Category Archives: Meninger

Tøff i pysjamas?

Posted on by
Reply

Eller tøff med frakk?

Noen dager står jeg opp og føler meg profffull av energi og pågangsmot. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for ingenting kan få meg til å føle meg på bånn en sånn dag. Det er jo ikke innpakningen som teller allikevel, men innholdet må vite. Og innholdet, det er av prima kvalitet! Jeg smiler til verden, uansett om den smiler tilbake eller ei. Dagen er toppers, enten det er sol eller regn.

Jeg er tøff i pysjamas, og jeg er tøff med frakk.

Noen dager haler jeg meg ut av senga og føler meg som et villfaren pinnsvin som bare vil krype inn i hulen sin igjen. Det spiller ingen rolle hva jeg haler ut av klesskapet, for uansett hva jeg dekker kroppen med, så føles det feil, feil, feil. Ballkjole og tiara, eller jeans og sliten genser. Same shit. Jeg føler helst for å bli under dyna uansett. Jeg smyger meg rundt, og om verden smiler til meg blir jeg overrasket, for jeg trodde jeg hadde usynlighetskappen min på. Sol fra skyfri himmel eller regn, det spiller ingen rolle, jeg legger knapt merke til det. I hodet mitt er det uansett tett tåke.

Jeg er ikke tøff i pysjamas, og heller ikke tøff med frakk.

Slow living

Posted on by
Reply

Noen ganger er det fint at livet ikke går så fort. Jeg mener at ikke alt må gå i full fart hele tiden. Livet her på Rivieraen er litt sånn “slow living”.

Ikke at jeg tror folk bevisst går inn for det. Det er bare sånn det er her. Om sommeren er det så varmt, og hvem orker vel da å kjøre på i ekspressfart? Jeg merker det på meg selv også. I varmen har jeg bare lyst til å slappe av i skyggen. Må jeg ut og bevege meg foretrekker jeg et litt bedagelig tempo, ellers renner jo svetten både oppover og nedover med en gang.

Men noen ganger går det meg på nervene at alt skal skje i “slow motion”. Kassadamene som skravler og skravler, med kunder og hverandre, mens de bruker en liten evighet på å scanne varene på båndet. Joda, det er fint at de er hyggelige med folk de kjenner, men det var denne berømte multitaskingen da… Virker ikke som de er så gode på det. Snakke og scanne på en gang er visst vanskelig det.

Så er det servitørene som lar deg sitte og vente og vente i det som synes som en heller lang evighet, mens sulten gnager i magen eller halsen tørster etter noe kaldt å drikke. Når de endelig kommer til bordet skjer det ofte uten smil, og så må man vente en god evighet til på å få hva det nå enn er man har bestilt.

Noen ganger lurer jeg på om det bare er jeg som blir irritert. Og andre utlendinger. For det har jeg opplevd. Jeg har flere ganger overhørt folk ved andre bord som klager over hvor tregt det går. Franskmennene synes ikke å la seg merke med dette snegletempoet i det hele tatt. Vel, de er jo født inn i det, om jeg kan uttrykke det sånn.

Som sagt, det er fint at ting ikke alltid går så fort. Jeg liker å nyte øyeblikket. Å kunne la meg synke ned i det uten å tenke på alt jeg skulle og burde ha gjort. Men det er en gang sånn at jeg foretrekker å dvele ved øyeblikket der jeg sitter på en benk og ser på bølgene som skyller mot stranden. Eller la blikket hvile på en vakker solnedgang under en rusletur. Det er fint å sitte i hagen og lytte til fuglenes skvalder. Bare la tankene vandre. Nyte det som er akkurat nå.

Derimot synes jeg det er vanskelig å slappe av og nyte øyeblikket der jeg står og venter i køen på supermarkedet. Eller på postkontoret. Eller mens jeg venter på maten eller regningen på en restaurant, mens jeg ser at ungene blir mer og mer rastløse. Da er ikke slow living avslappende lenger. Det er faktisk veldig stressende.

Livet skal leves, ikke konstrueres

Posted on by
2

Jeg har fulgt debatten om sykefravær blant kvinner med et halv øye. I kommentarfeltet under en kronikk i Dagbladet (det hender jeg roter med ned til kommentarfeltet), var det en mann som påpekte noe jeg har tenkt over siden. At når vi kvinner sammenlikner oss med andre kvinner, så sammenlikner vi oss ikke med en annen kvinne, men med alle dem vi leser om, eller kjenner. Dvs at når vi leser om alle disse tilsynelatende vellykkede kvinnene som fikser alt fra å se bra ut, til å ha små englebarn, ryddige og vakre hus, hjemmelaget middag hver dag, og i tillegg ha tid til å blogge om det, ja da skal det ikke mye til for selv å føle seg mislykket og stressa.

Jeg tror at de færreste av disse kvinnene er like vellykkede på alle disse områdene. Noen prioriterer et ryddig og vakkert hus, andre å lage middag fra bunnen av, mens atter andre har fokus på å se bra ut. Jeg tror faktisk ikke at de mester alt dette på en gang, og i alle fall ikke hver eneste dag 365 dager i året.

Vi lever i en tid der det synes som mye av livene våre foregår på fb, instagram, twitter og i bloggspalter. Vi deler fragmenter av våre liv. Nøye utvalgte fragmenter som viser vår egen fortreffelighet og vellykkethet. Har vi en dårlig dag med grinete unger, skittentøyskurv som flyter over sine bredder, tomt kjøleskap og et hus der det ser ut som en tornado akkurat har passert, vel, så er det kanskje ikke det vi velger å utbasunere på sosiale medier. Vi går heller i bildearkivet og finner et koselig bilde av en smilende familie på søndagstur, og legger ut dette istedet.

Alle deler selvfølgelig ikke like mye av seg selv på sosiale medier. Og takk for det! Personlig synes jeg det kan bli litt i overkant vellykket til tider. For all del, det er hyggelig med bilder av smilende familier, lekende barn, en glad vennegjeng på tur. Men vi vet alle innerst inne at det er ikke sånn alle dager. Vi har dager der vi er sure og grinete, der vi krangler med partneren, og det er søndager da familieturen likner mer en katastrofe enn noe annet. Det holder vi klokelig for oss selv, for vi vil jo ikke at andre skal tro at vi ikke har det bra, at vi ikke takler alt som detter i hodet på oss.

Det er kanskje ikke så rart noen blir syke av forventningspresset vi utsettes for i alle kanaler. Glansede dameblader og tabloidavisene gir oss hele tiden råd og tips om hvordan vi skal bli mer vellykket på alle områder i livet. Hvor vi må reise, hvordan vi bør trene, hva vi bør spise…

Helt ærlig tror jeg folk er ganske lei alt dette. Jeg er i alle fall møkk lei alle velmente(?) råd om hvordan livet skal bli perfekt. For hvordan kan jeg vite at jeg har en perfekt dag om jeg aldri har hatt en dårlig dag? Hvordan skal jeg kunne fryde meg over gleden og latteren om jeg ikke også kjenner sorgen og tårene?

Jeg tror vi kan leve veldig gode liv selv om huset ikke er innredet etter trenden i siste boligmagasin. Jeg tror ikke vennene mine slutter å komme på besøk selv om huset ikke er nyvasket og strøkent til enhver tid. Jeg tror ikke ungene mine tar skade om ikke maten er økologisk og laget bra bunnen av hver dag. Og jeg tror slettes ikke jeg er en dårlig mor om de går avgårde om morgenen i bukser som har en grønskeflekk fra gårsdagens lek.

Jeg er et helt vanlig menneske. Jeg vet at uansett hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg spiser så skal jeg forlate denne verden en gang. Det er ikke noe jeg dveler for mye ved. Men jeg tenker endel på at den tiden jeg faktisk har her i verden, den har jeg lyst til å bruke på det som gir meg glede i livet. Og da kommer streben etter å ha en blankpolert fasade veldig veldig langt ned på lista. Livet mitt skal leves, ikke konstrueres.

Jeg tror at å ta ting litt som de kommer, og å bruke tid på familie og venner er noe av det som gir livet mest mening. Senk skuldrene og godta at alt ikke er perfekt (hvem er det forresten som setter standarden for hva som er perfekt??), så tror jeg du vil oppleve at livet slett ikke er det verste du har 🙂

Kulturmiks

Posted on by
Reply

– Takk for invitasjonen, vi kommer gjerne, men vi blir nok ikke så lenge.
– ???
– Ungene våre legger seg i halv ni-tiden, men vi prøver og ser hvordan det går. Vi går bare hjem når de blir trøtte.
– Legger de seg virkelig klokka halv ni?? Da har vi ikke engang rukket å spise middag! Hvordan får du det til?

Ja, hvordan får jeg til å legge ungene mine klokka halv ni en ukedag? Det er lurer mine franske venner på. For dem er dagen langt fra over på denne tiden. Familien er jo ofte ikke samlet hjemme engang før klokka sju om kvelden. Så skal det lages middag og spises, prates og koses. Når den prosessen er over og ungene er klare for sengen er klokka sen kveld, i alle fall fra et barns perspektiv. Dagen etter må mange av dem hales ut av sengen for å komme seg på skolen/i barnehagen i tide.

Når jeg forteller mine norske venner at ungene mine legger seg etter klokka åtte om kvelden, da får jeg blikk eller en liten kommentar om at “oi, er ikke det litt sent for en 2 åring?” Nå har jeg aldri bodd i Norge med barna mine, men jeg har inntrykk av at de fleste barn der legger seg i sju-tiden, så ja, mine barn legger seg sent, men altså ikke sent i forhold til sine venner her.

Jeg forstår forundringen både fra franske og norske venner og familie. Vi er vokst opp med ulike måter å organisere dagen på, og det gjelder alt fra arbeidstider til måltider og leggetider. Selv om det heter “when in Rome, do as the romans” så er det ikke alltid det føles helt naturlig, i alle fall ikke for meg. Jeg er nok temmelig indoktrinert med den “norske” måten å gjøre en del ting på, men jeg ser at jeg kan ikke tviholde på alt. Særlig ikke når det rett og slett ikke passer inn i det samfunnet jeg er en del av. Når ungene mine, selv han som har begynt på (før)skolen, sover 2 timer midt på dagen er det liten vits i å putte dem i seng kl sju bare for å bli ropt etter annethvert minutt i minst en time. Samtidig trenger jeg et pusterom før jeg selv tar kveld, og da ønsker jeg ikke at ungene mine skal være oppe til kl ti hver kveld.

Etter å ha prøvd litt ulike måter å organisere dagen på har vi kommet frem til vår måte, som er en miks av to kulturer. Jeg har tenkt som så at det ene ikke er mer riktig enn det andre, vi må bare finne det som funker for oss. Sånn er det jo med så mye her i livet. Det som passer deg, passer ikke meg og omvendt. Det handler om å innrette seg slik at man trives i sin egen hverdag. Jeg føler det som et privilegium å være del av to ulike kulturer i daglivlivet fordi det gir så mange muligheter til å sette selvfølgeligheter i et nytt perspektiv. Noen ganger har jeg nok lyst til å gå litt i vranglås og si at “dette synes jeg er helt teit, det er jeg ikke med på”. Men jeg prøver å stille med åpent sinn og ender ofte opp med et kompromiss, og det som regel uten å svelge en eneste kamel! At folk på “begge sider” opplever vår måte å gjøre det på som litt sær kan jeg fint leve med. Og jeg deler gjerne mine “hemmeligheter” med franske venner som godt kunne tenke seg litt mer egentid før klokka elleve om kvelden…

Et bein i byen og det andre i skogen

Posted on by
Reply

Det regner litt idag og jeg sitter varmt og tørt innomhus og jobber. Døra står åpen og jeg hører småfuglene kvitre utenfor. Tankene går litt hit og dit, og jeg drømmer om å sitte under et tre i skogen eller på fjellet. Bare sitte der i naturens stillhet (naturen er forresten aldri helt stille), mens jeg tygger på en skive med brunost og drikker kaffe.

Noen dager er jeg veldig glad for å bo i byen. Alt er så lett tilgjengelig her. Trenger jeg noe er det bare å stikke på butikken, og har jeg lyst til å spise ute er mulighetene mange. Eller kanskje jeg bare har lyst til å sitte på cafe og se på alle menneskene som driver forbi. Så mange ulike mennesker å se, så mange historier de bærer på.

Jeg står utenfor skolen og venter på at porten skal åpne. Jeg ser mange mammaer som er så smart kledd, med nette sko og gjennomførte antrekk. Føler meg litt “sjuskete” der jeg står i bekvemme joggesko og praktisk jakke. Det er livet i byen. Du kan kle deg fjongt og upraktisk fordi du går på asfalt og kan bruke paraply om det regner.

Jeg drømmer om å ta fram turbuksa og fjellstøvlene, trekke en varm genser over hodet og en deilig lue nedover ørene. Høre vinden suse, mens jeg legger i vei over stokk og stein, bokstavelig talt. Stanse opp og lytte. Var det et murmeldyr som “ropte”, eller en fjellgeit? Jeg speider mot himmelen i håp om å se en ørn i majestetisk svev.

Regnet siler jevnt ned, men det gjør ikke noe. Jeg har god regnjakke og vanntette støvler på. I grunnen er det bare deilig med regn i skogen eller på fjellet. Duftene fra naturen blir så rene og intense. Det er balsam for sjelen å gå slik i regnet, så lenge man er kledd for det.

Joda, byen er praktisk og bekvem på mange måter, men av og til drømmer jeg om at vi bodde mye nærmere naturen. Gjerne i et helt enkelt, lite hus omgitt av store tær, og med en mulighet til å få øyekontakt med et rådyr før frokost.

Nå bor vi ikke akkurat sånn, men vi er heldige og har ikke så lang vei til skog og fjell. I tillegg er vi ganske flinke til å komme oss ut i naturen, til stor glede for både store og små i familien. Jeg tror ikke vi vil bytte ut et liv i byen mot et liv langt oppe i “dalom”, men jeg er så glad vi allikevel bor slik at vi kan ha et bein på hvert sted. Og i de stundene jeg ikke kan rusle rundt i skog og fjell, da koser jeg meg med alle minnene fra turene vi allerede har vært på, mens jeg drømmer om alle turene som skal komme.

Ha en fin dag folkens!

Endelig høst!

Posted on by
Reply

Sommeren er over, selv her langs Middelhavets kyst, og det er ikke meg imot. Tenk, jeg som i mitt stille sinn har kalt meg selv for en “klimaflyktning” fordi jeg elsker sol og varme, og helst vil slippe å måke snø om vinteren. I det siste har jeg drømt om svalere dager og kjølige netter. Jeg har lengtet etter å ta på meg langbukser og en lun genser. Det er jo sånt som hører høsten med.

Jeg fikk det jeg ønsket meg til slutt, det er ikke like brennhett om dagen som det har vært i uke etter uke etter uke. Men med høsten kommer også noe mer, nemlig snørrete unger som hoster og harker. Generøse som mine barn er, deler de villig vekk sine basselusker med mamma’n sin, så nå sitter jeg her, kledd i bukser og lun genser og med tett nese og halsen full av gørr. Takk skal dere ha småtroll!

Tett nese og hoste til tross, jeg skal nyte høsten og det faktum at solen synes å stå lavere mens himmelen blir høyere. Det er en del av det jeg elsker med høsten. Ungene og jeg skal samle løv i fine farger og hoppe i vannpytter når det har regnet. Det hører jo med! Etterpå kan vi drikke kakao og spise brødskiver på kjøkkenet eller under et tre i skogen. Jeg kjenner det kribler i kroppen bare ved tanken!

Ønsker dere alle en fin høst, og del gjerne tanker om høsten i kommentarfeltet under! Helt til slutt en liten hyllest til høsten, for uansett hvordan jeg vrir på det, høsten er den årstiden jeg liker best!

Høstdager

Det er høst! Kaldere dager. Klarere dager. Fargerikt løv som danser i luften før det legger seg som et gyllent teppe i parker og gater.

Jeg elsker høsten. Jeg elsker å kjenne at luften blir kaldere og biter lett i nese og kinn. Med skjerf i halsen vandrer jeg gjennom gater og parker og fryder meg over solstrålene som leker mellom trekroner som skinner som gull.

Jeg tar sats og løper gjennom en løvhaug så løvet står som en sky rundt meg. For en herlig, befriende følelse! Jeg finner en vanndam etter regnet som falt i går og hopper i den så vannspruten står. For en fryd! Jeg elsker høsten. Det er høst!
(Oslo,19. oktober 2007 )

Frykten er mitt våpen

Posted on by
Reply

Det er så lett å være redd for det som er fremmed og ukjent. Hvem har vel ikke følt seg usikker i en ny by eller i møter med fremmede mennesker. Som regel er frykten helt ubegrunnet, og det skjønner vi straks vi blir kjent med våre nye omgivelser og de mennesker vi møter på vår vei. Men av og til biter frykten for det ukjente seg fast i oss. Det kan være at det vi er redd for ikke er helt håndgripelig, at det er noe abstrakt, noe fremmed som føles stort og uoversiktelig. Noen ganger har vi en iboende frykt for mennesker fra andre land og kulturer basert på stereotypier og ekstreme eksempler på hendelser i deres land. Vi ønsker ikke kontakt, vi reiser ikke dit, vi snakker nedsettende og lite flatterende om det eller dem vi frykter. Vi dyrker frykten og lar den få vokse seg større og mer skremmende, gjerne godt hjulpet av at vi til stadighet nører oppunder våre (vrang)forestillinger om “de andre”, enten de befinner seg nær eller fjern.

Hvordan kan vi så få bukt med denne frykten for det ukjente? Jeg tenker at ingenting er en bedre unnskyldning for å sette seg inn i noe man vet lite om enn frykt. Som barn var jeg ganske mørkredd, men vi vet jo alle at når lyset kommer på, ja da finnes det ingen skumle monstre under sengen eller bak døren. Noen ganger må vi gå noen skritt for å komme til lysbryteren, og det kan føles skummelt å famle seg frem langs kjellerveggen på leting etter den. Men så snart hånden har funnet den og lyset er tent, ja da er selv kjelleren fri for monstre og andre mørkemenn.

Om vi tar oss bryet med å sette oss bedre inn i hva det er vi frykter, da vil vi som regel oppleve at frykten vår er irrasjonell og totalt ubegrunnet. Når vi streber etter å se helheten heller en fragmentene vil se at “de andre” er ganske like oss selv, og at de også besitter en frykt for det fremmede basert på stereotypier og ekstreme eksempler fra ukjente kulturer.

Jeg har oppholdt meg i lengre tid i land med kulturer som er veldig ulike Norge og Europa (India, Pakistan og Thailand for å nevne noen) og i starten føles det litt skremmende. Det tar tid å forstå de sosiale kodene, det er kommunikasjonsproblemer med tilhørende misforståelser og frustrasjon, det er andre religioner som dominierer, andre kleskoder… Alt dette er lett å overse som turist, men når en skal bo og jobbe i en annen kultur kan man ganske enkelt ikke overse noe av det. Med en dose nysgjerrighet og vennlig innstilling kommer man veldig langt, og den frykten man kjente på før man forlot trygge Norge svinner fort hen i møtet med mennesker som viser seg å være ganske så like som deg og meg når det kommer til stykket.

Det er ikke strengt nødvendig å bevege seg langt unna sin egen stue eller komfortsone for å få bukt med frykten for det ukjente. Du kan rett og slett gå på biblioteket og låne en bok om emnet og lese den i ro og mak et sted du føler deg helt trygg. For deg som er litt mer vågal kan du jo starte med å slå av en prat med naboene nede i gata. Du vetm de med det rare navnet du ikke aner hvordan du skal uttale.

Jeg utfordrer deg herved til å la frykten for det ukjente bli ditt våpen mot dine egne fordommer, og som en bonus for hver gang du “trigger våpnet” får du ny kunnskp og innsikt, og hvem vet, kanskje nye venner også med på kjøpet.

Foreldreansvar

Posted on by
Reply

Fredag 15. august, på Indias uavhengighetsdag, talte statsminister Narendra Modi til folket. Blant de emnene han berørte i talen sin var vold mot kvinner og det enorme antallet voldtekter som finner sted i India hver dag. Modi oppfordret sine landsmenn til å ta ansvar for sine sønner og deres handlinger, istedet for å legge skylden på ofrene. Det er et viktig punkt Modi berører her. I et land som India, der menn for forrang fremfor kvinner, der sønner har alle rettigheter mens døtre har få, sitter tradisjonell tankegang godt fast. En voldtatt kvinne er selv skyldig, fordi hun må ha villedet mannen til å begå denne handlingen. En voldtatt kvinne er en skam for familien, en sosialt utsøtt. For en mann som begår en voldtekt er det lite sannsynlig at han rammes hverken av sosial fordømmelse eller av en rettskraftig dom. Familien beksytter sine døtre som best de kan, for selv bare et dårlig rykte (sant eller usant) kan gjøre det vanskelig å få dem giftet bort. Den sosiale kontrollen med kvinner er nærmest total, og de har liten mulighet til å bevege seg fritt, bortsett fra mellom hjem og skole og evt jobb. Få av dem er ute etter mørkets frembrudd uten følge av et eller flere familiemedlemmer, fortrinnsvis en far eller bror. Sønner kan bevege seg fritt og kommer og går når det passer dem.

Jeg synes det er modig og flott av Modi å ta opp disse emnene. Seksuell trakassering er et tabu emne i India, selv om det rammer nesten alle landets kvinner. De trakasseres på gaten, på bussen, på arbeidsplassen, selv i sitt eget hjem. Det er flott at det tas skritt for å bevisstgjøre landets politi og rettsvesen om kvinners rettigheter, ikke minst rettighetene til egen kropp. Til dags dato er indiske kvinner mer å regne for en manns eiendom (først tilhører hun farem, deretter ektemannen) enn selvstendige individer. I noen familier og samfunnsklasser er dette i endring, men dette er en prosess som tar tid, og det er bra at myndighetene nå tar noen grep i håp om å få fortgang i prosessen.

Hva som er spesielt med Modis tale er at han sier rett ut av foreldrene må ta ansvar for sine sønner. I det ligger at de må oppdra sønnene til å respektere kvinner, både kvinner i egen familie, men også ukjente kvinner de møter. Og her er vi ved sakens kjerne. Vi som er foreldre, uansett hvor vi bor i verden, har alle et ansvar for å lære våre barn respekt for andre mennesker, både kvinner og menn. Voldtekt er ikke et ukjent eller ikke-eksisterende problem selv i vårt samfunn. Vi har også sønner som voldtar og døtre som lider på grunn av dette. Selv i vårt samfunn følger skammen en kvinne etter en voldtekt. Mange er de som mener at en kvinne ikke er helt uten skyld om hun er offer for en voldtekt. Selv i vårt rettssystem hører vi at kvinner må bevise sin uskyld i en voldtektssak, mer enn jeg har inntrykk av at overgriperen må. Spørsmål om kvinnens bekledning og oppførsel stilles for å frita mannen for ansvaret for overgrepet. Her er vi på like ville veier som India. Et offer for en voldtekt har aldri “delt skyld”. Kort skjørt, påvirket av alkohol, flørtende oppførsel, ja vel. Det legitimerer aldri at en mann kan ta seg til rette og ta henne med makt. Om kvinnen sier nei, da sier hun nei. Dette er noe vi må lære våre barn, både jenter og gutter. Om det er noe som i fremtiden vil få meg til å føle meg totalt mislykket som forelder, så er det om en av mine sønner skulle begå en voldtekt. Da har jeg totalt mislykkes i å lære ham respekt for andre mennesker. Etter min mening er noe av det viktigste vi kan lære våre barn at alle mennesker har krav på å bli behandlet med verdighet og respekt, uansett kjønn, opprinnelse eller religion.

Intet nytt under solen, dessverre

Posted on by
Reply

Jeg skal være den første til å innrømme at nyheter av alle slag har fått seile stort sett sin egen sjø for min del de siste ukene. Etter et lite blikk på nyhetene i ettermiddag slår jeg fast at verden ikke har endret seg stort siden sist jeg var inne og sjekket. Ebolaen raser videre på den afrikanske vestkysten, ISIL legger under seg stadig flere byer, konflikten på Gaza er fremdeles fastlåst og jødehatet blomstrer i Europa.

For å ta ebola først. Her er det ingen part å skylde på, vi må bare håpe at epidimien snart kommer under kontroll snarere enn at den fortsetter å spre seg. Flere humanitære organisasjoner, blant dem MSF, har team som jobber dag og natt for å redde liv og for å avgrense spredningen. Det er ikke alltid like enkelt når folk ikke forstår alvorligheten av sykdommen og viktigheten av isolasjon av pasientene. Ebola er skummelt og det arter seg skummelt, og mange finner trøst og håp i lykkebringende amuletter og andre “hellige” gjenstander. Om det bare hadde hjulpet…

Så var det ISIL. Ikke bare dreper de folk, de ødelegger også religiøse hus og minnesmerker i beste Taliban-ånd. Hvorfor skal det være så vanskelig for oss mennesker å leve side om side i fred og fordragelighet? Hvorfor skal jeg være en trussel mot andre bare fordi jeg er ateist? Eller hvorfor skal jeg oppfatte en annen som en trussel bare fordi vedkommende er buddhist, muslim, kristen eller jøde? Kan vi ikke la hverandre i fred? Så går jeg ikke i kirken på søndager, men det plager meg ikke at naboen gjør det.

Jeg har lest litt her og der om både den ene og den andre religion, og av det jeg har fått med meg er et kjernebudskap i de fleste nestekjærlighet. Det synes å være glemt eller oversett av mange utøvere av både den ene og den andre religion, slik de ikke bare slår hverandre ned, men også ihjel. Når vi vet at ekstremister forvrenger det religøse (eller politiske) budskap til det ugjenkjennelige, og at lederne er mer opptatt av egen makt og posisjon enn av sitt forhold til gud, da skjønner jeg ikke at folk fortsetter å la seg rive med. Den eneste forklaringen jeg har er, veldig enkelt sagt, at de mangler utdannelse og føler seg mistilpasset, og at de derfor er et lett bytte for disse bakmenn hvis eneste mål er å berike seg selv på en eller annen måte.

Hvis jeg forstår nyhetene rett er det slik at jødehatet i Europa ikke akkurat har blusset opp, men det har blitt mer “offentlig” i kjølvannet av oppblussingen av konflikten mellom Israel og Gaza. Jeg har ingenting til overs for Israels politikk overfor Gaza og Vestbredden, men å klandre all verdens jøder for problemene er å ta det litt langt. Det er like meningsløst som å hate alle amerikanere fordi man er uenig i USAs utenrikspolitikk. Er det virkelig så vanskelig å skille mellom en stats politikk og en etnisk gruppe? Eller er vi like uutdannede og uvitende i Europa som de ekstremistene i Midt-Østen og Asia som vi helhjertet kritiserer for å være dumme og “helt på viddene”?

Dagens nyhetsbilde forteller meg at det er på tide at vi går i oss selv og tar tak i våre egne fordommer og vrangforestillinger. Vi har ikke vondt av å gjøre en “indre opprydning” en gang i blant. Bring trollene ut i lyset og se om ikke de sprekker. Kanskje, en vakker dag langt der fremme, vil verden være et bedre sted å leve for alle. Litt mer fredelig og forsonende enn idag, med færre bomber og flere glade barn som får vokse opp sammen med foreldrene sine.

Balansekunst

Posted on by
Reply

Vi lever i en verden der alt går så fort, der vi pådyttes informasjon fra alle hold og der vi forventes å løpe fra det ene til det andre uten stans. Selv er jeg en mester i å stresse meg selv i det daglige, selv når jeg ikke har noen som helst grunn til å stresse med noe som helst.

For mange handler det om den berømte tidsklemma, men jeg er en av de heldige som ikke er nevneverdig berørt av den. Eller? Det må jo være en grunn til at jeg stresser?

For tiden er det barn som gjelder mer enn karriere, allikevel skulle jeg gjerne få jobbet litt i de timene de er i barnehagen. Som de timene flyr! Det er så mye som skulle vært utrettet på de timene, og jeg får det bare ikke til.

Når det er sagt, så har jeg jobbet litt med en strategi, om jeg kan kalle det det. Fra å være en kontrollfrik som synes ryddig og rent hus er å foretrekke fremfor kaos og støv, så har jeg lært meg til å la vaskebøtta stå mens ungene er ute av huset. Ikke rydder jeg manisk heller, bare der det er aller mest nødvendig (er noe dritt å skli bortover kjøkkengulvet på en barnebok eller lekebil. Jeg var aldri god på skateboard.) En gang i uken må det likevel litt husvask til, men det blir med det mest nødvendige (alle med småbarn vet at etter en uke må kjøkkengulvet vaskes enten man liker det eller ei, om man ikke skal bli hengende fast).

Så var det det med trening da. Huff og huff, alt tar tid. Organisert trening har aldri helt vært min greie, så nå sporter jeg når jeg har anledning til det. Har i grunnen sluttet å kalle det trening, høres mer avslappende og morsomt ut å sporte litt når jeg har tid. En joggetur, en runde på sykkelen, eller bare en gåtur. Alt ettersom jeg føler for. På den måten får jeg litt trim, men jeg trenger ikke bli stressa om jeg har gått glipp av en treningsøkt.

Ellers er det mye jeg kan gjøre i hverdagen som i sum bidrar til å holde meg i form. Jeg tar med ungene på tur, jeg går til fots til nærbutikken, jeg pusler i hagen. Storhandel er for meg et mareritt, Jeg synes rett og slett det er dørgende kjedelig, men mat og bleier må vi nå en gang ha. Derfor raser jeg en gang i blant avgårde til en diiiiiger butikk, og med handlelista klar i hånda og penn for avkryssing raser jeg på kryss og tvers. Etter en time med handlevogna har jeg fått litt trim på kjøpet, så var det ikke helt bortkastet allikevel.

Så var det dette med mat da. Et sunt og balansert kosthold. Jammen ikke lett å følge alltid, når kroppen skriker etter sjokolade og fornuften sier “spis et eple”. Da sier jeg ofte som Ole Brumm, ja takk begge deler! For jeg blir i dårlig humør av å presse meg selv til å spise noe jeg ikke har lyst på, og enda mer i dårlig humør om jeg konstant skal bekjempe ethvert søtsug som dukker opp. Jeg er nå engang glad i både kaker og godis, og har funnet ut at det handler om å finne balansen mellom “fornuft og følelser” her som i alt annet.

Jeg strever, som så mange andre, med en stadig tilbakevendende dårlig samvittighet over det som skulle vært gjort eller burde vært gjort, og en følelse av at jeg ofte ikke strekker til i hverdagen. Men en dag våknet jeg og tenkte at jeg orker ikke lenger en gang late som om jeg er “little miss perfect”, dette går bare ikke lenger. Selvsagt var det ikke gjort på minutter og endre vaner og innstilling. Det har vært en prosess å løsrive seg fra en forestilling om et skinnende rent og ryddig hus til enhver tid, en sunn sjel i et sunt legeme osv. Litt etter litt har jeg lempet på kravene til meg selv, og sakte men sikkert har følelsen av å løpe med hodet først mot veggen avtatt. Jeg stresser meg fortsatt opp over både det ene og det andre, men jeg jobber med den saken også. I det miste stresser jeg ikke lenger med å vaske og rydde, eller har dårlig samvittighet for at jeg burde ha trent.

Under mottoet “noe er bedre enn ingenting” har vi det helt fint i vårt stadig noe kaotiske hus, som i alle fall er litt rent og ikke bare skittent. Jeg har det fint med meg selv når jeg finner tid til å sporte for meg selv, eller jeg drar med familien ut på tur. Har jeg lyst på et eple, spiser jeg et eple, og har jeg lyst på sjokolade så spiser jeg litt sjokolade.

Alt i alt så handler det om å kunne balansere de ulike kravene vi møter i hverdagen på en måte vi kan leve med. Jeg har ingen oppskrift på det gode liv, men jeg har skjønt at det blir bedre av å trene balansekunst regelmessig 🙂