Ja, jeg tør påstå det. For det ene ser vanskelig ut til å kunne eksistere uten det andre. Jo mer debatten om innvandring polariseres, jo sterkere skyts får disse to motpolene.

Deeyah Khan skrev et innlegg i The Guardian i juni 2015 at ekstremister liker å ha en demonisert fiende. Både islamske ekstremister og høyreekstremister konstruerer fiendebilder som spiller på frykt, hat og avsky, og de skaper et bilde av «oss og dem».

Når det nærmest ensidig fokuseres på problemene ved integrering og i særdeleshet muslimers motstand mot å integreres i det norske (eller et annet europeisk) samfunn, så gir det næring til den motviljen, kanskje til og med hatet, som finnes på begge ytterfløyer. Muslimer generelt risikerer å  føle seg uglesett og utstøtt, mens ethvert tilfelle av en «mistilpasset» muslim gir bensin på bålet til høyresidens propaganda om at her har vi å gjøre med «folk som ikke vil inrette seg etter norske forhold».

Faktum er at de fleste muslimer i Norge er godt integrert og mange av dem er aktive samfunnsborgere som engasjerer seg i styre og stell både lokalt og nasjonalt. Men dette synes ikke å være interessant for ytterste høyre. De snakker heller om at dette er en måte å «snikislamisere» Norge på.

Faktum er at det i Norge idag knapt finnes islamske ekstremister. Det er en håndfull individer som gjør så godt de kan for å få medias oppmerksomhet. Og de får den. Grunnen til at de er så få, er at blant andre Yousef Assidiq og hans organisasjon JustUnity har gjort en fantastisk jobb med å motarbeide dette miljøet de siste par årene.  Assidiq ble selv trukket inn i miljøet rundt Profetens Ummah den første tiden etter at han hadde konvertert til islam, men han innså snart at hva dette mijøet står for, som å hylle 11. september, Al-Qaida og å oppfordre til voldelige aksjoner, ikke var noe han kunne stå inne for. Istedet bestemte han seg for å bli en muslimsk motvekt mot dette miljøet, vise hva vanlige, moderate muslimer står for. Og samtidig jobbe for en åpen kritikk av islam og tolkningen av Koranen.

I november 2013 offentliggjorde Dagbladet en oversikt over de 30 mest ekstreme islamistene i Norge. 30 stykker. Det er ikke særlig mange.

Når gruppen Profetens Ummah, men blant andre Arfan Bhatti i spissen, stadig får store mediaoppslag, så ser det ut til at dette er en gruppe som utgjør en stor og alvorlig trussel mot fredelige, lille Norge. De faktiske forhold er derimot at de ikke teller mange personer, de sliter med å rekruttere nye tilhengere og de få aktive i denne gruppen blir tett fulgt av PST. I tillegg har en av gruppens sentrale ledere, Ubaydullah Hussain, trukket seg som talsperson og medlem.

Ytre høyre har også fått endel oppmerksomhet i det siste, ved opprettelsen av den såkalte borgervernsgruppa Soldiers of Odin. Disse har nok vist seg å ha flere sofatilhengere enn aktive medlemmer, og det er splittelse innad i miljøet – allerede. Også endel av disse personene blir fulgt opp av PST og gruppens nattpatruljer i enkelte byer blir tett fulgt av lokalt politi.

Noe annet dises gruppene på hver sin ende av skalaen har til felles, er at de for det meste består av folk med kriminelt rulleblad. Både Profetens Ummah og Soldiers of Odin har straffedømte i sine rekker. Sistnevnte har NRK gått etter sømmene, og hva de fant kan du lese mer om her. Her er Dagbladets oversikt over islamske ekstremister i Norge. Jeg gjør oppmerksom på at denne oversikten er fra 2013, så dette bildet har mest sannsynlig forandret seg noe.
På begge sider finner vi altså folk som er straffedømt, noen opptil flere ganger, for alt fra tyveri og vinningskriminalitet, til trusler og vold og brudd på våpenloven. Dette er altså menneskene som vil vise resten av oss «den rette vei».

Det bekymringsverdige er at en trussel fra ytterste høyre kanskje er mer reell enn trusselen fra radikale, muslimske ekstremister. Breivik jobbet i det stille da han forberedte det verste attentatet som noen gang har rammet Norge. Han tok seg god tid og gikk under PSTs radar. Bhatti og hans folk skriker og roper i media og har konstant PSTs søkelys rettet mot seg.

Noe annet jeg har lyst til å rette søkelyset mot er hvem som faktisk blir radikalisert, på begge sider. Dette er som oftest unge, sinte menn og kvinner som føler seg misforstått av storsamfunnet. Unge mennesker som av en eller annen grunn føler seg fremmedgjort og utestengt.

De er på søken etter et fellesskap og en tilhørighet i en gruppe som forstår dem og deres frustrasjon. Noen ender opp i høyreekstreme miljøer, andre lar seg forføre av jihad-retorikk, mens atter andre trekkes mot venstreradikale miljøer.

Felles for dem alle er at de søker en flokk de kan være en del av og der de føler seg sett og respektert.

Nøkkelen til å løse opp disse (lukkede) miljøene ligger i dialog; respekt for at vi kan være uenige, men at vi alle snakker sammen.

Vi reagerer ofte med frykt når vi møter på noe vi ikke forstår. Ved å snakke sammen, knytte ansikter til stemmen eller uttalelsene vi har lest i media, så er det verste som kan skje (tror jeg i alle fall) at vi forlater rommet like uenige som da vi kom inn. Vi har allikevel startet en prosess for å bli bedre kjent med «den andre siden». En samtale vil ikke endre alt. Men kontinuerlig dialog kan føre oss nærmere gjensidig forståelse og etterhvert også enighet på noen områder. Det er lett å demonisere det ukjente. Vanskeligere er det å demonisere sine meningsmotstandere om de sitter rundt samme bord som en selv. Den beste medisinen mot frykt er å gjøre seg kjent med det som er fremmed. Da ser vi at vi er ikke så forskjellige allikevel.