Foreldreansvar

Posted on by
Reply

Fredag 15. august, på Indias uavhengighetsdag, talte statsminister Narendra Modi til folket. Blant de emnene han berørte i talen sin var vold mot kvinner og det enorme antallet voldtekter som finner sted i India hver dag. Modi oppfordret sine landsmenn til å ta ansvar for sine sønner og deres handlinger, istedet for å legge skylden på ofrene. Det er et viktig punkt Modi berører her. I et land som India, der menn for forrang fremfor kvinner, der sønner har alle rettigheter mens døtre har få, sitter tradisjonell tankegang godt fast. En voldtatt kvinne er selv skyldig, fordi hun må ha villedet mannen til å begå denne handlingen. En voldtatt kvinne er en skam for familien, en sosialt utsøtt. For en mann som begår en voldtekt er det lite sannsynlig at han rammes hverken av sosial fordømmelse eller av en rettskraftig dom. Familien beksytter sine døtre som best de kan, for selv bare et dårlig rykte (sant eller usant) kan gjøre det vanskelig å få dem giftet bort. Den sosiale kontrollen med kvinner er nærmest total, og de har liten mulighet til å bevege seg fritt, bortsett fra mellom hjem og skole og evt jobb. Få av dem er ute etter mørkets frembrudd uten følge av et eller flere familiemedlemmer, fortrinnsvis en far eller bror. Sønner kan bevege seg fritt og kommer og går når det passer dem.

Jeg synes det er modig og flott av Modi å ta opp disse emnene. Seksuell trakassering er et tabu emne i India, selv om det rammer nesten alle landets kvinner. De trakasseres på gaten, på bussen, på arbeidsplassen, selv i sitt eget hjem. Det er flott at det tas skritt for å bevisstgjøre landets politi og rettsvesen om kvinners rettigheter, ikke minst rettighetene til egen kropp. Til dags dato er indiske kvinner mer å regne for en manns eiendom (først tilhører hun farem, deretter ektemannen) enn selvstendige individer. I noen familier og samfunnsklasser er dette i endring, men dette er en prosess som tar tid, og det er bra at myndighetene nå tar noen grep i håp om å få fortgang i prosessen.

Hva som er spesielt med Modis tale er at han sier rett ut av foreldrene må ta ansvar for sine sønner. I det ligger at de må oppdra sønnene til å respektere kvinner, både kvinner i egen familie, men også ukjente kvinner de møter. Og her er vi ved sakens kjerne. Vi som er foreldre, uansett hvor vi bor i verden, har alle et ansvar for å lære våre barn respekt for andre mennesker, både kvinner og menn. Voldtekt er ikke et ukjent eller ikke-eksisterende problem selv i vårt samfunn. Vi har også sønner som voldtar og døtre som lider på grunn av dette. Selv i vårt samfunn følger skammen en kvinne etter en voldtekt. Mange er de som mener at en kvinne ikke er helt uten skyld om hun er offer for en voldtekt. Selv i vårt rettssystem hører vi at kvinner må bevise sin uskyld i en voldtektssak, mer enn jeg har inntrykk av at overgriperen må. Spørsmål om kvinnens bekledning og oppførsel stilles for å frita mannen for ansvaret for overgrepet. Her er vi på like ville veier som India. Et offer for en voldtekt har aldri “delt skyld”. Kort skjørt, påvirket av alkohol, flørtende oppførsel, ja vel. Det legitimerer aldri at en mann kan ta seg til rette og ta henne med makt. Om kvinnen sier nei, da sier hun nei. Dette er noe vi må lære våre barn, både jenter og gutter. Om det er noe som i fremtiden vil få meg til å føle meg totalt mislykket som forelder, så er det om en av mine sønner skulle begå en voldtekt. Da har jeg totalt mislykkes i å lære ham respekt for andre mennesker. Etter min mening er noe av det viktigste vi kan lære våre barn at alle mennesker har krav på å bli behandlet med verdighet og respekt, uansett kjønn, opprinnelse eller religion.

Tanker en sensommerdag

Posted on by
Reply

Vi skriver midten av august og sommeren er på hell. Mer i Norge enn her i Frankrike, men jeg er jo fremdeles skandinav i blodet og kjenner at nå skal det bli deilig med høst snart. Jeg ser i grunnen meg selv som et sommer-menneske, men det stemmer nok ikke helt. Jeg liker sommeren, med bading og uteliv, lette klær og sandaler på foten. Men jeg elsker høsten med trærne kledd i gylne farger og løv som blåser i vinden.

Siden det enda er litt sommer, skal jeg ikke dvele for mye ved høsten dagen idag. Jeg skal nyte det som er igjen av sommeren med alle dens gleder, men om noen uker skal jeg fryde meg over en ny årstid. I mellomtiden deler jeg denne lille teksten jeg skrev på en annen blogg for noen år siden.

Høsten kommer tidsnok

Det er tidlig august. Sommeren er på hell. Varmen har vært heftig en stund nå. Heftig til å være Norge. Varmt nok til å være nær Middelhavet eller et sted i Asia. Men nå er det snart over. Luften vil ikke lenger være het, men få et skarpt drag. Vinden vil ikke lenger komme med bud om varme dager, men bærer snart med seg beskjed om kaldere, klarere tider. Himmelen vil bli høyere og solen lavere. Gresset vil ikke lenger være vått av dugg om morgenen, men av regnet som falt om natten. Jeg vil ikke lenger lese lette bøker på stranden eller i solveggen, men krype under teppet i sofaen med mer krevende lektyre. Det vil ikke lenger være sval hvitvin i glass som dugger, men en rykende kopp med te som dufter av krydder fra fjerne himmelstrøk. Det er ikke lenger sommerens lyse netter som skinner, men levende lys i hver en krok av min stue. På føttene har jeg ikke lenger sandaler, men gummistøvler for å holde meg tørr på beina. Blomster i alle regnbuens farger må vike plass for gyllent løv som drysser av trærne i høstens milde, klare bris. Men enda sitter jeg her og nyter de siste kveldene med sommerlys fra himmelen selv, og fremdeles er det hvitvin i glasset og føttene skal være kledd i sandaler noen dager til. I fanget ligger en bok som hverken er lett eller tung, men sånn midt i mellom. Akkurat som dagene i august. Og høsten? Ja, høsten kommer tidsnok. (publisert på Forfatterbloggen 5. august 2008)

Intet nytt under solen, dessverre

Posted on by
Reply

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

Balansekunst

Posted on by
Reply

Vi lever i en verden der alt går så fort, der vi pådyttes informasjon fra alle hold og der vi forventes å løpe fra det ene til det andre uten stans. Selv er jeg en mester i å stresse meg selv i det daglige, selv når jeg ikke har noen som helst grunn til å stresse med noe som helst.

For mange handler det om den berømte tidsklemma, men jeg er en av de heldige som ikke er nevneverdig berørt av den. Eller? Det må jo være en grunn til at jeg stresser?

For tiden er det barn som gjelder mer enn karriere, allikevel skulle jeg gjerne få jobbet litt i de timene de er i barnehagen. Som de timene flyr! Det er så mye som skulle vært utrettet på de timene, og jeg får det bare ikke til.

Når det er sagt, så har jeg jobbet litt med en strategi, om jeg kan kalle det det. Fra å være en kontrollfrik som synes ryddig og rent hus er å foretrekke fremfor kaos og støv, så har jeg lært meg til å la vaskebøtta stå mens ungene er ute av huset. Ikke rydder jeg manisk heller, bare der det er aller mest nødvendig (er noe dritt å skli bortover kjøkkengulvet på en barnebok eller lekebil. Jeg var aldri god på skateboard.) En gang i uken må det likevel litt husvask til, men det blir med det mest nødvendige (alle med småbarn vet at etter en uke må kjøkkengulvet vaskes enten man liker det eller ei, om man ikke skal bli hengende fast).

Så var det det med trening da. Huff og huff, alt tar tid. Organisert trening har aldri helt vært min greie, så nå sporter jeg når jeg har anledning til det. Har i grunnen sluttet å kalle det trening, høres mer avslappende og morsomt ut å sporte litt når jeg har tid. En joggetur, en runde på sykkelen, eller bare en gåtur. Alt ettersom jeg føler for. På den måten får jeg litt trim, men jeg trenger ikke bli stressa om jeg har gått glipp av en treningsøkt.

Ellers er det mye jeg kan gjøre i hverdagen som i sum bidrar til å holde meg i form. Jeg tar med ungene på tur, jeg går til fots til nærbutikken, jeg pusler i hagen. Storhandel er for meg et mareritt, Jeg synes rett og slett det er dørgende kjedelig, men mat og bleier må vi nå en gang ha. Derfor raser jeg en gang i blant avgårde til en diiiiiger butikk, og med handlelista klar i hånda og penn for avkryssing raser jeg på kryss og tvers. Etter en time med handlevogna har jeg fått litt trim på kjøpet, så var det ikke helt bortkastet allikevel.

Så var det dette med mat da. Et sunt og balansert kosthold. Jammen ikke lett å følge alltid, når kroppen skriker etter sjokolade og fornuften sier “spis et eple”. Da sier jeg ofte som Ole Brumm, ja takk begge deler! For jeg blir i dårlig humør av å presse meg selv til å spise noe jeg ikke har lyst på, og enda mer i dårlig humør om jeg konstant skal bekjempe ethvert søtsug som dukker opp. Jeg er nå engang glad i både kaker og godis, og har funnet ut at det handler om å finne balansen mellom “fornuft og følelser” her som i alt annet.

Jeg strever, som så mange andre, med en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over det som skulle vært gjort eller burde vært gjort, og en følelse av at jeg ofte ikke strekker til i hverdagen. Men en dag våknet jeg og tenkte at jeg orker ikke lenger en gang late som om jeg er “little miss perfect”, dette går bare ikke lenger. Selvsagt var det ikke gjort på minutter og endre vaner og innstilling. Det har vært en prosess å løsrive seg fra en forestilling om et skinnende rent og ryddig hus til enhver tid, en sunn sjel i et sunt legeme osv. Litt etter litt har jeg lempet på kravene til meg selv, og sakte men sikkert har følelsen av å løpe med hodet først mot veggen avtatt. Jeg stresser meg fortsatt opp over både det ene og det andre, men jeg jobber med den saken også. I det miste stresser jeg ikke lenger med å vaske og rydde, eller har dårlig samvittighet for at jeg burde ha trent.

Under mottoet “noe er bedre enn ingenting” har vi det helt fint i vårt stadig noe kaotiske hus, som i alle fall er litt rent og ikke bare skittent. Jeg har det fint med meg selv når jeg finner tid til å sporte for meg selv, eller jeg drar med familien ut på tur. Har jeg lyst på et eple, spiser jeg et eple, og har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg litt sjokolade.

Alt i alt så handler det om å kunne balansere de ulike kravene vi møter i hverdagen på en måte vi kan leve med. Jeg har ingen oppskrift på det gode liv, men jeg har skjønt at det blir bedre av å trene balansekunst regelmessig 🙂

 

Den siste lille frosken…

Posted on by
1

Jeg leste en gang en liten anekdote om noen små frosker som skulle klarte til topps i noen høye stolper. De satte i vei, mens de større froskene heiet og oppmuntret dem. Da de små froskene var kommet et stykke opp på stolpene begynte imidlertid de store froskene å si ting som «oi oi, dette blir tungt», «nå sliter de», «de når nok ikke toppen»… En etter en gav de små froskene opp og kom glidende ned stolpene igjen. Alle bortsett fra en. Denne lille frosken klatret og klatret, og til slutt nådde han toppen av stangen. Da han kom ned på bakken igjen viste det seg at han var døv! Han hadde ikke hørt et ord av det de andre froskene hadde sagt om hvor vanskelig det var å klatre til topps.

Det er jo alltid hyggelig med oppmuntring og heiarop underveis når man setter igang med et prosjekt, men min erfaring er at om de rundt deg ikke deler dine interesser og ambisjoner, eller forstår hvorfor akkurat dette er viktig for deg, da er de ikke særlig til heiagjeng heller. Da gjelder det å stole på egne evner og ambisjoner, og mobilisere viljen for å komme dit en vil.

Jeg er en drømmer, en evig drømmer. Noen drømmer vet jeg vil forbli drømmer, andre drømmer har jeg realisert. Ikkke over natten, ikke alltid uten betenkligheter, men om en drøm har vært virkelig viktig for meg har jeg strukket meg langt for å realisere den når muligheten har dukket opp. Det er ikke alltid de rundt meg har heiet og applaudert, og det har ikke alltid gått helt etter planen heller. For meg har ikke det vært viktig. Det viktigste er at jeg har forsøkt å nå toppen av stolpen. Jeg har klatret så langt som jeg  har kunnet. Noen ganger har jeg nådd til topps, andre ganger har jeg sklidd ned igjen (tryna vil kanskje noen si…), og noen prosjekter «henger» fremdeles der i luften, mens andre ikke er satt ut i livet enda.

Jeg har nemlig ikke sluttet å drømme. Jeg har ikke gitt opp tanken på å klatre til topps på stolpen flere ganger, selv om jeg har ramlet ned noen ganger. Jeg børster støvet av buksene, tenker over hva som gikk galt og prøver igjen. Det er jo ingen som blir OL-mester sånn i en fei, underveis er det prøving og feiling, eller sagt på en annen måte, jeg samler erfaring. Og det er jo uansett kjekt å ta med seg videre.

For meg er det viktig å holde fast på drømmene sine, og realisere dem man kan, selv om man møter motstand eller manglende forståelse fra omverdenen. Hva som er viktig for meg her i livet er kanskje ikke viktig for deg, og omvendt. Vi har alle ulike drømmer og ulike behov. Det er lov å heie på noen som streber etter å realisere drømmene sine, selv om du ikke selv deler den samme drømmen. I grunnen er det jo helt greit at vi ikke alle ønsker å bestige det samme fjellet.

Jeg har hatt denne historien i bakhodet helt siden jeg leste den, for noen ganger er det slik at vi ikke får den oppmuntringen vi ønsker oss på veien for å nå dit vi vil. Istedet kommer det «velmente råd» fra omgivelsene om hvorfor vi bør skrinlegge et prosjekt vi er i gang med. Da kan det være en fordel å gjøre seg døv for andres meninger og negative kommentarer, rette fokuset mot toppen av stolpen og klatre i vei.

Intet er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

Ha en fortsatt fin dag!

PS! Jeg har lyst til å legge til at det har vært tilfeller der jeg har hørt på “de store froskene” og det skulle jeg ønske jeg ikke hadde gjort….(Dette ps er lagt til dagen etter første publisering av dette innlegget)

Om utvandrere – eller innvandrere om du vil

Posted on by
Reply

Det er mange grunner til at folk flytter på seg, innenfor et lands grenser og over landegrenser. Noen flykter fra krig, katastrofer eller politisk forfølgelse, andre følger drømmen om å skape seg et bedre liv et annet sted i verden enn der de er født. Atter andre, slike som meg, fulgte hjertet og kjærligheten og fikk med det også et nytt hjemland.

Det kan være spennende å være utvandrer, eller innvandrer om du vil. Et nytt land og en ny kultur kan virke eksotisk og tiltrekkende. Men det kan også være slitsomt å være innvandrer. Jeg skal prøve å forklare motsetningsforholdet i dette.

Jeg endte opp i Frankrike, et land jeg hadde bodd en liten periode i tidligere og som jeg faktisk kunne tenke meg å flytte tilbake til. Problemet var bare språket… Det er ikke gjort over natten og lære seg et nytt språk, selv om det står oppført på vitnemålet at jeg en gang i tiden faktisk hadde fransk på skolen. Jeg tør påstå at det er en viss avstand mellom “teori og praksis” på dette området.

Vel, så snart det ble bestemt at Frankrike skulle bli mitt nye land meldte jeg meg på språkkurs. Fire uker intensiv kurs der læreren bare snakket fransk. Jeg fikk mer ut av de fire ukene enn jeg fikk ut av fire år med fransktimer i norsk skole, og tenkte at nå skal det gå fort fremover med språkprogresjonen! Aiaiai, så feil kan man ta… Jeg som er kjent for å ha snakketøyet i orden fikk plutselig fullstendig tungekrøll hver gang jeg åpnet munnen og ordene gikk helt i stå. Kanskje var (og er) problemet at jeg er vant til å snakke ganske fort, og det behersker jeg ikkke like godt på fransk, det er det bare å innrømme med en gang. Men dette var ikke det eneste problemet som meldte seg. Når folk fikk høre at jeg gikk på fransk kurs trodde de visst jeg snakket flytende over natten, og at jeg forstod alt som kom ut av munnen deres i rasende fart! Nå fire år senere har jeg fått litt mer fart på språket, og jeg ber simpelthen folk om å snakke litt saktere om de raser i vei. Men jeg føler meg langt fra som noen stjerne i sosiale sammenhenger, og faller lett ut om folk ikke gidder å ta hensyn. I slike situasjoner oppleves jeg kanskje som litt sur og sær, og det er jo ikke slik jeg vil være, men det koster utrolig mye energi å følge en samtale rundt bordet der alle snakker i munnen på hverandre, og noen ganger er det rett og slett helt umulig å henge med. Det kan, selv på meg, virke litt rart noen ganger at det er slik, for jeg får med meg ganske mye når jeg hører radio eller ser tv, og konklusjonen er veldig enkel, jeg må “trene” mer og en vakker dag så sklir det nok av seg selv. Alle er i alle fall fornøyd med at jeg prøver så godt jeg kan, og det er det jeg minner meg selv om når jeg blir litt oppgitt over meg selv og min trege progresjon.

Språket er en ting, det er selvfølgelig veldig viktig når man ønsker å komme i kontakt med folk og for å forstå hva som skjer rundt en i samfunnet. Dernest er det å knekke de kulturelle kodene. Man skulle kanskje ikke tro at Norge og Frankrike er så forskjellig, men det er det faktisk, kanskje mest når det gjelder “de små ting”. Jeg er en som innretter meg ganske greit etter forholdene der jeg er, men enkelte ting tar det tid å venne seg til. Omsider har jeg begynt å huske på at mange kontorer (og butikker) har “siesta”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kom til stengt dør på posten før jeg endelig begynte å sjekke på internett når de hadde åpent. Og glem å ringe f eks et legekontor mellom kl 12 og 14. Vi snakker jo ikke om en halvtimes spisepause må vite. Jeg husker at jeg før i tiden, mens jeg selv hadde kontorjobb og kort lunsjpause, misunte f eks franskmenn en lang lunsj. Nå hender det jeg sukker for meg selv og tenker at det går jo an å rulere på lunsjen slik at dere ikke trenger å stenge helt…

Så var det tiltaleform og høflighetsfraser som måtte drilles. Alle man ikke kjenner tiltales med “De” og “Dem”, og det samme gjelder for alle som er eldre enn deg, selv om du kjenner dem. Den delen gikk ganske greit, nå sliter jeg mer med å huske at jeg kan si “du” til endel mennesker rundt meg! Det blir noen litt rare blikk av det av og til, men det går seg til som alt annet. Allikevel må jeg innrømme at det kan føles litt kunstig for meg å fortsette å si “De” til folk jeg har kjent siden jeg kom, og jeg sliter litt med å se for meg at jeg skal bli fortrolig med noen jeg ikke kan si “du” til.

Ellers synes jeg det er en fin ting med høflighetsfraser, et “bonjour madam” istedet for et lunkent “hei” når man kommer inn hos f eks bakeren. Et “s’il vous plait” (vær så snill) hører også alltid hjemme når man ber om noe, enten man bestiller kaffe eller kjøper brød. I Norge er det jo mer “en kaffe og et wienerbrød”, kanskje med et “takk” til slutt hvis man gidder. Så kan jeg jo synes at det kan bli litt mye tant og fjas når det gjelder korrespondanse, for da kliner man liksom til for å være innsmigrende og høflig og for meg personlig blir det litt påtatt. Så finner de vel meg litt vel direkte og kanskje en smule uhøflig, men jeg har nå kommet meg helskinnet gjennom foreløpig. Godt er det i alle fall at jeg ikke korresponderer særlig ofte med franskmenn jeg ikke kjenner…

Så var det dette med mat. Mat er mat, tenker du kanskje. Og joda, maten er ikke så forskjellig. Det handler mer om hva som spises når og kombinasjonene av mat. For en nordmann er det brødblingser til frokost, gjerne med ost, skinke, leverpostei eller makrell i tomat. Her finner de det besynderlig at noen spiser slikt til frokost, men så aner de jo knapt hva en brødskive med pålegg er. Nei, croiassanter og kaffe, litt frokostblanding kanskje, eller en skive ristet toast med syltetøy. Litt søtt skal det være til frokost! Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på hva min mamma synes om fransk frokost, og når jeg deretter tenker på hva min svigermor tenker om den norske varianten, for ikke å snakke om hennes vantro blikk da hun engang så meg smøre brødskiver til lunsj. Var det lunsjen min?? Og for å ta med de to litt videre. Da mine to sønner begynte å spise fast føde var min mamma bestyrtet over at det ikke er barnegrøt å få kjøpt i butikkene her. Tenke seg til, skulle ikke barnebarna få grøt til frokost og kvelds?! Svigermor på sin side var bestyrtet over at jeg gav dem grøt (som kom i kofferten til mormor ved hvert besøk) og ikke grønnsaker til kvelds! Jeg har endt opp med en sorts “kulturell matmiks” og her går det i både grønnsaker og grøt. Jeg innretter meg som best jeg kan.

Denne lille “kulturkollisjonen” har fått meg til å tenke på hvordan det er for andre som kommer fra en mye mer forskjelling kultur. Som innvandrer prøver jeg etter beste evne å innrette meg etter lokale forhold, samtidig som det er enkelte vaner som er så innarbeidet at de ikke endres over natten. Denne bestyrtelsen jeg møter fra to kanter har også fått meg til å tenke på at som innvandrer havner man ofte i en skvis mellom to kulturer. På den ene siden forventes det at man skal innrette seg og ta til seg lokale skikker, på den annen side er det familien i hjemlandet som stiller spørsmålstegn ved at man endrer skikker og vaner man er oppvokst med. Nå er jo dette med mat en ganske banal ting egentlig, det er andre folk fra andre deler av verden som møter mye større utfordringer enn det. For meg har det satt det hele litt i perspektiv fordi jeg ser at jeg blir litt mer fransk for hver dag som går, samtidig som jeg fortsetter å være norsk. Allikevel vil jeg aldri bli helt fransk, samtidig som jeg til tider føler meg fremmedgjort i mitt gamle hjemland. Det er forventninger fra begge hold som kan føles uforenelige;fra den ene siden forventes det at jeg blir “fransk”, fra den andre siden forventes det at jeg forsetter å være “norsk”.Dette fører til at det noen ganger kjennes ut som jeg har en liten identitetskrise på gang. Jeg er ikke helt norsk lenger, samtidig er jeg langt fra å være fransk. Jeg snakker tre språk daglig, norsk (med ungene og evt familie og venner på tlf), fransk og engelsk. Min identitet er som følge av dette ikke lenger knyttet til et språk, men tre. Du tenker kanskje ” og så?” Men det gjør faktisk noe med deg å redusere morsmålet til et “sidemål” i dagliglivet. Det er selvfølgelig positivt å lære seg nye språk, det er alltid verdifull bagasje. Mine barn vokser opp som trespråklige, for dem vil det være en naturlig del av deres identitet, og jeg håper det gir dem et godt utgangspunkt om de ønsker å lære flere språk. For meg handler det om å finne en ny balanse, om jeg kan kalle det det.

Jeg har alltid tenkt at når man blander kulturer så tar man det beste fra hver av dem og blander slik at resultatet blir noe litt bedre enn det man hadde fra før. Men det er selvfølgelig subjektivt hva man mener er “det beste” i en kultur, og ingen liker vel egentlig at man setter fingeren på det som oppleves som mindre bra. Dette går begge veier. Jeg må tåle kritikk av “den norske måten”, og jeg prøver å si det på en pen måte om det er noe jeg synes ikke er så bra med fransk kultur. Det fine med det hele er at man lærer å se “gamle vaner” med nye øyne, man får litt et litt annet perspektiv av å betrakte noe fra utsiden. I tillegg lærer man seg å være fleksibel og tolerant, selv om det betyr at man må svelge en kamel nå og da.

Jeg ser at jeg vokser på erfaringene og tar til meg nye vaner, og i den prosessen håper jeg at jeg blir et mer tolerant og fleksibelt menneske som evner å se ting fra flere sider. Innerst inne tenker jeg at om jeg er norsk eller fransk spiller egentlig ingen rolle, Det viktigste er at jeg finner en balanse som gjør at jeg føler meg vel i samhandling både med mine nye landsmenn og med de gamle.

En bokanmeldelse fra en som henger litt etter…

Posted on by
Reply

Jeg leste nylig boken “Dialog – Om vold, undertrykkelse og ekstremisme” av Abid Q, Raja, og det var en bok som gav meg mye. I boken forteller han om dialogmøtene som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009, og jeg syntes det var veldig interessant å se hvilke personer han fikk til å stille og ikke minst temaene for møtene som blant annet var kvinneundertrykkelse, hat og homofili. Opptakten til det hele var de voldelige demonstrasjonene som fant sted i Oslo 8. januar 2009. Selv var jeg med på den fredelige demonstrasjonen mot krigen i Gaza, en demonstrasjon som ble holdt på Youngstorget og hvor Abid Raja var en av talerne.

Da Abid Raja senere leste i avisen om de voldelige demonstrasjonene som hadde funnet sted et annet sted i byen samme kveld tenkte han at noe måtte gjøres for å forstå raseriet disse ungdommene hadde vist. Var det bare krigen i Gaza som provoserte dem så kraftig eller lå det andre ting under? Resultatet av dette tankespinnet ble dialogmøtene og her fikk flere av disse ungdommene taletid. I dialogmøtene fikk både ekstreme og moderate meninger plass, nettopp fordi målet var dialog, ikke belæring. Abid Raja siterer den buddhistiske munken, forfatteren, poeten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh i sin epilog, “In true dialog, both sides are willing to change”, og nettopp dette skjer faktisk med noen av dem som deltar, de endrer mening etter å ha blitt konfrontert med sine egne, ekstreme meninger, og ansikt til ansikt med andre forstår at det ikke har støtte for sitt syn slik de har trodd.

Om flere torde si høyt hva de mener ansikt til ansikt med andre så er det min personlige mening at vi trolig ville hatt færre ekstremister (av alle slag) blant oss, og mer dialog og mellommenneskelig forståelse. Jeg synes det står stor respekt av Abid Rajas initiativ og utholdenhet for å arrangere dialogmøtene, og jeg håper med det han la en grunnsten for en positiv endring i samfunnet generelt og for den enkelte spesielt.

Blant temaene Abid Raja skriver om i boken kan nevnes tvangsekteskap og forbudt kjærlighet, understrykkelse av kvinner og barn i den muslimske familien, hat og islamistisk radikalisering. Boken retter seg mot alle, både ikke-muslimer og muslimer, og jeg tror vi alle kan lære noe både om oss selv og andre ved å lese den.

Boken fikk gode kritikker da den kom ut i 2010 og Abid Raja ble tildelt Fritt Ord-prisen for 2010.

Jeg på min side beklager at jeg ikke fikk med meg boken da den kom ut i 2010, da hadde jeg allerede flyttet fra Norge. Nå i høst var jeg derimot så heldig at jeg helt tilfeldig kom over den i en bokhandel under et besøk i Oslo. Til deg som ikke har lest den enda, god bok! Denne er vel verd å bruke tid på.

Dialog – om vold, undertrykkelse og ekstremisme, Abid Q. Raja, Cappelen Damm AS 2010

Så er vi der nok en gang

Posted on by
Reply

Image

Så er vi der nok en gang, ved inngangen til et nytt år. Det er tid for nyttårsforsetter som skal settes ut i livet, store taler fra verdens ledere er avholdt og vi håper alle på bedre tider på den ene eller andre måten. Selv har jeg i grunnen ikke de store forsettene for 2014. Jeg skal gjøre mitt beste for å være rausere med mine medmennesker og stresse meg selv mindre. Det er vel egentlig alt som står på listen. Ellers planlegger jeg å fortsette mer eller mindre som før, drømme masse og holde meg oppdatert på verdens elendighet. Det siste er jeg jo ganske flink til å plage mine venner på facebook med. Ikke at jeg har inntrykk av at det utgjør noen stor forskjell. For mens all verdens søte og morsomme statusmeldinger og videosnutter får haugevis med «likes» og kommentarer ser jeg at mine delinger av nyhetsartikler går relativt ubemerket hen, i alle fall om jeg skal dømme etter antall «likes» og kommentarer (eller snarere mangelen på sådanne). Kanskje skyldes det at mine venner er lei av verdens krig og elendighet, kanskje bryr de seg egentlig ikke så mye. Jeg skal ikke dømme noen, det er ikke det som er poenget her. Jeg synes bare det er litt trist at så mange synes å gi en god dag når det er så mye der ute å ta tak i. Vi lever i varme hus og i en trygg tilværelse, og allikevel ser det ut til at vi er oss selv nok i de fleste sammenhenger.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å sende et sleivspark til mediene som jeg synes bruker altfor mye spalteplass på kjendiser og «digg deg sjøl» journalistikk. Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri leser kjendissladder, for det gjør jeg, men jeg synes allikevel at det tar opp alt for mye plass som burde vært brukt på andre hendelser i verden.

Leger uten grenser publiserer hvert år en liste med verdens glemte kriser. Når de gjør dette får de bittelitt oppmerksomhet noen dager, og så er krisene glemt – igjen. Om jeg skulle ønske meg noe på vegne av andre for det nye året må det være at vi tar oss tid til å stikke hodet ut døren vår litt oftere og faktisk bryr oss om det som skjer rundt oss, både lokalt og globalt. Det finnes alltid noen der ute som trenger noen oppmuntrende ord eller en hjelpeorganisasjon som har bruk for deg, og da snakker jeg ikke bare om pengene dine. Snakk om urett som opptar deg, meld deg til tjeneste ved en frivillighetssentral, still opp på tiltak organisert i nærmiljøet, gi litt penger til en organisasjon om du vil. Kort sagt bry deg om dine medmennesker på den ene eller andre måten.

Jeg skal bry meg mer, inspirert av andre store mennesker der ute, som Malala, Nelson Mandela, alle feltarbeiderne til Leger uten grenser (og alle andre som jobber der ute i felt for ulike organisasjoner), Pussy Riot, Nasrin Sotoudeh, Abid Q. Raja, Amnesty International og Anna Politkovskaya for å nevne noen. Jeg kan ikke redde alle eller hele verden, men jeg kan kanskje utgjøre en forskjell for noen.

De beste ønsker for 2014, med håp om at verden en dag skal bli et bedre sted å leve for alle.

Dreams and (selfimposed) limitations

Posted on by
Reply

“We can rise above our limitations only once we recognize them”
– B.K.S. Iyengar
I have “stolen” this quote from a friend of mine who put it on her blog, asking the question: “Have you discovered unconscious limitations that have prevented you from reaching your goals?” And what is there to answer other than yes? I think that everybody that reflects about their lives now and then has to admit that we put limitations to ourselves, both consciously and unconsciously. Sometimes the limitation is as simple as time. Every day we have 24 hours at our disposal, and for most people those hours are consumed by sleeping, eating, work, some time spent with family and maybe friends, and if there’s anything left it might be spent watching tv, reading a book or doing your hobby (whatever that might be). There’s not much time left for expanding our horizons, searching in ourselves for a deeper meaning of it all. We have limited time resources for travelling, and of course limited economical resources to wander off and explore the world. Or? I can be very academic here and say it’s all about a matter of defining the term “explore the world”. Most people, I guess, would instantly think I’m referring to a long journey to the most remote corners of the world in search for the meaning of life. And of course it can be. But it can also be in inner travel, a search in your dreams of things you would like to accomplish. It doesn’t have to be big dreams of fame and glory, but a skill you would like to develop, a travel you would really like to make.

I have discovered that I have plenty of limitations I have put for myself. And even if I have no more time than other people, it’s not really the time factor that concerns me or put the true limitation. It’s as simple as I am a coward. A big one that is. I’m simply afraid of failing, of making a fool of myself, but most of all I’m afraid of disappointing myself. In other words it’s very simple and incredibly silly. Why is it that we are so afraid of losing control now and then? What’s the worst that can happen? I dare say the worse than can happen is that I fall and perhaps I get bruised. It’s just to rise up! Make a lesson of it; experience gained, knowledge gained, try a different approach next time. What’s so bad about that?
After letting my cowardice prevent me from expanding my horizon and exploring the world and life itself for years I’ve gradually managed to overcome it. Alas, there is still a long way to go, but at least I know what’s the true reason keeping me from reaching my dreams, and that’s a good start. Sometimes it’s a hard battle to fight, but I find better and better weaponry to fight it as I go. Life has so many opportunities and it would be a pity to waste a lot of them due to cowardice.

The things we take for granted

Posted on by
Reply

The other day I got stuck in rush hour in Nice, and everybody who travels regularly with their car to work and back knows how boring it is to be stuck in traffic like this. Let me say at once that for me this is not an everyday event, it happens only from time to time. Anyway, sitting there in the car, moving with the speed of a land turtle and looking to all the cars I thought that even if this is not something very pleasant, at least the rush hour is an indication that people are free to move wherever they want and at any time. They are fortunate to have a job and a car, to have access to all roads, to have access to fuel. Traffic is not jammed due to road blocks or mines along the road. We’re not queuing up waiting to show our papers and have our cars searched, with the risk of being held back for hours due to the bad mood of a soldier. Or worse, we could risk being harassed, abused, and refused to continue.

 It so easy to get irritated when stuck in traffic like this. I mean, I certainly have better things to do. The same I often think when I have to wait “for ages” in the line at the cashier at the supermarket. But again, I should rather think about how fortunate I am who can go to a huge supermarket and buy whatever I want and still some more. There’s no shortage of anything, everybody can buy what they need and want (in the sense there are no rations to think about. The economical aspect of buying whatever people want is another topic).

Every so often I find myself waiting in the waiting area of my son’s paediatrician. And that’s yet another story about waiting. Everybody knows that doctors are always late on their schedule, and maybe ours are no worse than the rest, but at times we wait for almost two hours after scheduled appointment. I have to admit I get upset sometimes, as this is really not the fun place to spend the day. But we have access to a paediatrician, who has a nice and clean office (and a clean and big waiting area, even if it’s rather dull), he takes good care of my son and takes his time with the kids (which is probably the cause of the delays). If my son is ill he prescribes medication, and I can go to the pharmacy and get it straight away. There’s no shortage of anything. So what am I complaining about? In other parts of the world people walk for days to get to a hospital or a rural Clinique, and usually a poorly facilitated one that will be. If people have to seek the Clinique during an epidemic or disaster sometimes they have to wait a day or two to see the doctor!  No medicines available, or when they are often at a high cost. If the patient is severely ill there might be a long way to travel to a better facilitated hospital. A travel that will often be done on foot, on a donkey- or bull chart, or if lucky, in an old car on a bumpy and dusty road. I even know of cholera patients who has been too weak to walk that they family has brought them in to the Clinique in a wheel barrel! In the western world we call for an ambulance if the patient is too weak or ill to be taken by car. The contrast is somewhat grotesque.

When being in Europe for longer periods of time I sometimes have to remind myself of all this; that I am among the most fortunate people on this planet.  I can move wherever I want whenever I want, I lack nothing, in fact I have more than I need of material things. I go to sleep in a warm bed at night; I can have a warm shower any time during the day. I can go to the market without fearing bombs and snipers, I can walk everywhere outside the road without fearing mines. If I get sick I go to the doctor or the hospital and I get treated. When giving birth to my child I do so in a safe environment with skilled personnel present and I can even have anaesthetics if I want.

I realize that I have to remind myself more often that what I take for granted is for others a dream or a luxury. I have no reason to complain about anything. I should be immensely grateful for living in Europe.