En liten samling av mine beste barndomsminner…

Posted on June 3, 2016 by tessengebermond

Som en liten oppfølging til gårsdagens innlegg 🙂

Mamma som leser høyt for meg på sengen om kvelden. Særlig Bobsey-barna var en favoritt. Når jeg syntes det ble for skummelt måtte hun lese «inni seg» til det ikke var skummelt lenger…

Fiske krabber på hytta om sommeren med fetteren min. Målet var alltid å fange «pappa Gibb», den største krabben med bare en klo.

Bobsey barna

Traske på ski i fjellet i påsken, med eller uten kladd eller bakglatte ski. Målet var ofte «Aku-Aku» og belønningen var Kvikklunsj og appelsiner.

Ligge i armkroken til farmor i den smale senga i det lille rommet på hytta vi leide hver sommer.

Akrobatikk på svaberg om sommeren, her representert ved den oppvoksende generasjon. Stavern sommeren 2015.

Sammenlikne skrubbsår på knær og legger med min barndomsvenninne.

Lage hytte av solsenger og håndklær i hagen. Kjenne den intense lukten av gress når det ble varmt i «hytta».

Bade om sommeren til jeg var blå på både lepper og bein. Men kald, nei, det var jeg aldri! 🙂

Den gule buksa mamma sydde til meg, og genseren hun strikket i turkis og gult som passet til. Følte meg superfin og rimelig stolt over de fine klærne mamma hadde laget til meg.

Jakte på tyggis i farmors veske.

Bestefar som kom med is i en papirpose fra Narvesen.

Kjøreturene med pappa når vi sang sammen med Rod Stewart eller Shirley Bassey, eller hvem det nå var han hadde på kassett. Eller vi snakket engelsk sammen.

Sove på verandaen utenfor rommet mitt hele sommeren.

Ligge på magen på isen og kikke ned i hullet for å se om fisken kom for å bite på kroken. Også kalt «isfiske» 😀 en kveldsaktivitet som hørte påsken til.

Vinterkveld med knirkende snø.

Listen er langt fra komplett, bare så det er sagt 🙂 Det er også mange minner som ikke står frem som klare bilder, men som kommer i form av stemninger, lyder og lukter. Som den spesielle følelsen man får en skandivavisk sommernatt, snø som knirker under skoene når man går, smaken av vannmelon eller friske jordbær, lyden av en snekke på fjorden og måkeskrik, lukten av salt hav eller råtten tang om våren.

Lyden av en snekke på fjorden bringer umiddelbart frem minner fra min bardoms sommere.

Hva er dine beste barndomsminner? Del gjerne i kommentarfeltet under 🙂

Ha en fortreffelig helg og håper du koser deg med å hente frem noen gode minner, selv om du ikke nødvendigvis deler dem her 🙂

Det var en gang…

Posted on June 2, 2016 by tessengebermond

At barn fikk leke fritt det meste av leketiden sin, uten voksen innblanding. Omtrent på samme tid var ikke barnerommene fyllt til randen av pedagogiske leker. Det var i alle fall ikke noe som ble lagt veldig stor vekt på. Kvalitetstid var ikke funnet opp enda, ikke tidsklemma heller.

Da jeg vokste opp var mammaen min hjemme og pappaen min jobbet. Sånn var det ofte den gangen. Men mammaen min lekte ikke med meg, hun bare var der, rundt omkring i huset, opptatt med sitt. Jeg lekte alene eller med vennene mine. Inne hos oss, inne hos dem, eller vi lekte i hverandres hager og i gata.
Det var ingen som snakket om kvalitetstid med barna sine den gangen jeg vokste opp. Noen ganger dro vi på tur sammen, men ofte holdt vi på med hvert vårt i ulike deler av huset. Jeg kan heller ikke huske at foreldrene mine satte meg eller broren min igang med å leke. De klarte vi fint selv. Noen ganger kjedet vi oss helt sikkert, men da fant vi kanskje bare på en ny lek. Eller vi spilte spill, så lenge vi klarte å enes om spillereglene…

Idag synes mange foreldre å være veldig opptatt av å ha kvalitetstid med barna sine. Jeg har enda ikke helt skjønt hva man mener med det. Jeg er enten sammen med barna mine (og det kan være morsomt eller kjedelig, alt ettersom), eller jeg har ting jeg må gjøre i huset (lage middag for eksempel), og de leker for seg selv. Regnes det for kvalitetstid? Eller betyr kvalitetstid at jeg er helt oppslukt av barna og den aktiviteten vi holder på med?

Som familie har vi ting vi liker å gjøre sammen. Vi drar på tur i skogen og i fjellet, eller i byen. Drar vi til skogs eller til fjells pludrer vi sammen, prøver å få øye på fugler og dyr, eller vi driver med klatring. Er det bytur på programmet er vi gjerne innom en lekeplass, men det er også rom for et cafebesøk.
Ungene synes kanskje det er kjedelig når mamma og pappa gjerne vil drikke kaffe når vi er på bytur, men det får de pent finne seg i, for vi synes jo ikke alltid det er supermorsomt å henge rundt på en lekeplass heller. Det må være litt for de små og litt for de store.

20150714_150212

Jeg skal innrømme at jeg av og til er nervøs når de klatrer i trær. Kanskje mest fordi det aldri var noe jeg var særlig god på selv. Men jeg lar det som regel stå til, og så langt har det gått bra. Ingen har falt ned fra toppen av treet enda. Jeg sier til dem at skal de til toppen får de gjøre det når pappaen er i nærheten og kan redde dem ned igjen. Klatring i trær er hans greie. Så tar jeg meg heller av aktiviteter i vann, det er mitt element.
Men noen skrubbsår og blåmerker etter knall og fall, det hører jo med til barndommen. Det handler om å prøve ut hva man mestrer og ikke mestrer, og å øve seg på å bli bedre.

20150710_112625

Jeg henger ofte rundt i hagen når de er ute og leker, fordi jeg selv liker å være ute. Men jeg deltar som regel ikke i leken med mindre ungene inviterer meg med. Som oftest er de opptatt med sitt, enten det er å lage heksesuppe eller tyverifeller i hytta si. Men er real vannkrig som sommeren, det synes de det er stas at mamma og pappa er med på. Og vi er som regel ikke vanskelige å be heller 🙂

Poenget mitt er at barn har godt av å pusle og leke for seg selv uten voksen innblanding. Jeg er jo tilgjengelig om de trenger hjelp, eller om en konflikt virkelig bygger seg opp og krever inngripen. Men selv her prøver jeg å ligge litt unna, for de har godt av å lære seg og løse konflikter selv.
Jeg er glad i å ha ungene rundt meg, men jeg trenger ikke delta i deres aktiviteter hele tiden. Kjeder de seg hender det jeg foreslår en aktivitet, men har de ikke lyst til det jeg foreslår, vel så får de finne på noe selv.

DSC_0249_ed

Noen sier at vi som foreldre ønsker å gjenskape vår egen barndom, og kanskje er det noe sant i det. Jeg ønsker i alle fall at barna mine skal få leke og utforske både verden og egne ferdigheter, uten at jeg hele tiden står ved siden av med et sikkerhetsnett. De må få lov til å ha noen hemmeligheter, prøve ut noen grenser uten at jeg hele tiden skal henge over dem. De finner jo fort ut hva som er greit og ikke på den måten. Det var vel i grunnen slik det meste av min egen barndom var. Vi var ikke så gamle før vi lekte uten direkte tilsyn i hagen. Mødrene våre var opptatt med sitt inne, men kom til vinduet for å sjekke en gang i blandt. Kanskje så de oss mer enn vi var klar over, men de blandet seg aldri så lenge leken gikk sin gang.

I en hverdag der ungene mine tilbringer mange timer i uka på skolen, og der de blir fortalt hva de skal gjøre nesten til enhver tid, så tror jeg fri lek er viktigere og mer verdifull enn noensinne. Jeg er redd vi skaper institusjonaliserte barn som bare klarer å forholde seg til oppsatte arbeidsplaner og syntetisk underlag. Barn som blir handlingslammet om de ikke blir fortalt hva de skal gjøre, eller som søker spenning i dataspill i mangel på virkelige fysiske utfordringer.
Norge er ikke verst i klassen, det virker mye verre her i Frankrike. Prestasjonspresset i skolen starter tidligere, og hverken barnehager eller skolegårder har mye naturlig over seg. Det er lite rom for å klatre i trær eller å falle av en huske i løpet av skoledagen. For mine barn, faktisk ingen muligheter i det hele tatt!

Så da «søker» jeg heller til fortiden og mine beste barndomsminner i et håp om å gi dem en god start på livet. En start som også inneholder lukten av skog og fjell, muligheten til å hoppe i vanndammer, en dose kjedsomhet i ny og ne, sluke litt saltvann i løpet av sommeren og med overhengende fare for noen skrubbsår på knærne. Jeg tror det blir gode folk av dem allikevel 🙂

DSC_0259_ed

Du kan bli hva du vil – 2

Posted on April 28, 2016 by tessengebermond

En liten oppfølging til forrige innlegg om hva jeg vil si til mine egne barn den dagen de står på terskelen til voksenlivet og skal velge en yrkesvei.

Når jeg forteller dem «bli hva du vil», tenker jeg ikke i de baner at det betyr de skal hige etter å bli president eller direktør for et stort internasjonalt selskap. Ei heller at de bør velge et «sikkert» yrke.

Verden er nemlig full av muligheter og det er (eller bør i alle fall være!) rom for oss alle, uansett evner og ferdigheter.

Der borte, rundt svingen et sted, ligger fremtiden min. Mon tro hva den vil bringe?

Noen er flinke med tall, andre med bokstaver. Noen er flinke til å tegne, til å uttrykke seg kreativt. Noen elsker naturen og dyrene og plantene, andre havet og skapningene som lever i dypet. Noen brenner for sine medmennesker, andre trives best litt sånn «solo». Noen liker å skape ting, vedlikeholde ting. Noen liker å jobbe med hammer og spiker, andre med skiftenøkkel og en skitten oljefille. Noen liker å jobbe med tall, andre liker å jobbe med mennesker.

Vi trenger dem alle.

I vårt samfunn er det ofte lønnsarbeidet som langt på vei definerer den vi er, eller i alle fall den vi oppfattes å være. En som «bare» tømmer søppel står ikke høyt i kurs på samfunnets rangstige når yrkesmessig statusrangering benyttes for å måle den enkeltes verdi.

Men jeg drister meg til å si at den som henter søppel har en særdeles viktig oppgave, for om ingen gidder å gjøre det, ja, da drukner vi etterhvert i nettopp søppel.

Det er jo fint at noen har lyst til å administrere både nasjoner og bedrifter, men hvordan skal de komme seg frem til jobb om gater og veier er sperret av alt søppelet? Eller hvordan skal vi komme oss fra A til B dersom ingen gidder å bygge veier og vedlikeholde dem, fordi det ikke lenger gir «status» på samfunnets rangstige å utføre disse jobbene?

Hvem skal overføre kunnskap og ferdigheter til neste generasjon hvis vi gjør læreryrket til et lavstatusyrke de færreste vil gå inn i? Hvem skal ta seg av de syke hvis det å være sykepleier blir omtalt som en «møkkajobb»?

Jeg blir trist når vi rangerer yrker over og under hverandre på denne måten. En bankdirektør er i mine øyne ikke mer verdifull enn den som kommer for å hente søppelet mitt. Faktum er at jeg trenger begge to, like mye som jeg har behov for sykepleiere, leger, lærere, frisører, butikkansatte, bussjåfører, snekkere og rørleggere (for å nevne noen).

Når jeg en dag forteller mine barn at de kan bli hva de vil, så vil dette være i forhold til de evner og interesser de har. Jeg vil fortelle dem at de bør, etter beste evne, velge seg en vei som de vil trives med og som gjenspeiler det de brenner for. Brannmann, rørlegger, skogvokter, advokat, astrofysiker, kunstmaler eller forfatter. Det spiller ingen rolle for meg, så lenge de velger noe de trives med å gjøre.

Jeg vil faktisk råde dem til ikke å legge vekt på hva samfunnet måtte mene om status og prestisje. For det hjelper lite å ha denne typen anseelse om du mistrives med det du gjør. Det viktigste i valg av yrke må være at vi føler at det samsvarer med de interesser og evner vi har. For på den måten kan vi realisere det potensialet vi har og vokse som mennesker.

Du kan bli hva du vil!

Posted on April 26, 2016 by tessengebermond

Kjære Storebror og Lillebror,

Dere er ennå to små barn som løper rundt og leker, nysgjerrige på livet, nysgjerrige på å lære og ikke minst entusiastiske over det å bare være til i denne verden. Det skal dere få lov til å fortsette å være en lang stund til.

Men det kommer en dag i fremtiden, hvor dere må tenke fremover. En dag når dere skal velge en yrkesvei, eller en karriere som mange liker å kalle det i disse dager.

Et ørlige utvalg yrker…

Jeg har ikke tenkt til å råde dere til å bli hverken det ene eller det andre. Som en mamma som vil det beste for dere, har jeg faktisk bare tenkt til å gi dere et eneste råd når det gjelder å velge yrke.

Kjenn godt etter hva dere trives med å gjøre, og se det i sammenheng med hvilke evner og ferdigheter dere har.

Det finnes tusenvis av ulike jobber der ute i verden. Den ene kan være vel så interessant som den andre, det kommer an på hvilke interesser du har. Noen liker å jobbe med mennesker, andre med tall. Noen liker å jobbe med dyr, andre med tekniske ting. Noen liker å skape, andre liker å vedlikeholde. Noen liker å lede, andre synes det er greit å bli fortalt hva de skal gjøre.

Arkitekt, dyrepasser eller ingeniør?

Det ene er ikke noe bedre, eller mer verdifullt enn det andre.

Samfunnet trenger alle slags folk, alt fra ministere til renovasjonsarbeidere. Vi trenger lærere, leger, sykepleiere, brannfolk, butikkmedarbeidere, førskolelærere, snekkere, rørleggere og bakere. Vi trenger forskere og vi trenger journalister. For å nevne noen få. Forfattere, kunstnere og skuespillere gir oss både underholdning og noe å tenke over.

Mang en liten gutt har nok drømt om å bli brannmann, men nå håper jeg det er mang en liten jentes drøm også…

Dessverre er det slik i dag at mange er mest opptatt av status og penger. Det første bør ikke være avgjørende for hvilken yrkesvei dere velger. Det andre er nødvendig for å overleve. Likevel er det ikke «utsikten til å bli rik» som burde være avgjørende for hva dere velger. Dere skal bare ha i bakhodet at i dagens samfunn er det ingen som kan leve av luft og kjærlighet alene. Så skulle en av dere velge å bli f eks forfatter eller skuespiller, så må dere nok finne dere i å ta noen strøjobber utenom for å ha inntekt å betale regningene med, til dere kan leve av det dere liker best å gjøre.

Ingen blir en prisbelønnet forfatter over natten, men den som gir opp før han har begynt vinner i alle fall ingen ting…

Uansett hva dere velger å bli en gang i fremtiden, så er det viktigste for meg at dere føler at dere er havnet på rett hylle. At dere får bruke de evner og ferdigheter dere har. At dere føler at dere kan utvikle dere videre, både faglig og personlig. Man trenger ikke bli administrerende direktør i en internasjonal bedrift for å gjøre det.

Selv skulle jeg ønske at jeg hadde visst hvor mange muligheter det faktisk fantes der ute, den gang jeg sto på terskelen og skulle velge en vei.

På den annen side, så er det kanskje nettopp de «uendelige valgmulighetene» som gjør det så vanskelig å velge? For du vet jo aldri om det hadde vært bedre om du hadde valgt noe annet.

Vel, det er aldri for sent å velge på nytt.

Mang en halvstudert “røver” har endt opp som journalist.

Men som sagt, når dere velger første gangen, velg ikke bare med fornuften, men også med hjertet. Slå inn på en vei som føles riktig for dere. For hva hjelper det om safunnet «skriker etter» snekkere, hvis dere synes det er dørgende kjedelig å jobbe med hammer og spiker? Og hvilke studenter ville like å bli undervist av dere om dere synes lærerjobben er helt uinteressant? Likeså, ingen børsmekler har suksess med mindre han synes aksjemarkedet er et spennende fenomen. Og ingen medarbeidere blir inspirert til å yte om sjefen bare sitter og ser på klokka fra han kommer om morgenen til han går om ettermiddagen.

Så bli hva dere vil, men bli det fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Da vil dere oppleve både arbeidsglede og livsglede, og dere vil blomstre som mennesker. Og det er mye viktigere enn status, makt og penger.

Kjærlig hilsen mamma’n deres

Jakten på det perfekte – og den konstante følelsen av å mislykkes

Posted on April 21, 2016 by tessengebermond

Hun ser på meg fra en diger reklameplakat på bussholdeplassen. Perfekt hud, fyldige lepper, vakkert hår. Joda, hadde sikkert ikke vært noe slag mot selvtillitten å se sånn ut når jeg kommer ut fra badet om morgenen. Men det gjør jeg jo selvsagt ikke. Om jeg så hadde tilbrakt timer foran speilet, så hadde jeg ikke sett sånn ut. Og det er faktisk helt greit.

For modellen på plakaten ser nærmest uvirkelig ut. Kanskje er hun ikke helt virkelig heller. I alle fall ikke etter noen runder i photoshop. Jeg tviler ikke på at det er et menneske, en ganske pen kvinne, som er utgangspunktet for bildet. Men jeg er høyst usikker på om hun egentlig ser akkurat sånn ut.

Kanskje har hun litt mørke ringer under øynene hun også, der hun rusler fra senga til dusjen på morgenen. Kanskje er ikke huden så superglatt og plettfri i virkeligheten. Og kanskje har hun heller ikke så fyldig og glansfullt hår som på den digre posteren som lyser mot meg.

Jeg bryr meg egentlig ikke. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å se godt ut og at jeg ikke liker å føle meg vel. Akkurat det tror jeg de fleste av oss ønsker. Men jeg tror jeg nesten aldri har giddet å sammenlikne meg med de glatte og polerte reklamene jeg bombarderes med overalt. For hva er poenget?

Jeg kunne selvfølgelig viet livet mitt til timer foran speilet for å forsøke og oppnå det samme resultatet som på reklamebildet. Jeg kunne viet enda flere timer på helsestudio for å få definerte muskler, flat mage og stram rumpe. Men det er nettopp det, for å i det hele tatt innbille meg at jeg en dag skulle se ut som kvinnen på reklameplakaten, måtte jeg viet det meste av min tid (og mine penger) på sminke og trening. Og vet du hva, livet er altfor kort til det!

Jo mer vi jakter på det perfekte, jo mer mislykket tror jeg vi føler oss. Og det bare i tillegg til at vi kaster bort dyrebar tid med å glane på vårt eget speilbilde, mens menneskene rundt oss blir borte i vår «selvopptattståke».

Hvorfor jakter vi egentlig på det perfekte? Og hva er egentlig dette perfekte? Om vi alle skulle se prikk like ut, hadde det egentlig vært særlig spennende?

Noe av det jeg liker så godt med den virkelige verden, er at vi alle er ulike. At vi har ulik form, ulik farge, ulike preferanser og ulike meninger. Om alt skulle vært likt ville det jo vært drepende kjedelig.

be yourself everybody else is taken blomster

Jeg sier ikke at vi skal neglisjere oss selv fullstendig. Litt trim er godt for kroppen, og å føle seg vel med seg selv er viktig for selvbildet og selvtilitten.

Men vi er så mye mer enn et ytre skall. Det er like viktig å ta vare på den vi er «der inne» et sted. Om du føler deg tom og hul, om du synes livet mangler mening og retning, så hjelper det jo ikke et dugg om «skallet» ditt er pusset og polert til det ytterste.

Det viktigste i livet, tror jeg, er å omgi seg med familie og venner som aksepterer en slik en er, på godt og vondt. Som ikke bryr seg om noen riper i lakken eller et par sprekker i fasaden. Vi får jo gjerne det alle sammen der vi vandrer på livets vei. Noen skrubbsår og arr blir det saktens også underveis.

Jeg vil mye heller være tilstede i livet, med smilerynker og uten six pack og sprettrumpe, enn å la livet passere mens jeg tilbringer timer foran speilet i febrilske forsøk på å se ut som en vandrende reklameplakat for en kosmetikkprodusent.

For når alt kommer til alt, jeg kan aldri bli noen annen enn den jeg er. Og hvorfor skulle jeg være misfornøyd med det?

Jeg er lei! – for nei betyr nemlig nei!

Posted on April 18, 2016 by tessengebermond

Jeg er lei av å høre at det er jenters ansvar om de blir seksuelt trakassert eller voldtatt. Jeg er lei av å høre at gutter/menn er ukontrollerbare vesner drevet kun av sitt seksuelle begjær.

For det er ikke sånn det er!

Nylig ble australske skolejenter bedt om å øke lengden på skjørtene sine for ikke å distrahere mannlige lærere eller forstyrre sine mannlige medelever. Snakk om vås!

Vi hører stadig historier om voldtektsofre som blir spurt igjen og igjen av tiltaltes forsvarer om hvordan de var kledd da voldtekten fant sted, om de var beruset, og de tenkte på hva slags signaler de sendte til gjerningsmannen. Igjen sier jeg, snakk om vås!

Det er kun en, og en alene som er ansvarlig for en voldtekt, og det er gjerningsmannen selv!

Nei betyr nemlig nei!

Satt på spissen burde jeg kunne gå naken gjennom byen uten «å be om» noe som helst! Det handler nemlig om respekt for andre mennesker. Det handler om respekt for andres seksualitet. Det handler om respekt og aksept av at andre ikke vil det samme som deg.

Selv om jeg flørter betyr ikke det at jeg vil ha sex. Selv om jeg har på meg et kort skjørt eller viser kløft, så betyr ikke det at jeg vil ha sex eller at jeg ønsker å bli tafset på. Og om jeg skulle være interessert i sex, så betyr det ikke at jeg er interessert i sex med hvem som helst.

Hvor vanskelig er det egentlig å forstå?

Vi jenter/kvinner blir fortalt fra vi er unge at vi må tenke på ditt og tenke på datt; hvordan vi kler oss og ter oss, hvor mye vi drikker, hvor vi går, og at vi helst ikke bør gå alene ute om kvelden og natten.

Hva blir gutter fortalt? At jenter er fritt villt? At nei egentlig betyr ja? At korte skjørt og utringninger betyr «vær så god, ta for deg!»??

Vi lar vær å anmelde overgrep fordi vi risikerer å bli beskyldt for «å ha lagt opp til det selv». Sier kvinnen nei til sex, så sier hun nei.Å prøve å skyve skylden over på offeret er ikke en tilnærming til saken som advokater og dommere burde ha i vår tid. Vi lever i 2016, ikke i 1616!

Når skal vi ta på alvor at vi må oppdra våre sønner etter en annen standard? Lære dem at nei faktisk betyr nei. Innprente dem at selv om en jente flørter, så er det ikke ensbetydende med at hun har lyst til å hoppe til køys. At selv om en jente går i kort skjørt, så er hun verken «hore» eller lett på tråden, og det er ikke fritt frem for å tafse!

Gutter og menn har ikke en seksualdrift som er umulig å kontrollere. Langt derifra. Men jeg tror enkelte har et kvinnesyn som tilhører en svunnen tid, og som de for lengst burde ha kastet på skraphaugen.

Å formane jenter/kvinner igjen og igjen at det er vi som skal være forsiktige, ikke «friste» de «stakkars» mennene, er å ta tak i problemet i helt feil ende. Istedet må vi få bukt med illusjonen om kvinner som et forlystelsesobjekt.

Som mamma til to gutter vet i alle fall jeg hvor jeg skal begynne denne kampen.

Var Jesus en godtemons?

Posted on March 27, 2016 by tessengebermond

Det har jeg lurt på denne påsken. Jeg mener, vi oversvømmes av sjokolade i denne høytiden (denne også…). Skyldes det at Jesus var en skikkelig godtemons? Hvorfor skulle vi ellers tilbys sjokolade fra alle kanter i disse dager?

Det neste jeg lurer på, er om Jesus var veldig glad i kyllinger og egg? Jeg har nemlig aldri skjønt hvorfor små, gule kyllinger er det vi omgir oss med i påsken.

Og siden jeg har grublet fælt (som dere skjønner!) denne uken, så lurer jeg også på hvor i all verden haren kommer inn i bildet her?

Jeg har brakt på det rene at sjokoladeklokkene (de har form som kirkeklokker) er et symbol for klokkene som ringer i Roma, eller kanskje heller Vatikanet? Og sjokoladefiskene har sikkert noe å gjøre med at Jesus mettet en stor forsamling mennesker med et par fisk og noen skarve brød.

Men jeg har enda til gode å få svar på hva egg, kyllinger og denne haren har å gjøre med påsken. Og all sjokoladen. Ikke at jeg har noe imot å spise sjokolade, altså. Gikk Jegsus og momset på sjokolade langs landeveien på vei mot Jerusalem palmesøndag? Eller var det sjokolade de koste seg med til dessert kanskje, under Jesus’ siste måltid?

Den som har et klokt svar å komme med får et påskeegg i posten! 😀 Et sjokoladeegg, selvfølgelig! 😉

Vær litt kompis

Posted on March 18, 2016 by tessengebermond

Dagens oppfordring: Vær litt kompis du også 😀
God helg og god påske 😀

Islamske ekstremister + høyreekstreme = sant

Posted on March 16, 2016 by tessengebermond

Ja, jeg tør påstå det. For det ene ser vanskelig ut til å kunne eksistere uten det andre. Jo mer debatten om innvandring polariseres, jo sterkere skyts får disse to motpolene.

Deeyah Khan skrev et innlegg i The Guardian i juni 2015 at ekstremister liker å ha en demonisert fiende. Både islamske ekstremister og høyreekstremister konstruerer fiendebilder som spiller på frykt, hat og avsky, og de skaper et bilde av «oss og dem».

Når det nærmest ensidig fokuseres på problemene ved integrering og i særdeleshet muslimers motstand mot å integreres i det norske (eller et annet europeisk) samfunn, så gir det næring til den motviljen, kanskje til og med hatet, som finnes på begge ytterfløyer. Muslimer generelt risikerer å føle seg uglesett og utstøtt, mens ethvert tilfelle av en «mistilpasset» muslim gir bensin på bålet til høyresidens propaganda om at her har vi å gjøre med «folk som ikke vil inrette seg etter norske forhold».

Faktum er at de fleste muslimer i Norge er godt integrert og mange av dem er aktive samfunnsborgere som engasjerer seg i styre og stell både lokalt og nasjonalt. Men dette synes ikke å være interessant for ytterste høyre. De snakker heller om at dette er en måte å «snikislamisere» Norge på.

Faktum er at det i Norge idag knapt finnes islamske ekstremister. Det er en håndfull individer som gjør så godt de kan for å få medias oppmerksomhet. Og de får den. Grunnen til at de er så få, er at blant andre Yousef Assidiq og hans organisasjon JustUnity har gjort en fantastisk jobb med å motarbeide dette miljøet de siste par årene. Assidiq ble selv trukket inn i miljøet rundt Profetens Ummah den første tiden etter at han hadde konvertert til islam, men han innså snart at hva dette mijøet står for, som å hylle 11. september, Al-Qaida og å oppfordre til voldelige aksjoner, ikke var noe han kunne stå inne for. Istedet bestemte han seg for å bli en muslimsk motvekt mot dette miljøet, vise hva vanlige, moderate muslimer står for. Og samtidig jobbe for en åpen kritikk av islam og tolkningen av Koranen.

I november 2013 offentliggjorde Dagbladet en oversikt over de 30 mest ekstreme islamistene i Norge. 30 stykker. Det er ikke særlig mange.

Når gruppen Profetens Ummah, men blant andre Arfan Bhatti i spissen, stadig får store mediaoppslag, så ser det ut til at dette er en gruppe som utgjør en stor og alvorlig trussel mot fredelige, lille Norge. De faktiske forhold er derimot at de ikke teller mange personer, de sliter med å rekruttere nye tilhengere og de få aktive i denne gruppen blir tett fulgt av PST. I tillegg har en av gruppens sentrale ledere, Ubaydullah Hussain, trukket seg som talsperson og medlem.

Ytre høyre har også fått endel oppmerksomhet i det siste, ved opprettelsen av den såkalte borgervernsgruppa Soldiers of Odin. Disse har nok vist seg å ha flere sofatilhengere enn aktive medlemmer, og det er splittelse innad i miljøet – allerede. Også endel av disse personene blir fulgt opp av PST og gruppens nattpatruljer i enkelte byer blir tett fulgt av lokalt politi.

Noe annet dises gruppene på hver sin ende av skalaen har til felles, er at de for det meste består av folk med kriminelt rulleblad. Både Profetens Ummah og Soldiers of Odin har straffedømte i sine rekker. Sistnevnte har NRK gått etter sømmene, og hva de fant kan du lese mer om her. Her er Dagbladets oversikt over islamske ekstremister i Norge. Jeg gjør oppmerksom på at denne oversikten er fra 2013, så dette bildet har mest sannsynlig forandret seg noe.
På begge sider finner vi altså folk som er straffedømt, noen opptil flere ganger, for alt fra tyveri og vinningskriminalitet, til trusler og vold og brudd på våpenloven. Dette er altså menneskene som vil vise resten av oss «den rette vei».

Det bekymringsverdige er at en trussel fra ytterste høyre kanskje er mer reell enn trusselen fra radikale, muslimske ekstremister. Breivik jobbet i det stille da han forberedte det verste attentatet som noen gang har rammet Norge. Han tok seg god tid og gikk under PSTs radar. Bhatti og hans folk skriker og roper i media og har konstant PSTs søkelys rettet mot seg.

Noe annet jeg har lyst til å rette søkelyset mot er hvem som faktisk blir radikalisert, på begge sider. Dette er som oftest unge, sinte menn og kvinner som føler seg misforstått av storsamfunnet. Unge mennesker som av en eller annen grunn føler seg fremmedgjort og utestengt.

De er på søken etter et fellesskap og en tilhørighet i en gruppe som forstår dem og deres frustrasjon. Noen ender opp i høyreekstreme miljøer, andre lar seg forføre av jihad-retorikk, mens atter andre trekkes mot venstreradikale miljøer.

Felles for dem alle er at de søker en flokk de kan være en del av og der de føler seg sett og respektert.

Nøkkelen til å løse opp disse (lukkede) miljøene ligger i dialog; respekt for at vi kan være uenige, men at vi alle snakker sammen.

Vi reagerer ofte med frykt når vi møter på noe vi ikke forstår. Ved å snakke sammen, knytte ansikter til stemmen eller uttalelsene vi har lest i media, så er det verste som kan skje (tror jeg i alle fall) at vi forlater rommet like uenige som da vi kom inn. Vi har allikevel startet en prosess for å bli bedre kjent med «den andre siden». En samtale vil ikke endre alt. Men kontinuerlig dialog kan føre oss nærmere gjensidig forståelse og etterhvert også enighet på noen områder. Det er lett å demonisere det ukjente. Vanskeligere er det å demonisere sine meningsmotstandere om de sitter rundt samme bord som en selv. Den beste medisinen mot frykt er å gjøre seg kjent med det som er fremmed. Da ser vi at vi er ikke så forskjellige allikevel.

Hvem er det egentlig som har grunn til å frykte for fremtiden?

Posted on March 12, 2016 by tessengebermond

I dagens nettutgave av Dagbladet leser jeg om krigshandlingene og krigsforbrytelsene i Sør-Sudan. Man har sluttet å telle de døde, tillatelse til å voldta gis soldater i stedet for lønn.

Det er sterke beskrivelser av grusomhetene kvinner og barn utsettes for. Og jeg lurer på hva det internasjonale samfunnet har tenkt til å gjøre for å hjelpe disse menneskene?

Skal vi stenge grensene for dem også? Skal vi la dem voldta og slakte ned som det passer dem? La dem seile sin egen sjø?

Sylvi Listhaug frykter visstnok for sine barns fremtid dersom vi tar inn for mange flyktninger til Norge. Helt ærlig så ser jeg ikke helt hva hun bekymrer seg over. Det jeg derimot ser, er at mødre og fedre i Sør-Sudan har ALT å frykte når det gjelder sin egen og sine barns fremtid og skjebne.

De lever i kontinuerlig frykt for å bli brent levende, hakket i biter, voldtatt og hengt fra nærmeste tre. De vet aldri hvilke grusomheter dagen eller morgendagen vil bringe.

Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg rekkevidden av den frykten disse menneskene levere med HVER DAG. Det er disse menneskene som har all grunn til å frykte, ikke bare for fremtiden, men for hva dagen idag vil bringe for dem selv og deres barn.

Så vær så snill og fortell meg, skal vi bare bli sittende på gjerdet eller har det internasjonale samfunnet tenkt til å gjøre noe for disse menneskene?

The Phoenix

…on politics, feminism, books and life…