har allerede over lengre tid observert ukebladforsider og nettartikler som reklamerer med ymse slankekurer og treningsopplegg for å forberede meg og alle andre kvinner til denne lettkledde perioden av året.

Faktisk så blir jeg litt provosert av det.

Hvorfor skal vi slite og streve i forkant av sommeren, bare fordi vi har lyst til å ta på bikini og få litt farge på en vinterblek skrott? Jeg tror vi alle har dager der vi ser oss i speilet og sier oss ganske fornøyd med det vi ser. Så har vi andre dager da ingenting er bra nok, og vi helst skulle byttet ut hver eneste kroppsdel fra topp til tå. Jeg har kommet frem til at det er helt normalt og at det er lite poeng å bruke energi på å irritere meg, for jeg har nå engang den kroppen jeg har.

Istedet fant jeg en veldig enkel løsning på dette “perfekt kropp”-syndromet som herjer vår tid, og jeg deler den gjerne med deg her: Slutt å les alle disse dustete sakene som publiseres i ukeblader, på nett og i aviser. Bare hopp over dem! Blås i hva “ekspertene” mener, eller hva rosabloggerne skryter av å ha oppnådd med den ene eller andre metoden.

Har du lyst til å kle deg i bikini, i kort skjørt, shorts eller hva som helst, så gjør det! Vi har alle våre skavanker, merker på kroppen etter levd liv. Jeg har lest om en kvinne som har blitt ledd av og gjort narr av på stranden av en gjeng fjortiser, fordi hun hadde strekkmerker på magen. Vel, jeg kan fortelle dere en ting fjortisberter (og –gutter), at en dag har dere kanskje slike merker på magen selv (eller kjæresten din har det)! Så tørk av dere fliret, for dere vil ikke ha en plettfri kropp etterhvert som årene drar seg på. Like greit å innse det først som sist.

Selv har jeg ikke så mye strekkmerker, men jeg har “skjemmende” blodårer på beina. Pent er det ikke, og småguttene mine spør av og til om hva det er, men jeg nekter plent å la denne skavanken hinder meg i å gå i shorts og skjørt om sommeren, eller bikini for den del.

For ærlig talt, hvem bryr seg egentlig? Jeg tror vi ser oss selv med et mye mer kritisk blikk enn de rundt oss. Kan vi se oss selv i speilet og være fornøyd med den vi er, da tror jeg vi ser med mindre kritiske øyne på kroppene til dem rundt oss også. Når vi går over andre med lupe, så er det kanskje for å finne feil og mangler som kan rettferdiggjøre at vi selv ikke er perfekte? Er det ikke?

Så jeg synes vi skal være fornøyd med den kroppen vi har, enten den er stor eller liten, og heller ha fokus på å nyte sommeren (og resten av året!) sammen med dem vi er glade i. Å sitte der på stranden og irritere seg over den valken på magen, eller de strekkmerkene, eller de skjemmende blodårene på beina tar bare så altfor mye energi, og så er det jo i tillegg helt bortkastet!

Nei, jeg vil heller bruke den energien på noe helt annet! For eksempel lek og sprell med go’ guttene mine! Hva med deg?

Lykken er…..

Posted on by
Reply

– å ha gode venner og prate med om alt mellom himmel og jord.

– å vite at selv om det stormer noen dager og fartøyet knirker, så blir det sol og stille hav når stormen har lagt seg.

cropped-image024.jpg

– å kjenne styrken i små armer som omfavner meg, mens et klissete kyss plasseres på mitt kinn.

– å ha en familie som står last og brast, i solskinn som i storm.

DSC_0296

– å ha venner som selv etter lang tids fravær, føles som om vårt forrige møte var igår.

– å vite at på en regnværsdag har jeg et stort album med gode minner å bla i, i mitt eget indre.

DSC_0064

Minnefremkalling

Posted on by
2

Jeg ligger godt under dyna. Rent sengetøy som lukter friskt. En svak eim av sommer. Jeg lukker øynene og en liten stund er jeg igjen den lille jenta i senga på hytta ved sjøen en sommerkveld. Fra verandaen høres en svak summing av stemmer. Noen ler. Var det mamma? Tanten min? Farmor stikker hodet inn på rommet for å se om jeg sover. Snart kommer hun også og legger seg. I samme seng som meg. Det var den gangen jeg var så liten at jeg delte seng med farmor, selv om det bare var en enkeltseng inne på det lille soverommet. Så godt og så trygt å sovne slik i sommernatten.

Jeg trekker inn duften fra en flaske med solkrem. Den får meg til å tenke på varme dager på stranden med mamma den gang jeg var barn. Da hun hentet meg på skolen med strandbagen ferdig pakket i bilen. Vi spiste brødskiver med banan og hjemmelaget jordbærsyltetøy, og hadde saft på drikkeflaske.

Jeg hører måkene skrike en tidlig vårdag, og legger hodet mot veggen. Kjenner sola forsiktig varme et vinterfrossent ansikt. Et øyeblikk er jeg flere hundre mil lenger nord. Jeg sitter på en kaikant i Lofoten og hører bølgene skvulpe dovent mot stolpene under brygga.

Jeg åpner et glass med aprikossyltetøy. Smører et lag utover brødskiva. Tar en bit og tenker på pappaen min. På aprikossyltetøyet han hadde med hjem fra Krim etter å ha vært lenge borte.

Jeg hører denne bestemte fuglen synge (men har aldri fått taket på hvilken det er). Jeg må være rundt to år, kanskje snart tre. Bestefar er på besøk, og vi sitter på den hvite benken foran garasjen og spiser vaniljeis med sjokoladetrekk, som han har hatt med seg i en blå og hvit papirpose.

Jeg går ut døren en kjølig morgen. Det er en svak eim av brent ved i luften. Jeg lukker øynene og trekker pusten dypt. Et lite øyeblikk står jeg i snøen utenfor hytta på fjellet i påsken, full av forventning foran dagens skitur med Kvikklunsj og appelsiner i sekken. Ansiktet innsmurt med solkrem og kuldekrem, og hver morgen en diskusjon med mamma om jeg ikke kunne få på ullgenseren før all denne kremen.

Jeg sitter i hagen sent en kveld og ser opp på stjernene. Tenker på alle de ulike stedene jeg har fått muligheten til å beundre dette vakre synet; Østlandet, Nord-Norge, Pakistan, Zimbabwe, India, Sri Lanka, Frankrike….

Så mange minner som kan fremkalles ved hjelp av lukter, smaker, en liten lyd eller synet av noe. Jeg føler meg så heldig som har fått lov til å samle så mange av dem. Og jeg føler meg så taknemlig for alle de flotte menneskene og stedene som rommes av dem.

Er det nå vi skal dø, mamma?

Posted on by
Reply

Den lille gutten min ser på meg med de store brune øynene sine. Han er blek og klamrer seg til hånden min. Jeg forsøker å holde meg rolig, men kjenner redselen gripe meg som en klo om hjertet. Hva skal jeg si til ham? Båten er fylt til randen av folk og noe er åpenbart galt. Rundt meg begynner folk å få panikk. Det er mørkt og båten føles langt fra trygg. Alt jeg ønsket var å skape en bedre fremtid for min sønn. Alt jeg ønsket for ham var et liv uten bomber, uten miner, uten den hvindende lyden av raketter som vilkårlig treffer husene vi bor i. Alt jeg ønsket for min sønn var at han skulle få være et barn som kunne leke utenfor huset uten redse. At han skulle få sove natten gjennom uten å våkne skrikende på grunn av mareritt etter alt han har sett og opplevd i sitt korte liv.

Er det her det ender? Er dette vårt siste øyeblikk på denne jord? Jeg klemmer hånden hans og prøver å smile, men kjenner at redselen er for sterk. Jeg legger armene mine beskyttende rundt ham og kysser ham på hodet. Om dette blir vår siste stund sammen, så skal jeg i alle fall holde fast på ham til siste slutt.

Jeg er selv mamma til to små gutter. Å lese om alle dem som prøver å ta seg over Middelhavet med livet som innsats i et desperat forsøk på å komme seg til en bedre fremtid i Europa gjør meg så uendelig trist og fortvilt. Jeg forstår så godt hvorfor de legger ut på denne ferden. De har ikke mer å tape. Bortsett fra livet. Tenk, de er faktisk villige til å satse livet sitt, livene til sine barn, i et håp om å kunne skape en bedre fremtid for dem i et land uten krig, uten bomber, uten et undertrykkende regime.

Jeg ser på guttene mine der de løper bekymringsløst rundt i hagen, eller der de ligger trygt og godt i sengene sine og sover for natten. Jeg prøver å forestille meg hvor langt jeg selv ville vært villig til å gå for å gi dem et bedre liv, dersom vi hadde levd under konstant krig og terror. Jeg tror jeg ville vært villig til å gå langt, veldig langt.

Jeg lurer på om politikerne rundt omkring i Europa noen ganger ser på sine egne barn og tenker i samme baner. Hvor langt ville de vært villige til å gå for at deres barn skulle slippe unna bomberegnet og snikskytterne? Ville de selv satt livet på spill for i et forsøk på å skape en bedre fremtid for sine barn?

Jeg leste akkurat at leserne av italienske og maltesiske aviser foretrekker at alle disse flyktningnene som drukner på veien over havet, forblir navnløse og ansiktsløse. De vil ikke lese personlige historier fra de overlevende. Mange legger igjen kommentarer som «la dem drukne».

Som om situasjonen ikke er tragisk nok, så finnes det altså mennesker som ikke ser ut til å bry seg et øyeblikk om den desperate situasjonen på andre siden av Middelhavet. Som ikke evner, eller ønsker, å sette seg inn i den håpløse situasjonen disse menneskene lever i. Ville de selv bare sittet der, fullstendig apatiske, om det var de selv som levde midt i krigen? Eller ville de gått ombord i en overfylt fiskebåt, i et håp om at det skulle bringe dem til en hverdag uten krig og sult?

«Er det nå vi skal dø, mamma?» « Ikke vær redd, skatten min. Mamma er her, og jeg holder deg i armene mine. Jeg er så uendelig glad i deg, gutten min. Lukk øynene og sov litt, når du våkner er alt bra skal du se.»

Havet som skiller krig og fred

Posted on by
Reply

Hver dag ser jeg utover det blå Middelhavet. Noen dager ligger det og glitrer i solen, andre dager er det grått og opprørt. Noen dager ser jeg frem til at vanntemperaturen skal stige så jeg kan legge på svøm i det blå vannet. Men når jeg ser utover det samme havet idag har jeg lyst til å grine, jeg har lyst til å skrike høyt i sinne og frustrasjon.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

Min vakre utsikt. Din våte grav. Hvil i fred.

På bare få dager har flere hundre mennesker druknet i dette havet. Igjen. Jeg leser det samme om og om igjen i avisene. Skrøpelige båter, fullstappet med desperate mennesker på flukt fra krig og terror. Desperate mennesker som har betalt astronomiske summer til kyniske menneskesmuglere i håp om et bedre liv i Europa. Mange av dem blir istedet igjen på havets bunn, et sted på veien mellom stedet de flyktet fra og drømmen om Europa.

I skrivende stund kjemper barn, kvinner og menn en desperat kam i vannet. En kamp for å overleve. De har ingen redningsvester, de aller færreste av dem kan svømme. For hvert minutt de tilbringer i vannet, for hvert minutt de klamrer seg fast til vrakdeler av en synkende båt, er sjansene for at de overlever dette mindre og mindre.

Når skal Europas politikere forstå at det ikke hjelper å bygge murer rundt Europa for å stoppe disse desperate menneskene? Når skal de forstå at disse desperate menneskene faktisk er akkurat det; desperate mennesker hvis eneste ønske er å leve i fred og fordragelighet i et land uten krig, uten frykt for at hver dag kan være deres siste?

Dette er desperate mennesker som hver og en har et navn og en historie. Hver eneste en av dem har en familie som desperat venter på nyheter om at deres kjære har klart å krysse dette havet som ligger mellom krigen og freden.

Jegs er utover det blå Middelhavet der det glitrer i solen idag, men jeg kjenner ingen glede over synet på en dag som denne. Jeg har klump i halsen og tårer i øynene. Er det ikke nok nå? Hvor mange flere skal måtte gå til bunns i Middelhavet før Europas politikere drar hodet opp av sanden og innser at de må gjøre noe?

Og mens jeg sitter her og spør meg selv om det, så har enda flere barn, kvinner og menn tapt kampen mot havet på sin vei mot drømmen om Europa.

Eplet faller ikke langt fra stammen

Posted on by
2

Heter det seg, og det har jeg nå fått erfare.

Da jeg var barn tror jeg at jeg var en sann prøvelse til tider. Jeg elsket å tyvlytte på de voksnes samtaler, og jeg blandet meg gjerne inn med spørsmål som «hva snakker dere om?» eller «hvem gjorde det?» Min mamma ga meg mer enn en reprimande om å slutte å tyvlytte, og å tie stille når de voksne snakker.

Jeg var, og er heller ikke idag, veldig glad i autoriteter, og jeg kan vel si at jeg lider av en viss autoritetsforakt. Det er bare noe som stritter imot når jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Kanskje er det derfor jeg er så glad i Frank Sinatra sangen «My way»?

Men det var dette med eplet og stammen. Jeg ser jo at min eldste sønn er ganske lik meg når det gjelder disse tingene. Han snakker mer enn gjerne i munnen på voksne, og synes ikke det er det spor morsomt å bli fortalt hva han skal gjøre, når han skal gjøre det eller hvordan han skal gjøre det. Morgenritualet med påkledning kan være en liten prøvelse for både liten og stor; poden sitter der litt tafatt med klærne rundt seg, eller han finner ganske enkelt på noe annet å gjøre. Jeg maser, han utfører sine protester i ulike varianter.

Det samme gjentar seg ofte om kvelden. – Nå må du kle av deg og gå på do, sier jeg. Storebror ser på meg, og finner ut at det er en masse spørsmål han ikke har stilt den dagen, eller at det bare må lekes litt med toget før han kan innfinne seg på badet. Jeg sukker, og tenker at herre min så vanskelig alt skal være… – Kan du ikke bare være så snill å gjøre som mamma sier for en gangs skyld?

Neste uke er det karnaval på skolen, og årets tema er «mat fra hele verden». Jeg ble helt matt da jeg leste meldingen fra skolen. Mat! Må jeg kle ut sønnen min som en tomat, en gulrot eller et jordbær? Jeg kjenner at jeg stritter imot. Selv kunne jeg aldri tenke meg å vise meg offentlig utkledd som en gulrot eller et pizzastykke. Jeg føler medynk på min sønns vegne.

Etter noen runder med diskusjon med min komplementerende halvdel, kom vi frem til at Storebror kan kle seg ut som kokk. Det handler om mat, men det skulle være et kostyme som ikke får ham til å føle seg som en komplett idiot.

Forslaget fremlegges for Storebror. Ikke helt uventet protesterer han. Jeg er ikke helt sikker på om han har noe begrep engang om hva en kokk er, men pappaen viser ham noen bilder på internett av barn i kokkekostyme. Nope. Storebror synes ikke det er noe fint. Han vil være pirat!

Pirat er kult - gulrot er ut! Storebror klar for karvavalet ifjor.

Pirat er kult – gulrot er ut!
Storebror klar for karvavalet ifjor.

For en gangs skyld er Storebror og jeg helt på parti. Vi synes begge to at grønnsakskostymer er noe tull, og at piratkostyme er kult. Han skjønner nok ikke at læreren ikke vil være helt fornøyd med valget, mens mammaen hans gliser fornøyd inni seg over muligheten til å være litt trassig.

Etter en ny samtale med min komplementerende halvdel har vi kommet frem til følgende løsning, for å spille bittelitt på lag med skolens, i mine øyne, fullstendig dustete temavalg; Storebror skal få kle seg ut som pirat-kokk! Da får han ha piratkostyme, og i tillegg får vi lure på ham et forkle tilsmusset med litt matflekker. Pirater spiste jo de også, og noen laget maten ombord på skuta. Det får være «mat fra hele verden» godt nok for denne gang.